Ridván Messages

“Guds Bok er vidåpen, og hans Ord kaller menneskeheten til ham.” I slike ansporende vendinger beskriver den ypperste penn forenings- og innhøstingsdagens komme. Bahá’u’lláh fortsetter: “Vend deres ører, o Guds venner, til hans røst som verden har forurettet, og hold fast ved alt som vil opphøye hans Sak.” Videre formaner han sine tilhengere: “Rådslå sammen med den ytterste vennlighet og i den mest fullkomne kameratskapsånd, og gi de dyrebare dager av deres liv til å forbedre verden og til å utbre alles urgamle og suverene Herres Sak.”

Elskede medarbeidere: Denne gripende uttalelsen rinner oss uoppfordret i hu når vi ser deres gudhengivne bestrebelser verden over som respons på Bahá’u’lláhs oppfordring. Det strålende gjensvaret på hans appell er å se på alle hold. For dem som stanser opp for å tenke over utviklingen av den guddommelige plan, blir det umulig å overse hvordan Guds ords kraft stiger i hjertene hos kvinner og menn, barn og ungdom i land etter land, i område etter område.

Et verdenssamfunn er i ferd med å skjerpe sin evne til å lese sin umiddelbare virkelighet, til å analysere sine muligheter og til å anvende Femårsplanens metoder og redskaper med skjønnsomhet. Som forventet samles erfaringer hurtigst i områder der læringsgrensene bevisst skyves videre. På slike steder råder det en god forståelse av midlene til å sette et stadig økende antall individer i stand til å styrke sin tjenestekapasitet. Et pulserende opplæringsinstitutt fungerer som grunnpilaren for samfunnets bestrebelser på å fremme planen, og ferdigheter og evner utviklet gjennom deltagelse på instituttkurs anvendes ute i felten så tidlig som mulig. Gjennom hverdagens sosiale omgang treffer noen på sjeler som er åpne for å utforske åndelige anliggender i ulike settinger; noen befinner seg i en situasjon som lar dem svare på mottagelighet i en landsby eller et nabolag, kanskje fordi de har flyttet til strøket. Stadig flere reiser seg for å ta ansvar og øker dermed rekken av dem som tjener som veiledere, inspiratorer og lærere for barn, som administrerer og koordinerer, eller som på annen måte gjør en innsats til støtte for arbeidet. At vennene går inn for å lære, kommer til uttrykk ved at de er standhaftige i sine egne bestrebelser og er villige til å ledsage andre i samme henseende. Videre makter de å ha blikket festet på to komplementære perspektiver på handlingsmønsteret som utvikler seg i området: det ene er aktivitetssyklusene på tre måneder – vekstprogrammets taktfaste puls, og det andre er de klart avgrensede trinnene i en pedagogisk prosess for barn, for juniorungdom og for ungdom og voksne. Samtidig som vennene har en klar forståelse av sammenhengen som forbinder disse tre stadiene, er de seg bevisst at hvert stadium har en egen dynamikk, egne behov og sin egen iboende verdi. Fremfor alt er de klar over at sterke åndelige krefter er i aksjon, med en virksomhet som kan spores like så meget i de kvantitative data som gjenspeiler samfunnets vekst, som i rekken av beretninger som forteller om dets prestasjoner. Det som er særlig lovende, er at så mange av disse særskilte og fremtredende trekk som kjennetegner de mest fremskredne områder, også er åpenbare i samfunn på langt tidligere punkter i deres utvikling.

Etter hvert som vennenes erfaring er blitt dypere, har de fått økt kapasitet til å fremme et mangesidig og detaljrikt livsmønster i et område, for hundrevis eller til og med tusenvis av mennesker. Vi merker oss med tilfredshet de mange innsikter som de troende høster av sine bestrebelser. De erkjenner for eksempel at planens gradvise utvikling på områdenivå er en dynamisk prosess, som nødvendigvis har flere sider og ikke så lett lar seg forenkle. De ser hvordan den går fremover i takt med at de øker evnen både til å løfte frem menneskelige ressurser og til god samordning og organisering av handlingene hos dem som reiser seg. Vennene innser at etter hvert som disse evnene økes, blir det mulig å innarbeide et bredere spekter av initiativer. De har likeledes kommet til erkjennelse av at når et nytt innslag blir innført, så krever det særlig oppmerksomhet i noen tid, men at dette på ingen måte minsker betydningen av andre sider ved deres samfunnsbyggende innsats. For de forstår at dersom læring skal være deres arbeidsmåte, må de være våkne for potensialet i ethvert av planens virkemidler som viser seg å være særlig egnet for et bestemt tidspunkt, og de må ved behov bruke mer energi på å utvikle det; men herav følger ikke at hver person må være engasjert i det samme aspekt ved planen. Vennene har også lært at det ikke er nødvendig at utvidelsesfasens hovedfokus i enhver av vekstprogrammets sykluser må sikte mot samme mål. Forholdene kan for eksempel kreve at oppmerksomheten i en gitt syklus primært rettes mot å innby sjeler til å slutte seg til troen, ved intensiv undervisningsinnsats fra enkeltpersoner eller kollektivt; i en annen syklus kunne økning av en særlig kjerneaktivitet stå i fokus.

Enn videre er vennene klar over at Sakens arbeid skrider frem med ulik fart på ulike steder, og det av gode grunner – det er tross alt tale om et organisk fenomen, og de gleder seg over og oppmuntres av ethvert tilfelle av fremgang som de ser. De innser virkelig nytten av den enkeltes bidrag til helhetens fremgang, og derfor tar alle positivt imot den tjeneste hver enkelt yter, alt etter mulighetene skapt av vedkommendes omstendigheter. Refleksjonssammenkomster blir i økende grad betraktet som anledninger der samfunnets samlede innsats drøftes på en oppriktig og oppløftende måte. Deltagere erfarer hva som totalt sett er oppnådd, forstår sin egen innsats i lys av dette og øker sin kunnskap om vekstprosessen ved å ta til seg institusjonenes råd og dra nytte av sine medtroendes erfaring. Slik erfaring deles også i tallrike andre oppdukkende fora for rådslagning mellom venner som er sterkt engasjert innenfor spesielle satsingsfelt, hva enten de følger en felles linje i sin innsats eller tjener i en bestemt del av området. Alle disse innsiktene befinner seg innenfor en videre forståelse av at fremgang lettest lar seg oppnå i et miljø som er gjennomsyret av kjærlighet – et miljø der feil og mangler forbigås med overbærenhet, der hindringer overvinnes med tålmodighet og utprøvede fremgangsmåter vinner entusiastisk tilslutning. Og derfor har det seg slik at vennenes bestrebelser, de være seg enn så beskjedne hver for seg, ved klok styring fra troens institusjoner og organer i virksomhet på alle nivåer smelter sammen til en kollektiv innsats for å sikre at mottagelighet overfor Den velsignede skjønnhets appell blir raskt gjenkjent og effektivt næret. Et område i denne tilstanden er åpenbart av en type der forbindelsene mellom individet, institusjonene og samfunnet – planens tre hovedaktører – er i sunn utvikling.

I dette landskapet av blomstrende aktivitet er det ett fremtidsperspektiv som fortjener spesiell omtale. I budskapet stilet til dere for tre år siden uttrykte vi håp om at vennene, i områder med et igangværende intensivt vekstprogram, ville bestrebe seg på å lære mer om måtene for samfunnsbygging ved å utvikle sentre for intens aktivitet i nabolag og landsbyer. Våre forhåpninger er blitt overtruffet, for selv i områder der vekstprogrammet ennå ikke har oppnådd styrke, har noen få personers bestrebelser på å få i gang kjerneaktiviteter gang på gang vist seg å være effektive. Denne fremgangsmåten dreier seg dypest sett om responsen på Bahá’u’lláhs lære fra befolkninger som er rede til den åndelige forvandling som hans åpenbaring fostrer. Ved å delta i den pedagogiske prosessen som opplæringsinstituttet virker for, motiveres de til å forkaste sløvheten og likegyldigheten som innpodes av samfunnets krefter, og etterstreber isteden handlingsmønstre som viser seg å forandre livet. Der denne fremgangsmåten har gått fremover i noen år i et nabolag eller en landsby, og vennene har bevart sitt fokus, åpenbarer det seg bemerkelsesverdige resultater – gradvis, men umiskjennelig. Ungdom settes i stand til å ta ansvar for utviklingen hos yngre personer i sitt miljø. Eldre generasjoner hilser velkommen ungdommens bidrag til meningsfylte diskusjoner om saker som gjelder hele samfunnet. Disiplinen som dyrkes gjennom den pedagogiske prosessen i samfunnet, bygger rådslagningskapasitet for både unge og gamle, og det dukker opp nye rom for målrettet samtale. Men forandringer begrenser seg ikke bare til bahá’íene og dem som er med på kjerneaktivitetene som planen krever, slike som over tid rimeligvis kunne ventes å tilegne seg nye tenkemåter. Selve ånden på stedet blir påvirket. I et bredt område av befolkningen tar en andaktsfull holdning form. Uttrykk for likestilling mellom menn og kvinner blir tydeligere. Utdannelse for barn, både gutter og piker, nyter større oppmerksomhet. Indre familieforhold – formet av århundregamle antagelser – endrer karakter på en merkbar måte. En følelse av å være forpliktet overfor ens nærmeste samfunn og fysiske miljø blir fremherskende. Til og med fordommens svøpe, som kaster sin uhellsvangre skygge på ethvert samfunn, begynner å vike for enhetens betvingende kraft. Kort sagt: Sider ved kulturen påvirkes av det samfunnsbyggende arbeid som vennene driver.

Samtidig som utvidelsen og befestelsen har gått jevnt fremover i løpet av året som gikk, har det gått fremover også på andre viktige aktivitetsfelt, ofte i tett likeløp. For å ta et prima eksempel, så skyldes fremskrittene på det kulturelle nivå, som man er vitne til i noen landsbyer og nabolag, i ikke liten grad det man lærer av bahá’íengasjementet i sosial handling. Vårt Kontor for sosial og økonomisk utvikling utarbeidet nylig et dokument som destillerer tretti år med erfaring samlet på dette området siden kontoret ble opprettet ved Bahá’í verdenssenter. En av kontorets iakttagelser er at innsats for å engasjere seg i sosial handling gis avgjørende fremdrift av opplæringsinstituttet. Dette skjer ikke bare ved økningen i menneskelige ressurser som det fostrer. De åndelige innsikter, egenskaper og evner som kultiveres av instituttprosessen, har vist seg å være like avgjørende for deltagelsen i sosial handling som de er for å bidra til vekstprosessen. Videre blir det forklart hvordan bahá’ísamfunnets atskilte innsatsområder styres av en felles utviklingsorientert begrepsramme sammensatt av gjensidig forsterkende elementer, selv om disse antar ulike uttrykk innenfor forskjellige handlingsområder. Dokumentet vi beskriver ble nylig delt med nasjonale åndelige råd, og vi innbyr dem, i samråd med rådgiverne, til å overveie hvordan begrepene det utforsker kan bidra til å høyne igangværende bestrebelser på sosial handling i deres regi og heve bevisstheten om denne betydningsfulle dimensjonen ved bahá’í-innsatsen. Dette bør ikke tolkes som en generell appell om omfattende aktivitet på dette området – fremveksten av sosial handling skjer naturlig, i takt med at et voksende samfunn øker i styrke – men det er betimelig at vennene reflekterer dypere over innebyrden av sine anstrengelser for å forvandle samfunnet. Oppsvinget i læring som finner sted på dette feltet, stiller økte krav til Kontoret for sosial og økonomisk utvikling, og det blir tatt skritt for å sikre at dets virksomhet utvikler seg i tilsvarende grad.

Et særlig bemerkelsesverdig trekk ved de siste tolv måneder har vært hvor hyppig bahá’í-samfunnet i en rekke ulike sammenhenger er blitt forbundet med bestrebelser på å forbedre samfunnet i samarbeid med likesinnede mennesker. Toneangivende meningsdannere i settinger av alle slag, fra den internasjonale arena til landsbylivets grasrotnivå, har uttrykt kjennskap til at ikke bare er verdens velferd en hjertesak for bahá’íer, men de har en overbevisende forståelse av hva som må gjøres, og besitter effektive midler til å virkeliggjøre sine ambisjoner. Disse uttrykkene for anerkjennelse og støtte har også kommet fra noen tidligere uventede hold. For eksempel vinner bahá’íene, selv i troens vugge, der undertrykkeren legger formidable hindringer i veien for dem, økende anerkjennelse for den vidtrekkende innebyrden som deres budskap har for nasjonens tilstand, og respekt for sitt ubøyelige forsett om å bidra til hjemlandets fremgang.

Lidelsen som de troende i Iran har utholdt, særlig i tiårene etter at den siste forfølgelsesbølgen begynte, har ansporet deres brødre og søstre i andre land til å komme dem til forsvar. Blant de uvurderlige talenter som er blitt bahá’í-samfunnet verden over til del som en konsekvens av denne utholdenheten, nevner vi i denne sammenheng ett: et imponerende nettverk av spesialiserte organer på det nasjonale plan, som har vist seg i stand til å systematisk utvikle forbindelser med regjeringer og organisasjoner i det sivile samfunn. Parallelt med dette har prosessene i suksessive planer skjerpet samfunnets evne til å delta i aktuelle diskurser i alle de rom der de foregår – fra personlige samtaler til internasjonale fora. På grasrota skjer engasjement i denne typen innsats naturlig, gjennom samme organiske tilnærming som kjennetegner den jevne økningen i vennenes engasjement i sosial handling, og det er ikke nødvendig med noe spesielt forsøk på å stimulere det. På det nasjonale plan kommer slikt engasjement imidlertid oftere i fokus for interesse fra disse samme særorganer som allerede er virksomme i dusinvis av nasjonale samfunn, og det skrider frem i samsvar med det kjente og fruktbare mønsteret med handling, refleksjon, rådslagning og studium. For å forsterke slike bestrebelser, for å underlette læringen på dette område og for å sikre at de skritt man tar henger sammen med bahá’ísamfunnets øvrige foretagender, har vi nylig opprettet Kontoret for offentlig diskurs ved Bahá’í verdenssenter. Vi kommer til å be det om å bistå nasjonale åndelige råd på dette feltet ved gradvis å fremme og koordinere aktiviteter og systematisere erfaringer.

Oppmuntrende fremgang skjer også på andre områder. I Santiago, Chile, der Sør-Amerikas modertempel er under oppføring, går byggearbeidet videre i hurtig tempo. Betongkonstruksjonen for fundament, kjeller og servicetunnel er helt ferdig, så vel som søylene som vil bære den øvre del av bygningen. En opprømt og stigende stemning er forbundet med dette prosjektet, og en lignende forventningsfølelse rører seg i de sju landene der det skal oppføres nasjonale eller lokale mashriqu’l-adhkárer. På hvert sted er forberedelsene kommet i gang, og man har begynt å bruke av bidragene som de troende gir til tempelfondene; men praktiske faktorer som plassering, design og ressurser representerer bare ett aspekt ved arbeidet som vennene har påtatt seg. Dypest sett er deres foretagende av åndelig art, med hele samfunnet som deltagere. Mesteren omtaler mashriqu’l-adhkáren som “magneten for guddommelige bekreftelser”, som “Herrens mektige grunnvoll” og som “gudstroens faste søyle”. Overalt hvor den opprettes, vil den naturligvis bli en nødvendig del av den samfunnsbyggende prosess som omgir den. På de stedene hvor det skal komme et gudshus, gjør det seg allerede gjeldende en dypere bevissthet om denne virkeligheten blant de troende i alminnelighet, som innser at deres kollektive liv mer og mer må gjenspeile den foreningen av tilbedelse og tjeneste som gis konkret form av

Vi ser altså at bahá’í-samfunnet beveger seg jevnt og trutt fremover på alle fronter, gjør fremskritt i sin forståelse, er ivrig etter å tilegne seg erfaringsbasert innsikt, er rede til å påta seg nye oppgaver når ressursene gjør det mulig, reagerer raskt på nye ubetingede krav, er klar over behovet for å sikre at det er sammenheng mellom de ulike aktivitetsområdene det er engasjert i, og har viet seg helt og fullt til å gjennomføre sitt oppdrag. Dets entusiasme og oppofrelse er åpenbar i den overveldende iveren som for rundt to måneder siden ble skapt av kunngjøringen om at det sammenkalles til 95 ungdomskonferanser rundt om i verden. Vi gleder oss, ikke bare over ungdommenes egen reaksjon, men også over støtteerklæringene fra deres trosfeller, som innser hvordan Bahá’u’lláhs yngre tilhengere fungerer som et vesentlig incitament for Saken i dens helhet.

Vi fylles av håp ved de suksessive bevis vi ser på utbredelsen av Bahá’u’lláhs budskap, rekkevidden av dets innflytelse og den økende bevissthet om idealene som det hegner om. På denne tid med årlige minnedager går våre tanker til hin “Dag preget av fullkommen lykke”, halvannet århundre forut for denne riḍván, da Abháskjønnheten først kunngjorde sitt livskall for sine ledsagere i Najíbíyyih-hagen. Fra dette hellige sted har Guds ord gått ut til hver en by og hver en kyst og kalt menneskeheten til et møte med dens Herre. Og fra det første følge av gudsberusede tilbedere har det vokst frem et besluttsomt samfunn med fargeglade blomster i den hage han har drevet frem. For hver dag som går vender et stigende antall nyvakte sjeler seg i bønnfallelse mot hans gravmæle, det sted hvor vi, til ære for hin velsignede dag og i takknemlighet for enhver gave skjenket Det største navns samfunn, bøyer hodet i bønn ved Den hellige terskel.

Den strålende riḍván-tiden står for døren, og fra de høyder som Det største navns samfunn har nådd, avtegner det seg lyse utsikter i horisonten. Ferden har gått gjennom et vidstrakt terreng: nye vekstprogrammer har dukket opp, og mens det fortsatt må komme nye hundrer i løpet av de neste tolv måneder, er bestrebelsene for å få i gang det nødvendige aktivitetsmønsteret allerede begynt i nesten hvert eneste av de områdene som skal til for å nå de 5000 som Femårsplanen krever. Igangværende programmer vokser i styrke, og mange viser tydeligere hva det innebærer at Guds Sak beveger seg lengre inn i det sosiale landskapet på tvers av et område og innenfor et nabolag eller en landsby. Stiene som fører til vedvarende utvidelse og befestelse i stor skala, vandres med fastere steg, og ofte er det modig ungdom som bestemmer takten. Det blir klarere hvordan troens samfunnsbyggende kraft lar seg utløse i ulike settinger, og gradvis kan man skjelne de særtrekk som må komme til å prege vekstprosessens videre utvikling i et område.

Appellen om å utføre og støtte dette arbeidet går til hver av Bahá’u’lláhs tilhengere, og den vil vekke et svar i ethvert hjerte som har ondt av verdens ynkelige tilstand, de elendige forhold som så mange mennesker er ute av stand til å finne lindring for. For til syvende og sist er det systematisk, målbevisst og uselvisk handling innenfor planens vidtfavnende rammeverk som er enhver engasjert troendes mest konstruktive reaksjon på forfleringen av onder i et samfunn som er ute av lage. I løpet av siste år er det blitt enda klarere at den sosiale konsensus om idealer som tradisjonelt har forenet et folk og knyttet det sammen, blir stadig mer skrøpelig og utbrukt. Den kan ikke lenger tilby et pålitelig forsvar mot et mangfold av egosentriske, intolerante og giftige ideologier som næres av misnøye og bitterhet. I en konfliktfylt verden som for hver dag synes mindre sikker på seg selv, blir talsmennene for disse destruktive doktriner dristige og skamløse. Vi minner om Den ypperste penns utvetydige dom: “De haster frem mot helvetetsilden og forveksler den med lys.” Velmenende nasjonsledere og velvillig innstilte personer er henvist til å streve for å reparere bruddene som viser seg i samfunnet, men makter ikke å hindre dem i å spre seg. Virkningene av alt dette sees ikke bare i direkte konflikt eller i et sammenbrudd av ro og orden. I mistroen som setter nabo opp mot nabo og kutter familiebånd, i den fiendtlige holdningen i så mye av det som går for å være sosial diskurs, i den lettvinte måten appeller til uverdige menneskelige motivasjoner brukes for å vinne makt og samle seg rikdom – i alt dette ligger det umiskjennelige tegn på at det har skjedd en alvorlig svekkelse i den moralske kraft som samfunnet opprettholdes av.

Det er likevel beroligende å vite at midt i oppløsningen tar kollektiv liv av et nytt slag form, som et praktisk uttrykk for alt som er himmelsk hos mennesket. Vi har lagt merke til at vennene – særlig på steder der intensiteten i undervisning og samfunnsbyggende aktiviteter er holdt ved like – har vært i stand til å beskytte seg mot de materialistiske krefter som truer med å svekke deres dyrebare energi. Og ikke bare det, men i gjennomføringen av de mange andre tingene som krever deres tid, taper de aldri av syne de hellige og presserende oppgavene de står overfor. En slik oppmerksomhet overfor troens behov og menneskehetens beste interesser er det behov for i ethvert samfunn. Der et vekstprogram er satt i gang i et tidligere uåpnet område, ser vi hvordan de første aktivitetstendensene springer ut av den kjærlighet til Bahá’u’lláh som en engasjert troende nærer i sitt hjerte. Til tross for de grader av kompleksitet som til slutt må innpasses etter hvert som et samfunn øker i størrelse, er det med dette enkle kjærlighetsbånd all aktivitet begynner. Det er fra denne avgjørende tråd det veves et mønster av tålmodig og konsentrert innsats, i syklus etter syklus, for å gjøre barn, ungdom og voksne kjent med åndelige ideer; for å fostre sansen for tilbedelse gjennom sammenkomster viet bønn og andakt; for å stimulere samtaler som øker forståelsens lys; for å få stadig flere i gang med et livslangt studium av det skapende Ord og av å omsette det i handling; for sammen med andre å utvikle kapasiteten til å tjene; og for å ledsage hverandre i å praktisere det som er lært. Kjære venner, Abhá-skjønnhetens elskede: Hver gang vi fremstiller oss ved hans hellige terskel, ber vi innstendig om at deres kjærlighet til ham må gi dere styrke til å vie livet til hans Sak.

De rike innsikter som kommer fra områder og fra sentre for intens aktivitet innenfor dem, der samfunnslivets dynamikk har favnet et større antall mennesker, fortjener å nevnes spesielt. For oss er det tilfredstillende å se hvordan det helt naturlig har dannet seg en kultur preget av gjensidig støtte, basert på kameratskap og ydmyk tjeneste, som lar flere og flere sjeler bli ført inn på samfunnsaktivitetenes enemerker på en systematisk måte. At en befolkning beveger seg mot Bahá’u’lláhs visjon av et nytt samfunn, synes i stadig flere settinger ikke å være kun et besnærende fremtidsperspektiv lenger, men faktisk en gryende realitet.

Vi ønsker å tilføye noen ord til dem av dere som er i omgivelser der tydelig fremgang ennå gjenstår, og som lengter etter forandring. Vær forhåpningsfulle. Det vil ikke alltid være slik. Er ikke vår tros historie fylt av beretninger om en lite lovende begynnelse, men med forbløffende resultater? Hvor mange ganger har ikke lyktes noen få troende – unge eller gamle – eller av en eneste familie, eller tilmed en enslig sjel, å dyrke frem livskraftige samfunn i tilsynelatende ugjestmilde himmelstrøk ved gjerninger som ble bekreftet av den guddommelige bistands kraft? Tro ikke at deres tilfelle er noe annerledes i sin natur. Et områdes forandring, den være seg rask eller hardt tilkjempet, fremkommer ikke ved en formelpreget tilnærming eller ved planløs aktivitet; den skrider frem til rytmen av handling, refleksjon og rådslagning, og den drives frem av planer basert på erfaring. Å tjene den elskede er videre en kilde til varig glede for ånden, uansett hva de umiddelbare virkningene av tjenesten måtte bli. Fatt også mot ved deres åndelige slektningers eksempel i troens vugge, hvordan deres konstruktive holdning, deres motstandsdyktighet som samfunn og deres standhaftighet i spredningen av det guddommelige Ord leder til forandring på tenkningens og handlingens plan i landet. Gud er med dere, med hver og én. La ethvert samfunn, i de tolv månedene som gjenstår av Planen, bevege seg fra sin nåværende stilling frem til en sterkere posisjon. Det overordentlig viktige arbeidet med utvidelse og befestelse legger et solid grunnlag for de bestrebelser som bahá’í-verdenen kalles til å gjøre på tallrike andre felt. Ved Bahá’í verdenssenter økes innsatsen for å foreta en metodisk katalogisering og indeksering av innholdet i de tusenvis av tavler som utgjør den uendelig dyrebare arv, vår tros hellige tekster, som holdes i forvaring til beste for hele menneskeheten, og da for å fremskynde publiseringen av skriftene i nye bind, både på originalspråket og i engelsk oversettelse. Anstrengelsene for å opprette åtte mashriqu’l-adhkárer, hellige faner heist til Guds ære, fortsetter i raskt tempo. På nasjonalt plan har arbeidet med utadrettede saker blitt merkbart mer effektivt og stadig mer systematisk, og det er blitt ytterligere stimulert ved utgivelsen av et dokument, tilsendt nasjonale råd for seks måneder siden, som bygger på den anselige erfaring som er vunnet i løpet av de to siste tiår, og presenterer et utvidet rammeverk for den fremtidige utviklingen av disse bestrebelsene. I mellomtiden er det i Addis Abeba og Jakarta åpnet to nye kontorer for Det internasjonale bahá’í-samfunn1, som søsteravdelinger for FN-kontorene i New York og

Geneve og for kontoret i Brussel, og dette gir flere anledninger til at Sakens perspektiver kan presenteres på det internasjonale plan i Afrika og Sydøst-Asia. Tilskyndet av de krav som veksten stiller, er en rekke nasjonale råd i ferd med å bygge sin administrasjonskapasitet, noe som kommer til syne i deres omtenksomme forvaltning av de ressurser som de har tilgang til, i deres anstrengelser for å bli nøye kjent med forholdene i deres samfunn, og i at de årvåkent forvisser seg om at virksomheten ved deres nasjonale kontorer blir stadig mer robust. Behovet for å systematisere den imponerende kunnskapsmengden som samles på dette området nå, har ført til at Kontoret for utviklingen av administrasjonssystemer er opprettet ved Verdenssenteret. Fortsatt tas det stadig flere initiativer til sosial handling av ulik art i mange land, og det gjør det mulig å lære mye om hvordan visdommen nedfelt i læren kan anvendes for å bedre sosiale og økonomiske forhold. Dette feltet er så lovende at vi har opprettet et internasjonalt veiledningsråd med sju medlemmer for Kontoret for sosial og økonomisk utvikling, og dermed innleder vi neste trinn i utviklingen av dette kontoret. Tre medlemmer av dette rådet vil også tjene som kontorets koordineringsteam med tilhold i Det hellige land.

Mens vi ved denne riḍván ser mye som skal gjøres, så ser vi altså mange som er rede til å gjøre det. I tusenvis av områder, nabolag og landsbyer sprudler det frem nye kilder til tro og forvissning som skaper åndelig glede hos dem som berøres av deres opplivende vann. På noen steder kommer det en jevn strøm, på et par er det allerede en elv. Nå er ikke stunden da noen sjel skal bli værende ved bredden — la alle bidra til bølgen som bruser fremover.

Hele tre år er gått etter begynnelsen på det nåværende stadium i utviklingen av Den guddommelig plan, et foretagende som knytter Bahá’u’lláhs tilhengere sammen i én forenet åndelig innsats. Bare to år skiller Guds venner fra den fastsatte avslutningen av dette stadiet. De to grunnbevegelsene som fortsetter å drive vekstprosessen fremover – den jevne strømmen av deltagere gjennom sekvensen av opplæringsinstituttets kurs og områders bevegelse langs et utviklingskontinuum – er begge blitt veldig styrket av den kraftutgytelsen som ble utløst på fjorårets ungdomskonferanser. Den økte kapasitet som bahá’í-verdenen har tilegnet seg til å mobilisere store antall av unge mennesker på tjenestens område, kan nå bære mer frukt. For i den tiden som gjenstår, avtegner det seg to kritiske hasteoppgaver: å styrke eksisterende vekstprogrammer og å begynne på nye. Det største navns samfunn har et godt utgangspunkt for å øke tallet på områder hvor slike programmer allerede er begynt, med de to tusen som gjenstår av målet, før denne perioden er over.

Hvor glade er vi ikke for å se at denne bestrebelsen drives iherdig videre rundt om i planetens vidspredte regioner, og i et mangfold av omstendigheter og omgivelser, i områder som allerede teller rundt tre tusen. Mange områder befinner seg på et punkt der det skapes fremdrift ved å sette noen få enkle handlemåter ut i livet. I andre områder har det, etter suksessive aktvitetssykluser, skjedd en økning i tallet på individer som tar initiativ innenfor planens rammer, og aktivitetsnivået har økt; etter hvert som erfaring øker kvaliteten på den åndelige opplæringsprosessen, tiltrekkes sjeler lettere til å delta i den. Fra tid til annen kan det komme en pause i aktiviteten eller en hindring på veien videre; dyptgående rådslagning om grunnene til stillstanden kombinert med tålmodighet, mot og utholdenhet gjør at fremdriften kan gjenvinnes. I stadig flere områder øker vekstprogrammet i omfang og kompleksitet i takt med den økende kapasiteten hos planens tre hovedaktører – individet, samfunnet og troens institusjoner – til å skape et gjensidig støttende miljø. Og vi fryder oss over at det som forventet finnes et økende antall områder der hundre eller flere individer nå legger til rette for at tusen personer eller flere begynner å veve et livsmønster som er åndelig, dynamisk og i stand til å skape forandring. Til grunn for prosessen ligger det helt fra starten av selvfølgelig en kollektiv bevegelse mot visjonen om materiell og åndelig velferd fremsatt av ham som er verdens livgiver. Men når så store antall er med, kan man skjelne bevegelse i en hel befolkning.

Denne bevegelsen gir seg særlig til kjenne i områdene der det skal opprettes et lokalt mashriqu’l-adhkár. For eksempel ligger ett slikt område i Vanuatu. Vennene bosatt på øya Tanna har gjort en voldsom innsats for å øke bevisstheten om det planlagte gudshuset, og på ulike måter har de alt fått med seg ikke mindre enn en tredjedel av øyas 30000 innbyggere i en stadig bredere samtale om dets betydning. Evnen til å føre en samtale på høyt nivå i gang blant så mange mennesker er blitt skjerpet gjennom års erfaring i å tale om Bahá‘u’lláhs lære og i å øke rekke vidden for et pulserende opplæringsinstitutt. På øya er det særlig juniorungdomsgrupper som har fremgang, ansporet av støtten fra landsbyhøvdinger som ser hvordan deltagerne blir åndelig styrket. Enheten og engasjementet som råder mellom disse unge, har oppmuntret dem slik at ikke bare har de eliminert sin egen passive sløvhet, men også funnet måter å arbeide til beste for samfunnet på, gjennom ulike praktiske prosjekter, og som et resultat er folk av enhver alder, ikke minst deres egne foreldre, blitt ansporet til konstruktiv handling. Blant de troende og samfunnet for øvrig innser man at det er en gave å kunne henvende seg til et lokalt åndelig råd for å få veiledning og for å løse vanskelige situasjoner, og i neste omgang blir de åndelige råds avgjørelser i økende grad preget av klokskap og følsomhet. Her foreligger det mye som peker i retning av at når elementene i planens handlingsramme føyes sammen i et sammenhengende hele, kan det ha dyp innvirkning på en befolkning. Og der er på bakgrunn av vedvarende utvidelse og befestelse – slik det intensive vekstprogrammets trettiende syklus nylig har konkludert med – at vennene, sammen med øyas øvrige beboere, aktivt undersøker hva det innebærer at det i deres midte oppføres et mashriqu’l-adhkár, et “kollektivt senter for menneskers sjeler”. Med aktiv støtte fra tradisjonelle ledere har øyboerne på Tanna fremlagt ikke mindre enn hundre ideer om utformingen av templet, noe som viser i hvilken grad gudshuset har satt fantasien i sving og åpnet betagende utsikter for den innflytelse det ligger an til å ha på livet under sin skygge.

Denne oppmuntrende beretningen har sitt motstykke i tallrike avanserte områder der konsekvensene av Bahá’u’lláhs lære anvendes på levekårene i nabolag og landsbyer. I hvert av dem lærer et folk hvordan det ved å gjennomgå erfaringer, rådslå og studere – samtidig som det i økende grad blir kjent med Bahá’u’lláhs person – kan handle ut fra sannhetene som er nedlagt i hans åpenbaring, slik at den voksende kretsen av åndelig beslektede knyttes stadig tettere sammen av den kollektive tilbedelses og tjenestes bånd.

De samfunn som er mest fremskredne, trekker på mange måter opp en innbydende sti til etterfølgelse for andre. Men uansett hvilket aktivitetsnivå det er i et område, så er det de lokale vennenes kapasitet til å lære, innenfor et felles rammeverk, som fostrer fremgang på utviklingsstien. Alle har en andel i dette foretagendet; den enkeltes bidrag tjener til å berike helheten. De mest dynamiske områdene er de hvor vennene, uten hensyn til samfunnets ressurser eller antall igangsatte aktiviteter, erkjenner at deres oppgave er å fastslå hva som kreves for at det skal bli fremgang – den begynnende kapasiteten som må næres, den nye ferdigheten man må tilegne seg, behovet for å ledsage initiativtagerne bak en nystartet innsats, det rom for refleksjon som må kultiveres, den kollektive bestrebelse som må koordineres – og deretter finne kreative måter der nødvendig tid og ressurser kan gjøres tilgjengelig for å oppnå denne fremgangen. Selve den kjensgjerning at hvert sett av omstendigheter byr på egne utfordringer, setter ethvert samfunn i stand til ikke bare å dra fordel av hva som læres i resten av bahá’í-verdenen, men også til å øke denne kunnskapsmassen. Ved å være klar over denne virkeligheten befrir man seg selv fra en fruktesløs leting etter en rigid formel for handling samtidig som man likevel lar innsiktene vunnet i ulike settinger prege vekstprosessen etter hvert som den antar en bestemt form i ens egne omgivelser. Hele fremgangsmåten går fullstendig på tvers av snevre forestillinger om “suksess” og “fiasko” som gir opphav til panisk aktivitet eller lammer handlingsviljen. Det er nødvendig å være løsrevet. Når anstrengelser gjøres helt og holdent for Guds skyld, så vil alt som skjer høre ham til, og enhver seier vunnet i hans navn blir en anledning til å lovprise ham.

Det er så mye i vår tros skrifter som beskriver forholdet mellom utført innsats og himmelsk bistand lovet som svar: ”Om dere bare anstrenger dere,” lyder Mesterens forsikring i en av hans tavler, “er det sikkert og visst at denne lysglans vil skinne, disse nådeskyer vil nedsende sitt regn, disse livgivende vinder vil begynne å blåse, og denne liflige moskus vil spre sin duft viden om.” På våre hyppige besøk til de hellige gravmæler bønnfaller vi på deres vegne den allmektige inntrengende om at han må støtte og styrke dere, om at dere må bli rikelig velsignet i anstrengelsene for å nå ut til dem som ennå er ukjent med den guddommelige lære, og for å styrke dem i hans Sak, og om at dere må være urokkelige i fortrøstning til hans uendelige gunstbevisninger. Dere er aldri borte fra våre bønner, og vi vil aldri slutte å minnes deres hengivne troskapsgjerninger når vi ber. Idet vi tenker over de bydende krav som ligger foran Den velsignede skjønnhets tilhengere i de neste to år, er Mesterens ettertrykkelige appell om handling en spore for ånden: “Sønderriv slørene, fjern hindringene, by på det livgivende vann, og pek på veien til frelse.”

Midt på ettermiddagen på riḍván-høytidens ellevte dag stod ‘Abdu’l-Bahá for ett hundre år siden foran flere hundre tilskuere da han hevet en øks og skar gjennom gresstorven som dekket tempelområdet ved Grosse Pointe nord for Chicago. De som var invitert til å innlede grunnarbeidet sammen med ham på denne vårdagen, kom fra ulike bakgrunner – norsk, indisk, fransk, japansk, persisk, amerikanske urfolk, for å nevne bare noen få. Det var som om det ennå uoppførte gudshuset oppfylte ønskene som Mesteren på slutten av seremonien uttrykte for ethvert slikt byggverk: “at menneskeheten kan finne et møtested”, og “at kunngjøringen om menneskeslektens enhet skal utgå fra dets åpne, hellige forgårder”.

Hans tilhørere ved denne anledningen, og alle som hørte ham i løpet av hans reiser til Egypt og Vesten, må bare vagt ha forstått den vidtrekkende innebyrden hans ord hadde for samfunnet, for dets verdier og dets særlige interesser. Kan noen ennå i dag hevde å fått et glimt av noe annet enn kun en antydning, fjern og uklar, av det fremtidige samfunn som Bahá’u’lláhs åpenbaring er bestemt å skulle gi opphav til? La derfor ingen anta at sivilisasjonen som den guddommelige lære driver menneskeheten mot, vil følge bare av justeringer i den nåværende orden. Langt ifra. I en tale holdt noen dager etter at han la ned hjørnestenen for Vestens modertempel, erklærte ‘Abdu’l-Bahá at “blant resultatene av åndskreftenes manifestasjon vil være at menneskets verden vil tilpasse seg en ny samfunnsform”, at “Guds rettferdighet vil bli åpenbar i alle menneskelige anliggender”. Dette og utallige andre av Mesterens utsagn som bahá’í-samfunnet gang på gang vender seg til i denne hundreårsperioden, øker bevisstheten om avstanden som skiller samfunnet slik det nå er innrettet, fra den veldige visjon som hans far skjenket verden.

Til tross for den prisverdige innsatsen i alle land av velmenende personer som arbeider for å bedre samfunnsforholdene, virker dessverre hindringene som stenger for virkeliggjøringen av en slik visjon, uoverstigelige for mange. Deres forhåpninger strander på feilaktige antagelser om menneskets natur som i den grad gjennomsyrer strukturene og tradisjonene i mye av dagens levesett at de har fått status som fastslåtte kjensgjerninger. Disse antagelsene synes ikke å ta hensyn til det overordentlige tilfang av åndelig potensial som er tilgjengelig for enhver opplyst sjel som benytter seg av det; som begrunnelse forlater de seg isteden på menneskehetens mangler, som viser seg i eksempler som daglig forsterker en felles følelse av håpløshet. Et slør med flere lag av feilaktige forutsetninger overskygger således en grunnleggende sannhet: Verdens tilstand gjenspeiler en forvrengning av menneskets ånd, ikke dens egentlige natur. Enhver gudsmanifestasjon har til hensikt å gjennomføre en forvandling både i menneskehetens indre liv og i dens ytre forhold. Og denne forvandlingen skjer naturlig når et økende antall mennesker, forenet av de guddommelige forskrifter, i fellesskap søker å utvikle åndelig kapasitet for å bidra til en samfunnsmessig forandringsprosess. Lik den harde marken som Mesteren slo på for hundre år siden, kan tidens rådende teorier til å begynne synes å være ugjennomtrengelige for endring, men de vil utvilsomt svinne bort, og ved “Guds gavmildhets forårsbyger” vil den “sanne forståelses blomster” skyte opp, friske og fagre.

Vi takker Gud for at ved kraften i hans ord er dere – hans Største navns samfunn – i ferd med å dyrke frem omgivelser der sann forståelse kan blomstre. Selv de som utholder fangenskap for troen, setter ved sitt usigelige offer og sin uendelige standhaftighet “kunnskapens og visdommens hyasinter” i stand til å blomstre i velvillige hjerter. Over hele kloden engasjeres ivrige sjeler i arbeidet med å bygge en ny verdensorden ved systematisk gjennomføring av Femårsplanens anvisninger. Dens hovedtrekk er blitt så godt forstått at vi ikke kjenner noe behov for å kommentere dem ytterligere her. Bønnene vi fremfører ved det allbarmhjertige forsyns terskel, dreier seg om at bistanden fra skaren i det høye må bli enhver av dere forunt idet dere bidrar til planens fremgang. Vårt inderlige ønske, som understøttes av at vi har vært vitne til deres hengivne innsats i løpet av året som gikk, er at dere vil intensivere den dyktige anvendelsen av kunnskapen som dere tilegner dere gjennom erfaring. Tiden til å forholde seg avventende er ikke nå; altfor mange er uvitende om det nye daggryet. Hvem andre enn dere kan overbringe det guddommelige budskap? “Ved Gud,” bekrefter Bahá’u’lláh med henvisning til Saken, “dette er arenaen for innsikt og løsrivelse, for visjon og oppløftelse, hvor ingen får spore sin ganger uten den barmhjertiges tapre ryttere, de som har brutt alle bånd til tilværelsens verden.”

Å se bahá’í-verdenen i arbeid er å betrakte et utsyn som virkelig er lyst. I livet hos den troende som fremfor alt ønsker å innby andre til samfunn med Skaperen og å være til tjeneste for menneskeheten, kan man finne tegn på den åndelige forvandlingen som er tiltenkt enhver sjel av tidsalderens Herre. I ånden som ansporer aktivitetene i ethvert bahá’í-samfunn som har viet seg til å høyne kapasiteten hos sine medlemmer, unge som gamle, så vel som hos sine venner og samarbeidspartnere, til å tjene det felles beste, kan man fornemme en antydning om hvordan et samfunn grunnet på guddommelige læresetninger kunne utvikle seg. Og i de utviklede områdene hvor det er rikelig med aktivitet styrt av Planens rammeverk, og hvor behovene for å sikre innbyrdes sammenheng mellom handlingslinjene er mest påtrengende, byr de fremvoksende administrative strukturene glimt, enn så svake, av hvordan troens institusjoner i trinnvis økende grad vil komme til å påta seg et fyldigere omfang av sitt ansvar for å fremme menneskenes velferd og fremgang. Det er derfor klart at individets, samfunnets og institusjonenes utvikling er uhyre løfterik. Men i tillegg til dette merker vi oss med særlig glede hvordan forbindelsene som knytter disse tre sammen, preges av en slik øm hengivenhet og gjensidig støtte.

I motsetning til dette gjenspeiler forholdene mellom de tre korresponderende aktørene i verden som helhet – den enkelte borger, statslegemet og samfunnsinstitusjonene – den uenigheten som kjennetegner menneskehetens turbulente overgangsstadium. De er uvillige til å opptre som innbyrdes avhengige deler av et organisk hele og er låst i en maktkamp som til sist viser seg å være forgjeves. Hvor svært annerledes er vel ikke det samfunn som ‘Abdu’l- Bahá skildrer i utallige tavler og taler, der samspillet i hverdagen, like så vel som forbindelsene stater imellom, formes av bevisstheten om menneskeslektens enhet. Forhold gjennomsyret av denne bevisstheten dyrkes av bahá’íer og deres venner i landsbyer og nabolag verden over; fra dem kan man fornemme de rene duftene av gjensidighet og samarbeid, av enighet og kjærlighet. I slike upretensiøse omgivelser stiger det frem et synlig alternativ til samfunnets velkjente strid. Det blir således tydelig at den som ønsker å utfolde seg på ansvarlig vis, deltar tenksomt i rådslagning viet det felles beste og avviser fristelsen til å insistere på sin personlige mening; en bahá’í-institusjon som innser behovet for koordinert handling innrettet mot fruktbare mål, sikter ikke mot å styre, men å nære og oppmuntre; det samfunn som skal ta ansvar for sin egen utvikling, ser et uvurderlig aktivum i enheten som frembys gjennom helhjertet engasjement i planene utformet av institusjonene. Under innflytelsen av Bahá’u’lláhs åpenbaring blir forbindelsene mellom disse tre inngitt en ny varme, et nytt liv; i sum utgjør de et vekstmiljø der en åndelig verdenssivilisasjon preget av guddommelig inspirasjon gradvis modnes.

Åpenbaringens lys er bestemt å skulle opplyse ethvert innsatsområde; på hvert av dem skal det skje en omorganisering av forbindelsene som opprettholder samfunnet; på hvert av dem søker verden etter eksempler på hvordan folk bør være overfor hverandre. Siden menneskehetens økonomiske liv – der urettferdighet blir likegyldig tolerert, og uforholdsmessig vinning betraktes som symbolet på suksess – har spilt en iøynefallende rolle i å frembringe den gjærende uroen som så mange mennesker nylig er blitt innviklet i, legger vi det frem for dere til nærmere ettertanke. Slike skadelige holdninger er blitt så dypt rotfestet at det er vanskelig å forestille seg hvordan én person alene kan forandre de rådende prinsipper som forbindelsene på dette området styres av. Ikke desto mindre finnes det avgjort fremgangsmåter som en bahá’í ville unngå, så som uærlighet i ens transaksjoner eller økonomisk utbytting av andre. Trofast etterlevelse av de guddommelige formaninger krever at det ikke finnes noen motsigelse mellom ens økonomiske vandel og ens trosoppfatninger som bahá’í. Ved at én eneste sjel i sitt liv anvender de prinsippene i troen som gjelder rettskaffenhet og rettferdighet, kan vedkommende opprettholde en standard som er høyt over den lave terskelen som verden bedømmer seg selv ut fra. Menneskeheten er trett fordi den mangler et livsmønster å strebe etter; vi ser hen til dere når det gjelder å fostre samfunn med væremåter som vil gi verden håp.

I vårt riḍván-budskap fra 2001 antydet vi at i land der prosessen med inntreden i skarer var kommet tilstrekkelig langt, og forholdene i nasjonale samfunn var gunstige, ville vi godkjenne opprettelsen av gudshus på det nasjonale plan, noe som ville bli et trekk ved den femte epoken i troens formingstid. Med overmåte stor glede kunngjør vi nå at det skal oppføres nasjonale mashriq’ul-adhkárer i to land: Den demokratiske republikk Kongo og Papua Ny-Guinea. Der er kriteriene satt av oss beviselig blitt oppfylt, og responsen fra deres befolkninger på mulighetene skapt av den inneværende serien av planer, har vært intet mindre enn bemerkelsesverdig. Sammen med den igangværende oppføringen i Santiago av det siste av de kontinentale templene, frembyr igangsettelsen av byggeprosjekter for nasjonale gudshus enda et oppløftende tegn på at Guds tro trenger inn i samfunnets jordbunn.

Enda et steg til er mulig. Mashriq’ul-adhkáren, som av ‘Abdu’l-Bahá er beskrevet som “en av de vesentligste institusjonene i verden”, forbinder to uunnværlige, uadskillelige aspekter ved bahá’í-livet: tilbedelse og tjeneste. Foreningen av disse to gjenspeiles også i sammenhengen som eksisterer mellom de samfunnsbyggende trekk i planen, særlig den raske veksten i et andektig sinnelag som finner uttrykk i sammenkomster for bønn, og en pedagogisk prosess som bygger kapasitet til å tjene menneskeheten. Sammenhengen mellom tilbedelse og tjeneste er særlig uttalt i de områdene rundt om i verden der bahá’í-samfunn i betydelig grad har vokst i størrelse og livskraft, og der engasjementet i sosial handling er tydelig. Noen av disse er blitt utpekt som steder for utbredelse av læring for å fostre vennenes evne til å fremme juniorungdomsprogrammet i tilknyttede regioner. Kapasiteten til å holde dette programmet gående, slik vi nylig har påpekt, gir også næring til utviklingen av studiesirkler og barneklasser. I tillegg til sitt hovedformål styrker læringsstedet således hele opplegget med utvidelse og befestelse. Det er innenfor disse områdene man i de kommende år kan overveie å la et lokalt mashriq’ul-adhkár fremstå. Med hjertet fylt av takknemlighet mot Den urgamle skjønnhet gleder vi oss over å underrette dere om at vi begynner å rådslå med de respektive nasjonale åndelige råd angående oppføringen av det første lokale gudshus i hvert av de følgende områder: Battambang, Kambodsja; Bihar Sharif, India; Matunda Soy, Kenya; Norte del Cauca, Colombia; og Tanna, Vanuatu.

For å støtte oppføringen av de to nasjonale og fem lokale mashriq’ul-adhkárene har vi vedtatt å opprette et tempelfond ved Bahá’í verdenssenter til fordel for alle slike prosjekter. Vennene alle vegne innbys til å bidra til det med offer, alt etter hva deres midler tillater. Elskede medarbeidere: Marken som ble brutt av ‘Abdu’l-Bahás hånd for hundre år siden, skal brytes igjen i sju land til, og dette er bare forspillet til den dag da det i lydighet mot Bahá’u’lláhs befaling vil være reist en bygning for Herrens tilbedelse i hver en by og landsby. Fra disse gryningspunktene for Guds ihukommelse vil hans lys stråle ut og hans lovsanger runge.

Øynene skinner ved denne herlige årstidens begynnelse når vi betrakter den nylig avdekkede glansen fra den forgylte kuppelen som kroner Bábs opphøyede gravmæle. Dette ærverdige byggverk, som er restaurert og har gjenvunnet den overjordiske prakt det var tiltenkt av Shoghi Effendi, sender igjen sitt skinn ut til land, sjø og himmel, dag og natt, som et vitnesbyrd om den majestet og hellighet som kjennetegnet ham hvis hellige levninger forvares der.

Denne gledesstunden sammenfaller i tid med avslutningen av et gunstig kapittel i Den guddommelige plans utvikling. Bare et eneste tiår gjenstår av det første århundret i formingstiden, de første hundre år under den velgjørende skyggen av ‘Abdu’l-Bahás testament. Femårsplanen som nå er under avslutning, etterfølges av en til, der hovedlinjene allerede har vært gjenstand for intenst studium rundt om i bahá’í-verdenen. Faktisk kunne vi ikke ha vært mer tilfredse med tilsvaret på vårt budskap til de kontinentale rådgivernes konferanse og på riḍván-budskapet for tolv måneder siden. Vennene er ikke fornøyde med en fragmentarisk oppfatning av innholdet i disse budskapene og vender igjen og igjen tilbake til dem, alene og i grupper, på formelle møter og i spontane sammenkomster. Deres forståelse berikes gjennom aktiv og informert deltagelse i vekstprogrammene som pleies i deres områder. Derfor har bahá’í-samfunnet verden over i løpet av noen få måneder bevisst absorbert hva det trenger for å bli drevet frem til en fortrøstningsfull start på det kommende tiår.

I løpet av samme periode har en serie tilfeller av politisk omveltning og økonomisk turbulens i forskjellige verdensdeler rystet regjeringer og folkeslag. Samfunn er blitt ført til randen av revolusjon, og i bemerkelsesverdige tilfeller over kanten. Ledere finner at hverken våpen eller rikdom er en garanti for trygghet. Der folkets forhåpninger ikke er blitt innfridd, har det skjedd en oppmagasinering av forbitrelse. Vi husker hvor skarpt Bahá’u’lláh formante jordens herskere: “Deres folk er deres skatter. Vokt dere, at ikke deres styre krenker Guds bud og dere overgir deres myndlinger i røverens hender.” Et advarende ord: Uansett hvilket fengslende skue folkets forandringsglød er, må man huske at det finnes interesser som manipulerer begivenhetenes gang. Og så lenge det helbredende middel foreskrevet av den guddommelige lege ikke blir gitt, vil denne tidsalders trengsler vare ved og bli dypere. En som oppmerksomt iakttar vår tid, vil lett gjenkjenne den hurtigere oppløsningen, rykkvis, men ubønnhørlig, av en verdensorden som er sørgelig mangelfull.

Men likevel – også dens motstykke kan man skjelne, den konstruktive prosessen som Beskytteren forbandt med “Bahá’u’lláhs fremvoksende tro” og beskrev som “forløperen for den nye verdensorden som troen om ikke lenge må opprette”. Dens indirekte virkninger kan ses i følelsesutbruddene, særlig hos de unge, som skyldes en lengsel etter å bidra til vekst i samfunnet. Det er en gave skjenket tilhengerne av Den urgamle skjønnhet at denne lengselen, som ubønnhørlig veller opp fra menneskets ånd i alle land, kan finne et så veltalende uttrykk i arbeidet bahá’í-samfunnet utfører for å bygge kapasitet til effektiv handling blant planetens forskjellige befolkninger. Kan noe privilegium måle seg med dette?

La enhver troende, for å få innsikt i dette arbeidet, se hen til ‘Abdu’l-Bahá: hundreårsmarkeringen for hans “epokegjørende reiser” til Egypt og Vesten foregår på denne tiden. Utrettelig utla han læresetningene i alle sosiale sammenhenger: i hjem og misjonssaler, i kirker og synagoger, i parker og på offentlige plasser, i jernbanevogner og på oseandampere, i klubber og foreninger, på skoler og universiteter. I anvendelsen av allmenngyldige guddommelige prinsipper på datidens problemer var han kompromissløs i sitt forsvar for sannheten, men likevel uendelig mild i sin fremtreden. Uten å gjøre forskjell gav han alle kjærlighet, visdom, trøst, hva det særlige behovet enn måtte være, til offentlige tjenestemenn, vitenskapsmenn, arbeidere, barn, foreldre, landsforviste, aktivister, geistlige, skeptikere. Samtidig som han oppløftet sjelene, utfordret han deres antagelser, endret deres perspektiver, utvidet deres bevissthet og fokuserte deres krefter. I ord og handling viste han en slik medlidenhet og sjenerøsitet at hjertene ble fullstendig forvandlet. Ingen ble vist bort. Vårt store håp er at i denne perioden for hundreårsmarkeringen vil hans oppriktige beundrere ofte minnes Mesterens makeløse meritter og ved det bli inspirert og styrket. Ha hans eksempel for øye, og fest blikket på det; la det være deres instinktive veileder i innsatsen for planens mål.

Ved begynnelsen av bahá’í-samfunnets første verdensplan beskrev Shoghi Effendi i engasjerende vendinger de suksessive stadiene for det guddommelige lys – at det ble tent i Siyah-Chal, ble kledt i åpenbaringens lampe i Bagdad, ble spredt til land i Asia og Afrika samtidig som det skinte med sterkere glans i Adrianopel og senere i ‘Akka, strålte over havet til de gjenstående verdensdeler, og at det i økende grad ville spres over verdens stater og biland. Den siste delen av denne prosessen karakteriserte han ved å si at “dette lyset ville ... trenge inn i alle gjenstående territorier på kloden”, og han omtalte den som “stadiet der lyset fra Guds seierrike tro skinner i all sin kraft og herlighet og vil ha overstrømmet og omsluttet hele planeten”. Skjønt dette målet langt fra er i ferd med å oppfylles, blusser lyset allerede intenst i mang en region. I noen land skinner det i hvert område. I landet der dette uutslokkelige lys først ble tent, brenner det klart på tross av dem som vil slokke det. I forskjellige nasjoner når det en jevn glød i hele nabolag og landsbyer, etter hvert som kjerte etter kjerte tennes i hjerte etter hjerte av forsynets hånd; det opplyser ettertenksomme samtaler på alle plan av samhandling mellom mennesker; det kaster sine stråler på et utall initiativer som tas for å fremme et folks velvære. Og i hvert tilfelle stråler det ut fra en trofast troende, fra et pulserende samfunn, fra et kjærlig åndelig råd, der hver av dem er et ledende lys i mørket.

Vi ber innstendig ved Den hellige terskel om at dere hver især, bærere av den udødelige flamme, må bli omsluttet av Bahá’u’lláhs mektige bekreftelser i deres formidling av troens gnist til andre.

Med hjertene fylt av beundring for Bahá’u’lláhs tilhengere har vi gleden av å kunngjøre at ved inngangen til denne overmåte gledesfylte ri ván-tiden er et nytt tilskudd av intensive vekstprogrammer i gang i alle verdensdeler, noe som øker det samlede antall i verden til over 1500 og sikrer Femårsplanens mål, ett år før den avsluttes. Vi bøyer hodet i takknemlighet mot Gud for denne forbløffende prestasjon, denne slående seier. Alle som har arbeidet på dette feltet, vil verdsette den gaven han har skjenket sitt samfunn ved å gi det et helt år til å styrke det utvidelses- og befestelsesmønster som nå er opprettet overalt, som en forberedelse til oppgavene det vil bli kalt til å gi seg i kast med i sitt neste globale foretagende – en plan av fem års varighet, den femte i en serie med det uttrykkelige mål å fremme prosessen med inntreden i skarer.

Når vi nå stanser opp ved denne festlige begivenheten, kjenner vi oss beveget til å gjøre det klart at det som fremkaller en slik dyp følelse av stolthet og takknemlighet i våre hjerter, ikke så mye er den tallmessige bragden dere har utført, så bemerkelsesverdig som den er, men en kombinasjon av utviklinger på kulturens dypere plan, hvilket denne prestasjonen vitner om. Fremst blant disse er den økningen vi har sett i vennenes evne til å samtale med andre om åndelige emner og til å snakke fritt om Bahá’u’lláhs person og hans åpenbaring. De har kommet til en god forståelse av at undervisning er et grunnleggende krav til et liv i raus gavmildhet.

I våre senere budskap har vi uttrykt glede over å bevitne den stadige økningen i undervisningstempoet rundt om i verden. Den enkelte troendes oppfyllelse av denne grunnleggende åndelige forpliktelse har alltid vært en uunnværlig del av bahá’í-livet og er det fortsatt. Det som igangsettelsen av 1500 intensive vekstprogrammer har tydeliggjort, er hvor modig og bevisst den jevne troende er blitt på å ta skrittet ut av den nære kretsen av familiemedlemmer og venner, rede til å bli ledet av den overmåte barmhjertiges styrende hånd til mottagelige sjeler, hvor de enn måtte befinne seg. Selv de mest beskjedne anslag tyder på at det nå er titusener som deltar i periodiske kampanjer for å knytte vennskapsbånd, basert på felles forståelse, med dem som tidligere ble sett på som fremmede.

I sin innsats for å fremlegge troens grunnsetninger på en enkel og utvetydig måte har de troende hatt stor nytte av det illustrerende eksemplet i Ruhi-instituttets bok 6. Når logikken bak denne presentasjonen blir verdsatt og trangen til å gjøre den om til en formel blir overvunnet, fører den til en samtale mellom to sjeler – en samtale som utmerker seg ved dybden av forståelsen som oppnås og ved karakteren av det forhold som opprettes. I den utstrekning samtalen fortsetter ut over det første møtet og ekte vennskap blir inngått, kan en direkte undervisningsinnsats av denne typen bli en katalysator for en vedvarende åndelig forvandlingsprosess. Hvorvidt den første kontakten med slike nyfunne venner utløser en invitasjon til å melde seg inn i bahá’í-samfunnet eller til å delta i en av dets aktiviteter, er ikke av overveldende betydning. Det er viktigere at hver sjel kjenner seg velkommen til å slutte seg til oss for å bidra til å gjøre storsamfunnet bedre, og slår inn på en vei til tjeneste for menneskeheten, der en formell innmelding kan skje i starten eller senere hen.

Betydningen av denne utviklingen bør ikke undervurderes. Når et gjennomført handlingsmønster først er på plass, må man i hvert område rette oppmerksomheten mot en bredere utvidelse av dette gjennom et nettverk av medarbeidere og bekjente, mens man samtidig fokuserer krefter på mindre lommer i befolkningen, der hver av disse bør bli et senter for intens aktivitet. I et bymessig område kan et slikt aktivitetssenter best defineres av grensene for et nabolag; i et område som hovedsakelig har et landlig preg, vil en liten landsby utgjøre et passende sosialt rom for dette formålet. De som gjør tjeneste i disse miljøene, både stedlige innbyggere og gjestende undervisere, vil med rette anse sitt arbeid for å være av samfunnsbyggende art. Selv om den første kontakten kan innebære at man besøker noen hjemme uten forutgående beskjed, ville bruken av betegnelser som “dør-til-dør” om deres undervisningsinnsats ikke yte rettferdighet overfor en prosess som søker å heve evnen hos en befolkning til å ta ansvar for sin egen åndelige, sosiale og intellektuelle utvikling. For å holde i gang aktivitetene som driver denne prosessen, der nyfunne venner inviteres til å delta, kan det for en tid meget vel bli behov for at den lokale befolkningen får hjelp utenfra. Disse aktivitetene er: møter som styrker samfunnets gudhengivne karakter; undervisningsklasser som nærer barns sarte hjerter og sinn; grupper som kanaliserer juniorungdommens brusende krefter; studiesirkler, åpne for alle, som setter folk med ulik bakgrunn i stand til å gjøre fremgang på like fot og til å utforske anvendelsen av troens lære på deres individuelle og kollektive liv. Det er imidlertid å vente at forfleringen av disse kjerneaktivitetene snart vil bli opprettholdt av menneskelige ressurser som hører hjemme i nabolaget eller landsbyen selv – av menn og kvinner som ivrer etter å forbedre materielle og åndelige forhold i sitt nærmiljø. Gradvis burde det derfor vokse frem en rytme i samfunnslivet som er i samsvar med kapasiteten hos en voksende kjerne av enkeltpersoner som kjenner seg forpliktet overfor Bahá’u’lláhs visjon om en ny verdensorden.

I denne sammenheng viser mottageligheten seg i en vilje til å delta i den samfunnsbyggende prosessen som kjerneaktivitetene har satt i gang. I område etter område der et intensivt vekstprogram nå pågår, er oppgaven for vennene i det kommende år å undervise innenfor en eller flere mottagelige befolkningsgrupper, med bruk av en direkte fremgangsmåte i sin presentasjon av troens grunntrekk, og å finne de sjelene som lengter etter å kaste av seg sløvheten som er påtvunget dem av samfunnet, og arbeide ved siden av hverandre i sine nabolag og landsbyer for å ta fatt på en kollektiv forvandlingsprosess. Dersom vennene fortsetter sine bestrebelser på å lære nye måter og metoder for samfunnsbygging i små miljøer på denne måten, er vi sikre på at det lenge etterlengtede mål – allmenn deltagelse i troens anliggender – vil rykke flere størrelsesordener nærmere vår rekkevidde.

For å møte denne utfordringen vil de troende og institusjonene som tjener dem, måtte styrke instituttprosessen i området, med en betydelig økning innenfor sine grenser i tallet på dem som er i stand til å virke som veiledere for studiesirkler; for man bør være klar over at anledningen som nå åpner seg til at vennene kan hjelpe frem et pulserende samfunnsliv i nabolag og landsbyer, kjennetegnet av en så sterk målbevissthet, ble bare gjort mulig av avgjørende utviklinger som fant sted i løpet av det siste tiåret i det aspektet av bahá’íkulturen som har med fordypning å gjøre.

Da vi i desember 1995 bad om at det skulle opprettes opplæringsinstitutter i hele verden, bestod bahá’í-samfunnets mest alminnelige mønster for å hjelpe enkelttroende med å utdype deres kunnskap om troen hovedsakelig i tilfeldige kurs og undervisningstimer av ulik varighet og med et mangfold av emner. Dette mønsteret hadde på en god måte tilfredsstilt behovene hos et frembrytende, verdensomspennende bahá’í-samfunn som ennå var relativt få i antall og hovedsakelig var opptatt med sin geografiske utbredelse rundt om i verden. Vi gjorde det imidlertid klart på den tiden at en annen tilnærmingsmåte til studiet av skriftene ville måtte finne sin form, en måte som ville anspore et stort antall til å tre inn på handlingens arena, dersom prosessen med inntreden i skarer skulle gå vesentlig raskere. I denne forbindelse bad vi om at opplæringsinstituttene skulle hjelpe stadig større kull av troende til å tjene Saken ved å tilby kurs som ville formidle kunnskapen, innsiktene og ferdighetene som kreves for å utføre de mange oppgaver forbundet med raskere utvidelse og befestelse.

Å lese troens skrifter og bestrebe seg på å nå en mer fyllestgjørende forståelse av betydningen av Bahá’u’lláhs overveldende åpenbaring, er forpliktelser som er pålagt enhver av hans tilhengere. Alle formanes til å utforske hans åpenbarings osean og få del i de visdomsperler som ligger der, i samsvar med sine evner og preferanser. I lys av dette fremstod lokale fordypningsklasser, vinter- og sommerskoler og spesielt arrangerte sammenkomster der troende med kunnskap om skriftene kunne gi andre del i sine innsikter i spesielle emner, på en naturlig måte som fremtredende trekk ved bahá’í-livet. Akkurat som vanen med daglig lesning vil forbli en integrert del av ens identitet som bahá’í, vil disse studieformene fortsatt ha en plass i samfunnets kollektive liv. Men forståelsen av hva åpenbaringen innebærer, både med hensyn til individuell vekst og sosial fremgang, øker mangfoldig når studium og tjeneste knyttes sammen og gjennomføres parallelt. Der, på tjenestefeltet, settes kunnskapen på prøve, der gir praksis opphav til spørsmål, og der når forståelsen nye nivåer. I fjernundervisningssystemet som nå er opprettet i land etter land, med studiesirkelen, veilederen og Ruhi-instituttets pensum som sine hovedelementer, har bahá’í-samfunnet verden over tilegnet seg evnen til å sette tusener, ja millioner, i stand til å studere skriftene i små grupper i den utrykkelige hensikt å skulle omsette bahá’í-læren i handling, idet de fører troens arbeid fremover til dets neste trinn: vedvarende utvidelse og befestelse i stor målestokk.

La ingen unnlate å verdsette mulighetene som dermed er skapt. Kreftene i dagens samfunn avler passivitet. Et ønske om å bli underholdt pleies fra barndommen av, med økende effektivitet, og dyrker frem generasjoner som er villige til å la seg lede av den som viser seg å være dyktig til å appellere til overfladiske følelser. Selv i mange utdannelsessystemer blir studenter behandlet som om de var beholdere ment til å motta informasjon. At det har lyktes bahá’íverdenen å utvikle en kultur som fremmer en måte å tenke, studere og handle på, der alle anser at de vandrer sammen på tjenestens sti, der de støtter hverandre og går fremover sammen, i respekt for den kunnskap som hver enkelt besitter i et gitt øyeblikk, der man unngår tendensen til å dele de troende inn i kategorier som fordypede og uinformerte – det er en prestasjon av enorme dimensjoner. Og der ligger drivkraften til en bevegelse som ikke lar seg stoppe.

Det som er ubetinget nødvendig, er at kvaliteten på opplæringsprosessen som fremmes på studiesirkelnivå, høynes tydelig i løpet av det kommende år, slik at lokalbefolkningers potensial til å skape en slik drivkraft blir virkeliggjort. I så henseende vil mye falle på dem som tjener som veiledere. For dem vil utfordringen være å sørge for miljøet som instituttkursene tegner et bilde av, et miljø som bidrar til å øke de enkeltes åndelige styrke så de kommer til å betrakte seg selv som aktive pådrivere for egen læring, som forkjempere for en konstant bestrebelse på å anvende kunnskap til å påvirke den individuelle og kollektive forvandlingen. Dersom dette ikke skjer, vil den nødvendige kraften til å drive fram forandring ikke bli utviklet, uansett hvor mange studiesirkler som dannes i et område.

Hvis veilederens arbeid skal kunne nå stadig høyere grader av fremragende dyktighet, må man huske at hovedansvaret for utviklingen av menneskelige ressurser i en region eller et land ligger hos opplæringsinstituttet. Samtidig som instituttet bestreber seg på å øke sitt deltagerantall, må det som en strukturell enhet – fra styret til koordinatorene på ulike nivåer og til veilederne på grasrotplanet – legge like mye vekt på effektiviteten i systemet som helhet, for i siste instans vil en vedvarende kvantitetsøkning være betinget av kvalitativ fremgang. På områdenivået må koordinatoren føye både praktisk erfaring og dynamisk kraft til sin innsats for å ledsage dem som tjener som veiledere. Vedkommende bør arrangere periodiske samlinger for dem der de kan reflektere over sin innsats. Det kan vise seg nyttig at det fra tid til annen organiseres tilstelninger for å gjenta studiet av segmenter hentet fra instituttmaterialet, forutsatt at disse ikke innskjerper et behov for opplæring i det evinnelige. En veileders evner utvikler seg kontinuerlig i takt med at vedkommende trer inn på handlingens arena og hjelper andre til å bidra til målet i den nåværende serien av globale planer, ved å studere sekvensen av kurs og gjennomføringen av den praktiske delen i dem. Og etter hvert som menn og kvinner i ulike aldre beveger seg gjennom sekvensen og fullfører sitt studium av hvert kurs med hjelp av veiledere, må andre – særlig koordinatorer som er ansvarlige for barneklasser, for juniorungdomsgrupper og for studiesirkler – stå klar til å ledsage dem i tjenestehandlinger som utføres i samsvar med deres sterke sider og interesser, tjenestehandlinger som er helt avgjørende for videreføringen av systemet selv. Å sikre at den passende grad av livskraft pulserer gjennom dette systemet, det bør fortsatt være gjenstand for intens læring i alle land i løpet av de neste tolv månedene.

Omsorg for barns åndelige oppfostring har lenge vært en del av bahá’ísamfunnets kultur, en omsorg som ledet til to sameksisterende virkeligheter. Den ene etterlignet det som bahá’íene i Iran hadde prestert, og var kjennetegnet av evnen til å tilby systematiske klasser, fra alderstrinn til alderstrinn, til barn fra bahá’í-familier, stort sett med sikte på å formidle grunnleggende kunnskap om troens historie og lære til oppvoksende generasjoner. I de fleste deler av verden var det forholdsvis få som nøt godt av slike klasser. Den andre virkeligheten vokste frem i områder hvor det foregikk innmelding i stor målestokk, både på landsbygda og i bystrøk. Denne erfaringen hadde en mer inkluderende holdning som sitt hovedpreg. Men selv om barn fra hjem av alle slag straks var ivrige etter å delta i bahá’í-klasser og var velkomne der, forhindret forskjellige faktorer at undervisningen ble gjennomført med nødvendig regelmessighet, år etter år. Denne todelingen var en følge av historiske omstendigheter, og det gleder oss å se at det begynner å bli slutt på den etter hvert som venner med opplæring fra institutter overalt bestreber seg på å tilby klasser på systematisk basis, åpne for alle.

Slike lovende begynnelser må nå følges opp på en energisk måte. I hvert område med et pågående intensivt vekstprogram må man bestrebe seg på en videre systematisering av tilbudet om åndelig oppfostring til stadig flere barn, fra familier med mange slags bakgrunner; dette er en nødvendighet i samfunnsbyggingsprosessen som nå skyter fart i nabolag og landsbyer. Dette vil være en krevende oppgave, en oppgave som krever tålmodighet og samarbeid fra både foreldres og institusjoners side. Ruhi-instituttet er allerede blitt bedt om å fremskynde planene om å fullføre sine kurs for opplæring av barneklasselærere på ulike nivåer, inkludert de tilsvarende leksjonene. Nivåene begynner med fem- eller seksåringer og fortsetter til barn på ti eller elleve år. Hensikten er å fjerne den nåværende kløften mellom eksisterende leksjoner og instituttets lærebøker for juniorungdom, som Troens ånd og den kommende Power of the Holy Spirit, som gir programmet for denne aldersgruppen en klar bahá’í-komponent. Etter hvert som denne tilveksten av kurs og leksjoner blir tilgjengelig, vil institutter i alle land bli i stand til å forberede lærerne og koordinatorene som behøves for å få på plass kjernen i et program for åndelig oppfostring av barn, alderstrinn for alderstrinn, som sekundære elementer kan organiseres rundt. I mellomtiden bør instituttene ved behov gjøre sitt beste for å forsyne lærerne med passende materiell, hentet fra slikt som allerede finnes, til bruk i sine klasser for barn av ulik alder.

Det Internasjonale Undervisningssenter har vunnet vår stadige takknemlighet for den viktige kraftimpulsen det tilførte innsatsen for å sikre at Femårsplanens mål ble nådd tidlig. Å se hvor mye kraft senteret la i dette verdensomspennende foretak, der de så utholdende fulgte fremgangen i hver verdensdel og så tett samarbeidet med de kontinentale rådgiverne, var å få et glimt av den kolossale kraften som er iboende i administrasjonsordningen. Etter hvert som Undervisningssenteret nå med samme kraft vender oppmerksomheten mot spørsmål forbundet med effektiviteten i det som gjøres på områdenivå, vil det uten tvil vie gjennomføringen av bahá’í barneklasser særlig oppmerksomhet. Vi er forvisset om at dets analyse av erfaringen vunnet i noen få utvalgte områder i det kommende år, representative for forskjellige sosiale virkeligheter, vil kaste lys over praktiske spørsmål som vil gjøre det mulig å opprette regelmessige klasser for barn av alle aldre i nabolag og landsbyer.

Den raske spredningen av programmet for åndelig styrking av juniorungdom er enda et uttrykk for kulturell fremgang i bahá’í-samfunnet. Skjønt tendensene i verden som helhet projiserer et bilde av at denne aldersgruppen er problematisk, står rådvill midt oppe i den fysiske og følelsesmessige forandrings kvaler, er negativ og selvopptatt, så beveger bahá’ísamfunnet seg avgjort i motsatt retning, både i språkbruk og tilnærmingsmåter, og i juniorungdommen ser det isteden nestekjærlighet, en sterk rettferdighetssans, iver etter å lære om universet og et ønske om å bidra til å bygge en bedre verden. Beretning etter beretning, der juniorungdom fra land over hele kloden uttrykker sine tanker som deltagere i programmet, vitner om denne visjonens gyldighet. Alt tyder på at programmet engasjerer deres økende bevissthet i en utforskning av virkeligheten som hjelper dem til å analysere de konstruktive og destruktive krefter som virker i samfunnet, og til å erkjenne hvilken innflytelse disse krefter øver på deres tanker og handlinger, noe som skjerper deres åndelige oppfatningsevne, høyner deres evne til å uttrykke seg og styrker moralske strukturer som vil gavne dem hele livet. I en alder da spirende intellektuelle, åndelige og fysiske evner blir tilgjengelige for dem, blir de gitt de redskapene de trenger for å bekjempe kreftene som ville berøve dem deres sanne identitet som edle vesener, og for å arbeide for fellesskapets beste.

Programmets hoveddel utforsker emner fra et bahá’í-perspektiv, men ikke i form av religiøs belæring. Dette har åpnet veien for å utvide det til juniorungdom i et mangfold av situasjoner og omstendigheter. De som gjennomfører programmet, trer derfor i mange slike tilfeller trygt inn på området for sosial handling, der de støter på en rekke spørsmål og muligheter som følges opp og organiseres i en global læringsprosess av Kontoret for Sosial og Økonomisk Utvikling i Det hellige land. Den kunnskaps- og erfaringsmassen som samler seg opp, har allerede gitt støtet til at flere områder spredt rundt om på kloden hver for seg evner å holde over ett tusen juniorungdommer gående i programmet. For å hjelpe andre til å gå raskt fremover i denne retningen, er Kontoret i ferd med å opprette et nettverk av steder i alle verdensdeler, med bistand fra et korps av troende, som kan brukes til å gi opplæring til koordinatorer fra snesevis av områder. Disse ressurspersonene fortsetter å støtte koordinatorene når de vender tilbake til sine respektive områder, og de setter dem i stand til å skape et åndelig ladet miljø der juniorungdomsprogrammet kan slå rot.

På dette innsatsområdet vil det ganske sikkert høstes mer kunnskap, selv om et handlingsmønster allerede er klart. Det er bare bahá’í-samfunnets kapasitet som setter grenser for dets svar på etterspørselen etter programmet fra skoler og interessegrupper. I områdene som i dag danner fokus for et intensivt vekstprogram, foreligger det et vidt spekter av omstendigheter, fra dem som har noen få sporadiske juniorungdomsgrupper til dem som har et antall stort nok til å kreve tjenestene fra en egen koordinator, som kunne motta løpende støtte fra et sted for utbredelse av læring. For å sikre at denne kapasiteten øker gjennom hele spekteret av disse områdene, ber vi om at 32 læresteder skal være i drift innen utgangen av inneværende plan, der hvert av dem skal betjene rundt tjue områder med heltidskoordinatorer. I alle andre slike områder bør man prioritere å skape evnen til å tilby programmet i løpet av kommende år, idet antall grupper systematisk forfleres.

Vi har så langt nevnt følgende utviklinger: den økende evnen til å undervise direkte om troen og til å gå inn i målbevisste diskusjoner om emner av åndelig betydning med mennesker fra alle livsområder; oppblomstringen av en tilnærming til å studere skriftene som er knyttet til handling; fornyelse av forpliktelsen til å tilby regelmessig åndelig oppfostring til de unge i nabolag og landsbyer; den økende innflytelsen av et program som gir juniorungdom sansen for et todelt moralsk siktemål: å utvikle sitt iboende potensial, og å bidra til å forvandle samfunnet. Alle disse utviklingene blir i ikke liten grad styrket av enda et fremskritt på kulturens plan, med virkelig vidtrekkende innebyrd. Denne utviklingen i kollektiv bevissthet lar seg spore i at ordet “ledsage” stadig oftere dukker opp i samtaler blant vennene, et ord som inngis en ny betydning mens det opptas i bahá’í-samfunnets vanlige ordforråd. Det bærer bud om den betydningsfulle styrkingen av en kultur der læring er måten man arbeider på, en måte som fostrer flere og flere menneskers bevisste deltagelse i en forenet innsats for å anvende Bahá’u’lláhs lære på byggingen av en guddommelig sivilisasjon, som Beskytteren erklærer er troens primære oppgave. En slik tilnærming frembyr en skarp kontrast til de åndelig fallerte og dødsmerkede måtene å handle på i en gammel samfunnsorden som så ofte søker å temme menneskers energi gjennom herskermakt, grådighet, skyldfølelse eller manipulasjon.

I forhold blant vennene kommer denne utviklingen i kulturen således til uttrykk i kvaliteten av deres omgang med hverandre. Læring som arbeidsmåte krever at alle inntar en ydmyk holdning, en tilstand der man glemmer selvet, har full tillit til Gud, stoler på hans altoppholdende kraft og er trygg på hans usvikelige bistand, vet at han og han alene kan forvandle myggen til en ørn og dråpen til et grenseløst hav. Og i en slik tilstand arbeider sjeler uopphørlig sammen og gleder seg, ikke så mye over sine egne prestasjoner, men over andres fremgang og tjenester. Derfor har det seg slik at deres tanker hele tiden er samlet om å hjelpe hverandre til å komme til topps i tjeneste for hans Sak og til å sveve i hans kunnskaps himmel. Dette er det vi ser i det nåværende aktivitetsmønsteret som utfolder seg rundt om på kloden, drevet frem av unge og gamle, av veteraner og nyerklærte som arbeider side ved side.

Dette fremskrittet innenfor kulturen påvirker ikke bare forbindelser individer imellom, men dets virkninger kan også merkes i måten troens administrative anliggender blir håndtert på. Siden læring er kommet til å kjennetegne samfunnets arbeidsmåte, er visse sider av beslutningsprosessen angående utvidelse og befestelse blitt tillagt de troende som gruppe, noe som gjør at planlegging og gjennomføring lettere kan tilpasses omstendighetene ute i felten. Ikke minst er det gjennom refleksjonsmøtet skapt et rom der de som er engasjert i aktivitetene på områdenivå, kan samles fra tid til annen for å nå en felles oppfatning om status for sin situasjon, i lys av erfaring og veiledning fra institusjonene, og for å avgjøre sine neste skritt videre fremover. Et lignende rom åpnes av instituttet, som sørger for at de som tjener som veiledere, barneklasselærere og inspiratorer for juniorungdomsgrupper i et område, kan møtes hver for seg og rådslå om sine erfaringer. Det er en nær forbindelse mellom denne rådslagningsprosessen på grasrotplanet, opplæringsinstituttets organer, områdeundervisningskomitéen og hjelperådsmedlemmene; samspillet mellom dem byr på nok et rom der det tas beslutninger som har med vekst å gjøre, i dette tilfelle på en mer formell måte. Virkemåten for dette systemet på områdenivå, født av oppdukkende krav, peker på et viktig kjennetegn ved bahá’í-administrasjonen: Akkurat som en levende organisme har den en innkodet evne til å innrette seg etter høyere og høyere grader av kompleksitet innenfor strukturer og prosesser, forbindelser og aktiviteter i takt med at den utvikler seg, under veiledning av Det Universelle Rettferdighetens Hus.

På alle nivåer, fra det lokale og regionale til det nasjonale og kontinentale, er troens institusjoner i stand til å håndtere en slik økende kompleksitet med stadig større dyktighet; dette er både et tegn på deres stadige modning og en nødvendighet for at den kan skje. Hos de administrative strukturer utvikler det seg forbindelser som har bragt det lokale åndelige råd på terskelen til et nytt trinn i utøvelsen av dets ansvar for å utbre Guds ord, for å mobilisere de troendes krefter og for å utforme et miljø som er åndelig oppbyggende. Ved tidligere anledninger har vi forklart at et åndelig råds modenhet ikke kan bedømmes bare ut fra hvor regelmessige møtene er, og hvor effektivt det fungerer. Dets styrke må i høy grad måles ut fra livskraften i det åndelige og sosiale liv i samfunnet det tjener – et voksende samfunn som ønsker konstruktive bidrag velkommen både fra dem som er formelt innmeldt og dem som ikke er det. Det er tilfredsstillende å se at dagens tilnærmingsmåter, metoder og redskaper stiller til rådighet midlene for at lokale åndelige råd, selv nylig dannede, kan oppfylle disse forpliktelsene idet de går i gang med å sikre at Femårsplanens behov blir dekket på en fyllestgjørende måte i deres kommuner. Faktisk blir rådets tilbørlige engasjement i planen avgjørende for ethvert forsøk på å favne større mengder – som i seg selv er nødvendig for at dets evner og ferdigheter skal vise seg i full bredde.

Den utvikling vi er sikre på å bevitne i lokale åndelige råd i løpet av de neste par år, gjøres mulig av den økende styrken hos nasjonale åndelige råd; deres evne til å tenke og handle strategisk har økt merkbart, særlig etter hvert som de har lært å analysere samfunnsbyggingsprosessen på grasrotplanet med økende skarpsindighet og effektivitet, og å tilføre den hjelp, ressurser, oppmuntring og kjærlig veiledning etter behov. I land der forholdene krever det, har de overført flere av sine forpliktelser i så henseende til regionale råd og desentralisert visse administrative funksjoner, høynet institusjonskapasiteten i områder under sin jurisdiksjon og fostret mer sofistikerte samhandlingsopplegg. Det er ingen overdrivelse å si at nasjonale råds fulle engasjement bidro til å skape den siste kraftinnsatsen som skulle til for å nå målet i den nåværende plan, og vi venter å se videre utviklinger i denne retningen etter hvert som de, sammen med rådgiverne, gjør en veldig anstrengelse i løpet av de kommende kritiske, flyktige måneder for å gjøre sine samfunn rede til å gå i gang med neste femårsplan.

Utviklingen av rådgiverinstitusjonen utgjør uten tvil et av de mest betydningsfulle fremskritt i bahá’í-troens administrasjonsordning i løpet av det siste tiår. Denne institusjonen hadde allerede gått fremover med stormskritt i sin utvikling da rådgiverne og hjelperådsmedlemmene i januar 2001 samlet seg i Det hellige land på konferansen som markerte at Det Internasjonale Undervisningssenter tok i bruk sitt permanente sete på Karmelfjellet. Det hersker ingen tvil om at kreftene utløst av denne begivenheten har drevet institusjonen raskt fremover. Graden av innflytelse som rådgiverne og deres hjelperådsmedlemmer har øvet på planens fremgang, viser at de har inntatt sin naturlige plass i fronten av undervisningsfeltet. Vi er sikre på at det kommende år vil knytte institusjonene i den administrative orden tettere sammen i samarbeid, i takt med at alle, enhver i samsvar med sine funksjoner og forpliktelser i løpende utvikling, bestreber seg på å styrke læremåten som er blitt et fremtredende trekk ved samfunnets virksomhet, og dét mest presserende i områdene som opplever intensive vekstprogrammer.

Bahá’u’lláhs åpenbaring har et veldig omfang. Den krever dyptgående forandring ikke bare på det individuelle plan, men også i storsamfunnets struktur. “Er ikke hensikten med enhver åpenbaring,” forkynner han selv, “å skape en forvandling av hele menneskehetens karakter – en forvandling som skal manifestere seg både utad og innad, og som skal påvirke både dens indre liv og ytre forhold?” Arbeidet som i dag skrider frem i alle deler av verden, representerer det hittil siste stadium i den løpende bahá’í-innsatsen for å skape kjernen i den strålende sivilisasjon som ligger forvart i hans lære; å bygge denne sivilisasjonen er et foretagende av uendelig kompleksitet og omfang, et foretagende som vil kreve at menneskeheten anstrenger seg i århundrer for å gjøre det til virkelighet. Det finnes ingen snarveier, ingen formler. Den nødvendige læringen vil skje, og kapasiteten vil bli utviklet, kun etter hvert som man bestreber seg på å hente innsikter fra hans åpenbaring, på å utnytte menneskeslektens økende kunnskap, på intelligent anvendelse av hans lære på menneskehetens liv og på å rådslå om spørsmålene som dukker opp.

I denne langsiktige kapasitetsbyggingsprosessen har bahá’í-samfunnet viet nesten et og et halvt tiår til å systematisere sin erfaring på undervisningsområdet, og har lært å åpne visse aktiviteter for flere og flere mennesker, og å opprettholde sin utvidelse og befestelse. Alle er velkomne til å komme i samfunnets varme favn og motta næring fra Bahá’u’lláhs livgivende budskap. Det finnes sannelig ingen større glede enn at en sjel i sin lengsel etter sannheten finner ly i Sakens faste borg og henter styrke fra Paktens forenende kraft. Men ethvert menneske og enhver gruppe av individer kan, uten hensyn til om de telles blant hans tilhengere eller ei, hente inspirasjon fra hans lære og dra nytte av slike perler av visdom og kunnskap som vil hjelpe dem til å takle utfordringene de møter. Faktisk vil den sivilisasjon som er så forlokkende for menneskeheten, ikke oppnås ved bahá’í-samfunnets innsats alene. Tallrike grupper og organisasjoner besjeles av verdenssolidaritetens ånd, som er en indirekte manifestasjon av Bahá’u’lláhs forestilling om prinsippet om menneskehetens enhet, og de vil bidra til sivilisasjonen som er bestemt å skulle dukke frem av det nåværende samfunns tummel og kaos. Det bør være klart for alle at kapasiteten skapt i bahá’í-samfunnet gjennom suksessive globale planer i økende grad gjør det i stand til å bidra innenfor sivilisasjonsbyggingens mangfoldige og uensartede dimensjoner, der det åpnes for læring innenfor nye uutforskede områder.

I vårt ri ván-budskap fra 2008 nevnte vi at samtidig som vennene fortsatte innsatsen på områdenivå, ville de finne seg trukket lenger og lenger inn i samfunnslivet rundt seg, og ville møte utfordringen med å skulle utvide den systematiske læringsprosessen de gjennomgår til å omfatte et bredere spekter av menneskenes målrettede bestrebelser. I samfunnslivet begynner det å tre frem et rikt mangfold i hvert område idet aktiviteter forbundet med felles gudsdyrkelse, med innslag av diskusjoner i hjemmets intime omgivelser, veves sammen med aktiviteter som byr på åndelig undervisning til alle medlemmer av befolkningen – voksne, ungdommer og barn. Den sosiale bevisstheten høynes på en naturlig måte når det for eksempel pågår mange livlige samtaler mellom foreldre om barnas håp og ønsker, og tjenesteprosjekter kommer i stand etter initiativ fra juniorungdom. Når de menneskelige ressursene i et område er tilstrekkelig rikelige og vekstmønsteret er fast etablert, kan bahá’í-samfunnet engasjere seg sterkere i samfunnet forøvrig, og må faktisk gjøre det. På dette avgjørende punkt i planens utvikling, da så mange områder nærmer seg et slikt stadium, synes det å være på sin plass at vennene overalt gjør seg tanker om hva slags bidrag deres voksende, pulserende samfunn vil gi til storsamfunnets materielle og åndelige fremgang. I så henseende vil det vise seg å være fruktbart å tenke seg to aktivitetsområder som er innbyrdes forbundet og forsterker hverandre gjensidig: engasjement i sosial handling og deltagelse i storsamfunnets aktuelle diskurser.

Gjennom flere tiår har bahá’í-samfunnet høstet mye erfaring innenfor disse to innsatsområdene. Det finnes selvfølgelig ganske mange bahá’íer som deltar i sosial handling og offentlig diskurs som enkeltpersoner gjennom sine yrker. En del ikke-statlige organisasjoner som er inspirert av troens lære, og som virker på regionalt og nasjonalt plan, arbeider innenfor feltet for sosial og økonomisk utvikling for å bedre forholdene for sitt folk. Nasjonale åndelige råds organer bidrar via forskjellige kanaler for å fremme idéer som bidrar til offentlig velferd. På det internasjonale plan utfører organer som Det Internasjonale Bahá’í-samfunns FN-kontor en lignende funksjon. I den grad det er nødvendig og ønskelig, vil vennene som arbeider på samfunnets grasrotplan, dra nytte av denne erfaringen og kapasiteten mens de bestreber seg på å ta fatt på sakene i samfunnet rundt seg.

Sosial handling kan man best tenke på som et spektrum som spenner fra ganske uformelle bestrebelser av begrenset varighet, foretatt av enkeltpersoner eller små grupper av venner, til svært mangesidige og innfløkte programmer for sosial og økonomisk utvikling gjennomført av bahá’í-inspirerte organisasjoner. Uansett omfang og skala forsøker all sosial handling å anvende troens lære og prinsipper for å forbedre et eller annet aspekt av en befolknings sosiale eller økonomiske liv, så beskjedent det enn måtte være. Slike bestrebelser utmerker seg altså ved at deres erklærte formål er å fremme befolkningens materielle velvære, i tillegg til dens åndelige velferd. På menneskehetens horisont avtegner det seg nå en verdenssivilisasjon; at den må oppnå en dynamisk sammenheng mellom livets materielle og åndelige krav, står sentralt i bahá’í-troens lære. Dette idealet har åpenbart vidtrekkende følger for karakteren ved all sosial handling gjennomført av bahá’íer, uansett hvilket omfang og rekkevidde dens innflytelse måtte ha. Selv om forholdene vil variere fra land til land, og kanskje fra område til område, og utløse et mangfold av bestrebelser fra vennenes side, finnes det visse grunnbegreper som alle bør ha i tankene. Ett av disse er at kunnskap har en sentral plass i sosial tilværelse. Videreføringen av uvitenhet er en svært alvorlig form for undertrykkelse; den forsterker de mange fordomsmurene som danner hindringer for gjennomføringen av menneskehetens enhet, som på en og samme tid er målet og funksjonsprinsippet i Bahá’u’lláhs åpenbaring. Tilgang til kunnskap er ethvert menneskes rettighet, og å delta i å utvikle, anvende og utbre den er et ansvar som alle må påta seg i det store foretagende å skulle bygge en fremgangsrik verdenssivilisasjon, enhver etter egne talenter og evner. Rettferdigheten krever at alle må delta. Skjønt sosial handling kan innebære å sørge for varer og tjenester i en eller annen form, må dens primære hensyn være å bygge evnen innenfor en gitt befolkning til å delta i å skape en bedre verden. Sosial forandring er ikke et prosjekt som én gruppe mennesker gjennomfører til fordel for en annen. Omfanget og kompleksiteten av sosial handling må stå i forhold til de menneskelige ressurser som er tilgjengelige i en landsby eller et nabolag til å videreføre den. En innsats begynner derfor best i beskjeden skala og vokser organisk etter hvert som kapasiteten innenfor befolkningen utvikles. Kapasiteten stiger selvsagt til nye nivåer i takt med at pådriverne for sosial forandring med økende effektivitet lærer å anvende elementer av Bahá’u’lláhs åpenbaring, sammen med vitenskapens innhold og metoder, på sin sosiale virkelighet. Denne virkeligheten må de bestrebe seg på å lese på en måte som stemmer overens med hans lære, idet de i sine medmennesker ser juveler av uvurderlig verdi og erkjenner virkningene av den todelte sammensmeltings- og oppløsningsprosessen på både hjerter og sinn, så vel som på sosiale strukturer.

Effektiv sosial handling tjener til å berike deltagelsen i samfunnsdiskursene, akkurat som innsiktene vunnet ved å delta i visse diskurser kan bidra til å klargjøre begrepene som former sosial handling. På områdenivå kan engasjement i offentlig diskurs strekke seg fra en handling så enkel som å ta bahá’í-idéer med i hverdagslig samtale til mer formelle aktiviteter som å utarbeide artikler og delta i sammenkomster viet emner av sosial interesse – klimaendring og miljø, styreform og menneskerettigheter, for å nevne noen få. Det medfører også meningsfylt omgang med interessegrupper og locale organisasjoner i landsbyer og nabolag.

I denne sammenheng ser vi oss nødt til å komme med en advarsel: Det er viktig at alle innser at verdien av å delta i sosial handling og offentlig diskurs ikke skal bedømmes ut fra evnen til å få innmeldinger. Selv om innsats på disse to aktivitetsområdene meget vel kan føre til en økning i bahá’í-samfunnets størrelse, gjennomføres de ikke med dette for øye. I så henseende er det helt nødvendig å være oppriktig. Videre bør man ta seg i vare for å overdrive bahá’íerfaringen eller å rette utilbørlig oppmerksomhet mot nybegynnerbestrebelser, som programmet for åndelig styrking av juniorungdom, som med fordel kan få modnes i sitt eget tempo. Nøkkelordet i alle tilfeller er ydmykhet. Mens vennene formidler entusiasme om sine trosoppfatninger, bør de vokte seg for å fremstå med en triumferende seiersmine, som neppe passer seg dem imellom og langt mindre under andre omstendigheter.

Når vi gir dere en beskrivelse av disse nye mulighetene som nå åpner seg på områdenivå, ber vi dere ikke om å endre deres nåværende kurs på noen måte. Man bør heller ikke forestille seg at slike muligheter representerer en alternativ tjenestearena som konkurrerer med utvidelses- og befestelsesarbeidet om samfunnets begrensede ressurser og krefter. I året som kommer bør instituttprosessen og aktivitetsmønsteret som den leder til, fortsatt styrkes, og undervisning bør fortsatt være det som enhver troende først og fremst har i tankene. Man bør ikke søke å engasjere seg ytterligere i samfunnslivet for tidlig. Et slikt engasjement vil skride frem på en naturlig måte etter hvert som vennene i hvert område fortsetter å anvende planens anvisninger gjennom en prosess med handling, refleksjon, rådslagning og studium, med læring som et resultat. Engasjementet i storsamfunnets liv vil blomstre i takt med at bahá’í-samfunnets evne til å fremme sin egen vekst og bevare sin egen livskraft gradvis økes. Det vil oppnå sammenheng med innsatsen for å utvide og befeste samfunnet i den utstrekning det bygger på elementer i det begrepsmessige rammeverk som styrer den nåværende serien av globale planer. Og det vil bidra til å bevege befolkninger mot Bahá’u’lláhs visjon om en fremgangsrik og fredelig verdenssivilisasjon i den grad det anvender disse elementene kreativt på nye læringsområder.

Kjære venner! Hvor ofte uttrykte vel ikke den elskede Mester håpet om at de troendes hjerter skulle strømme over av kjærlighet til hverandre, at de ikke ville tåle noen skillelinjer, men betrakte hele menneskeheten som én familie. “Se ingen fremmede,” er hans formaning, “se heller alle mennesker som venner, for kjærlighet og enhet blir vanskelig når dere fester blikket på det som er annerledes.” Alle utviklingene som ble gjennomgått på de foregående sider, er – dypest sett – kun et uttrykk for universell kjærlighet oppnådd ved Den hellige ånds kraft. For er det ikke kjærlighet til Gud som brenner bort alle fremmedgjøringens og splittelsens slør og knytter hjertene sammen i fullkommen enhet? Er det ikke hans kjærlighet som tilskynder dere ute på tjenestefeltet og setter dere i stand til å se evnen til å kjenne ham og tilbe ham i enhver sjel? Anspores dere ikke til dåd av kunnskapen om at hans manifestasjon med glede holdt ut et liv i lidelse av kjærlighet til menneskeheten? Se innenfor deres egne rekker, på deres kjære bahá’í-brødre og -søstre i Iran. Eksemplifiserer ikke de mot som er født av kjærlighet til Gud og ønsket om å tjene ham? Vitner ikke deres evne til å heve seg over den grusomste og bitreste forfølgelse om at millioner på millioner av undertrykte mennesker evner å reise seg og spille en avgjørende rolle i å bygge Guds rike på jord? Fortsett videre fremover, uten å la dere avskrekke av konfliktskapende sosiale konstruksjoner, og bring Bahá’u’lláhs budskap til ventende sjeler i hvert nabolag i byområder, i hvert tettsted på landsbygda, i hver utkant på kloden, idet dere tiltrekker dem til hans samfunn, Det Største Navns samfunn. Dere er aldri ute av våre tanker og bønner, og vi vil fortsette å bønnfalle den allmektige om å styrke dere med sin underfulle nåde.

For bare tre år siden oppfordret vi bahá’í-verdenen til å utnytte det rammeverk for handling som hadde tegnet seg så tydelig ved utgangen av forrige globale plan. Som vi hadde håpet, var responsen umiddelbar. Overalt begynte vennene med stor energi å strebe etter målet med å etablere intensive vekstprogrammer i minst 1500 områder over hele verden, og antallet slike programmer begynte snart å vokse. Men ingen kunne den gang ha forestilt seg hvor fullstendig hærskarenes Herre i sin uransakelige visdom ville forvandle sitt samfunn over et så kort tidsrom. Hvilket målbevisst og tillitsfullt samfunn det var som feiret sine prestasjoner midtveis i den nåværende planen i 41 regionale konferanser over hele kloden! Hvilken kontrast utgjorde ikke dens samstemmighet og energi til all den forvirring og uorden som preger en verden fanget i en malstrøm av kriser! Dette var virkelig de lykksaliges samfunn som Beskytteren har referert til. Dette var et samfunn som var oppmerksom på de umåtelige utviklingsmuligheter det er gitt, og som var seg bevisst den rolle det er forutbestemt til å spille i gjenoppbyggingen av en ødelagt verden. Dette var et oppadstigende samfunn, utsatt for streng undertrykkelse i en del av verden, og likevel ustoppelig og uforstyrret oppadstigende som et forent hele, et samfunn som styrket sin evne til å nå Bahá’u’lláhs mål om å frigjøre menneskeheten fra den mest smertefulle undertrykkelses åk. Og hos de nesten åtti tusen deltakerne som besøkte konferansene, så vi tilsynekomsten av det historiske tablå, med en individuell troende som har den største tillit til at planens metoder og verktøy virker, og som er påfallende dyktig til å bruke dem. Hver eneste sjel i dette mektige hav sto som et vitnesbyrd om troens forvandlende kraft. Hver og en var et bevis på Bahá’u’lláhs løfte om å bistå alle dem som løsrevet og oppriktig reiser seg for å tjene ham. Hver og en bød på et glimt av den menneskerase, hengivne og tapre, rene og hellige, som er forutbestemt til å utvikles i generasjoner under direkte innflytelse av Bahá’u’lláhs åpenbaring. I dem så vi de første tegn på oppfyllelsen av det håp vi ga utrykk for ved begynnelsen av planen, et håp om at troens oppbyggelige virkning vil nå hundretusener gjennom instituttprosessen. Det er klare tegn på at antall intensive vekstprogrammer rundt om i verden vil ha passert en milepæl på 1000 ved utgangen av Riḍvánperioden. Hva mer kan vi gjøre ved åpningen av denne mest gledefulle fest, enn å bøye våre hoder ydmykt for Gud og fremsi vår takk for hans grenseløse gavmildhet overfor det Største Navns samfunn.

Tusener og atter tusener, som favner hele menneskefamiliens mangfold, deltar i et systematisk studium av Det Skapende Ord i et miljø som på en og samme tid er seriøst og oppløftende. Etter hvert som de søker å anvende innsiktene de på denne måten har vunnet gjennom en prosess med handling, refleksjon og rådslagning, ser de sin evne til å tjene Saken stige til nye høyder. Som en reaksjon på ethvert hjertes innerste lengsel etter å ha samfunn med sin Skaper, tilber de Gud gjennom felles handling i forskjellige omgivelser idet de slutter seg til andre i bønn, utvikler åndelig følsomhet og former et livsmønster som utmerker seg ved sin gudhengivne karakter. Når de kommer hjem til hverandre og avlegger besøk hos familier, venner og bekjente, innleder de meningsfulle samtaler om emner av åndelig betydning, fordyper sin kunnskap om troen, deler Bahá’u’lláhs budskap og innbyr stadig flere til å bli med dem i et mektig åndelig foretak. Siden de er klar over hva verdens barn trakter etter, og kjenner deres behov for åndelig undervisning, utvider de sine bestrebelser slik at de får stadig voksende deltagerkull til å være med i barneklasser som tiltrekker de unge og styrker troens røtter i samfunnet. De hjelper juniorungdom til å finne kursen gjennom en avgjørende livsfase og setter dem i stand til å bruke kreftene til å føre sivilisasjonen videre fremover. Og med den fordel som et større tilfang av menneskelige ressurser gir, evner stadig flere av dem å uttrykke sin tro gjennom en bølge av økende innsats rettet mot menneskehetens behov på det åndelige så vel som på det materielle område. Slik er det panorama som ligger foran oss når vi ved denne ridván stopper opp for å ta et overblikk over fremgangen i bahá’í-samfunnet verden over.

Ved flere anledninger har vi gitt uttrykk for at målet for rekken av globale planer som vil føre bahá’í-verdenen frem til hundreårsfeiringen av troens formingstid i 2021, vil bli nådd ved markant fremgang i den enkelte troendes, institusjonenes og samfunnets aktivitet og utvikling. Her, ved midtpunktet av det som vil være et kvart århundre av vedholdende fokusert innsats, er tegnene på øket kapasitet synlige alle vegne. Av særlig betydning er den stadig bredere virkningen av den dynamiske fremdrift som skapes ved samhandlingen mellom de tre deltagerne i planen. Fra det nasjonale til det lokale nivå vil institusjoner se stadig klarere hvordan man skaper situasjoner som bidrar til at den åndelige energien bringes til uttrykk hos et voksende antall troende i aksjon for et felles mål. Mer og mer fungerer samfunnet som den type omgivelse der individuell innsats og kollektiv handling, fremmet av instituttet, kan utfylle hverandre for å oppnå fremgang. Den pulserende livsglød samfunnet legger for dagen, og den enhetlige målbevissthet som besjeler dets bestrebelser, øker medlemsmassen ved at det fra alle livsområder tiltrekkes personer som er ivrige etter å vie sin tid og sine krefter til menneskehetens velferd. Det er åpenbart at samfunnets dører er åpnere for enhver mottagelig sjel så den kan tre inn og motta næring fra Bahá’u’lláhs åpenbaring. Det finnes ikke noen sterkere bekreftelse på at samhandlingen mellom planens tre deltagere har vært virkningsfull, enn den dramatiske tempoøkningen i undervisningen som det forløpne år var vitne til. Prosessen med inntreden i skarer opplevde en i sannhet betydelig fremgang.

Innenfor denne økte samhandlingens sfære er det individuelle initiativ i ferd med å bli stadig mer virkningsfullt. I tidligere budskap har vi henvist til det insitament som instituttprosessen tilfører den troendes initiativtaking. I alle verdensdeler studerer vennene skriftene for det uttrykkelige formål å lære å anvende læresetningene på troens vekst. Bemerkelsesverdig mange tar nå ansvar for den åndelige livskraften i sine samfunn; på en energisk måte utfører de slike tjenestehandlinger som er i pakt med et sunt vekstmønster. Samtidig med at de har vært utholdende i tjenesten for Saken og inntatt en ydmyk holdning av læring, har deres mot og klokskap, iver og skarpsindighet, glød og varsomhet, besluttsomhet og tillit til Gud sammen forsterket hverandre desto mer. I fremleggelsen av Bahá’u’lláhs budskap og i utlegningen av dets sannheter har de lagt seg på hjertet Shoghi Effendis ord om at de hverken må “nøle” eller “vakle”, ei heller “overbetone” eller “forringe” den sannhet de er talsmenn for. De er heller ikke ”fanatiske” eller “overdrevent liberale”. Ved sin standhaftige undervisning har de økt sin evne til å avgjøre om tilhørerens mottagelighet krever at de skal være “varsomme” eller “dristige”, “handle raskt” eller “gi seg tid”, være “direkte” eller “indirekte” i de fremgangsmåter de anvender.

Det vi videre finner oppmuntrende, er hvor veldisiplinert dette personlige initiativet er. Overalt tilegner samfunn seg gradvis den lærdom de høster av systematisering, og handlingsrammen definert av den foreliggende serien av planer gjør vennenes innsats enhetlig og smidig. Så langt fra å begrense dem setter denne handlingsrammen dem i stand til å gripe anledninger, bygge relasjoner og omsette en visjon om systematisk vekst til virkelighet. Kort sagt: Den gir deres kollektive krefter form.

Når vi tar et overblikk over det som er blitt gjennomført rundt om i verden, fylles hjertet av særlig beundring for de troende i Iran som under de vanskeligste forhold modig har reist seg for å tjene sitt land og setter kreftene inn for å gjenopplive det, skjønt det er begrenset hvilke handlemåter som er åpne for dem. Og på grunn av de begrensninger som troens administrasjon er underlagt, har de på individuell basis gått i gang med å gjøre sine medborgere kjent med Bahá’u’lláhs lære, idet de samtaler direkte med dem om hans forløsende budskap. Ikke bare har de mottatt en støtte som aldri før fra opplyste sjeler etter hvert som de har begynt å gjøre dette, men de har møtt en mottagelighet som er langt større enn de kunne forestilt seg muligheten av.

Enhver tilhenger av Bahá’u’lláh som er seg bevisst de sammenføyende og nedbrytende krefter som er virksomme i dagens samfunn, ser forbindelsen mellom den økende mottageligheten overfor troen i alle deler av verden og manglene ved verdens systemer. At en slik mottagelighet vil øke etter hvert som menneskehetens kvaler blir dypere, er sikkert og visst. La det være klart: Den kapasitetsbyggingen som er satt i gang som et svar på økende mottagelighet, befinner seg ennå i sin spedeste begynnelse. Omfanget av kravene fra en verden i ulage vil sette denne kapasiteten på prøve helt til dens ytterste grenser i de kommende år. Menneskeheten hamres av undertrykkelsens krefter, om de nå har sitt opphav i de religiøse fordommers dybder eller utgår fra den tøylesløse materialismens tinder. Bahá’íer er i stand til å skjelne årsakene til denne lidelsen. “Hvilken ‘undertrykkelse’, spør Bahá’u’lláh, “er smerteligere enn at en sjel som søker sannheten og ønsker å oppnå kunnskap om Gud, ikke skulle vite hvor han skal henvende seg om den, og hvem han kan søke den hos?” Det er ingen tid å miste. Fortsatt fremgang må bli oppnådd når det gjelder aktivitet og utvikling av de tre deltagerne i planen.

‘Abdu’l-Bahá har berømmet “to appeller” til “fremgang og velstand” som kan høres fra “menneskehetens lykksalighetshøyder”. Den ene er appellen som gjelder “sivilisasjon”, “den materielle verdens fremskritt”. Den omfatter slike “lover”, “bestemmelser“, “kunst og vitenskaper” som menneskeheten utvikler seg ved. Den andre er “Guds sjelsbevegende appell”, som menneskehetens evige lykke avhenger av. “Denne andre appellen,” har Mesteren forklart, “er basert på Herrens anvisninger og tilskyndelser og de formaninger og nestekjærlige følelser som hører moralens rike til, og som lik et strålende lys gjør at menneskehetens indre virkeligheters lampe lyser klarere og skinner. Dens gjennomgripende kraft er Guds ord.” Mens dere fortsetter innsatsen i deres områder, vil dere bli trukket lenger og lenger inn i samfunnslivet rundt dere og vil møte den utfordring å skulle utvide den systematiske læringsprosessen dere gjennomgår til å omfatte et bredere spekter av menneskenes målrettede virksomheter. I de tilnærminger dere velger, de fremgangsmåter dere benytter og de virkemidler dere anvender, vil dere trenge å oppnå samme grad av indre sammenheng som kjennetegner det vekstmønster som nå er på vei.

Å opprettholde veksten i område etter område vil avhenge av de egenskaper som særmerker deres tjeneste for verdens folkeslag. Deres tanker og handlinger må være i den grad fri for ethvert spor av fordom – forbundet med rase, religion, økonomi, nasjonalitet, stamme, klasse eller kultur – at endog den fremmede vil se hengivne venner i dere. Deres mål for utmerkelse må være så høyt og deres liv så rene og ubesmittede at den moralske innflytelsen dere utøver gjennomsyrer bevisstheten i storsamfunnet. Kun hvis dere utviser den rakryggede adferd som troens skrifter kaller enhver sjel til, vil dere være i stand til å kjempe mot de utallige slags fordervelser, åpenbare og subtile, som angriper samfunnets vitale organer. Kun hvis dere fornemmer ære og edelhet i ethvert menneske, uavhengig av rikdom eller fattigdom, vil dere være i stand til å være forkjempere for rettferdighetens sak. Og i den grad deres institusjoners administrative prosesser ledes av prinsippene for bahá’í rådslagning, vil menneskehetens brede lag bli i stand til å finne tilflukt i bahá’í-samfunnet.

Vær forvisset, mens dere stevner videre frem, om at skaren i det høye fylker sine styrker og er rede til å stå dere bi. Våre bønner vil fortsatt omslutte dere.

Tusener og atter tusener, som favner hele menneskefamiliens mangfold, deltar i et systematisk studium av Det Skapende Ord i et miljø som på en og samme tid er seriøst og oppløftende. Etter hvert som de søker å anvende innsiktene de på denne måten har vunnet gjennom en prosess med handling, refleksjon og rådslagning, ser de sin evne til å tjene Saken stige til nye høyder. Som en reaksjon på ethvert hjertes innerste lengsel etter å ha samfunn med sin Skaper, tilber de Gud gjennom felles handling i forskjellige omgivelser idet de slutter seg til andre i bønn, utvikler åndelig følsomhet og former et livsmønster som utmerker seg ved sin gudhengivne karakter. Når de kommer hjem til hverandre og avlegger besøk hos familier, venner og bekjente, innleder de meningsfulle samtaler om emner av åndelig betydning, fordyper sin kunnskap om troen, deler Bahá’u’lláhs budskap og innbyr stadig flere til å bli med dem i et mektig åndelig foretak. Siden de er klar over hva verdens barn trakter etter, og kjenner deres behov for åndelig undervisning, utvider de sine bestrebelser slik at de får stadig voksende deltagerkull til å være med i barneklasser som tiltrekker de unge og styrker troens røtter i samfunnet. De hjelper juniorungdom til å finne kursen gjennom en avgjørende livsfase og setter dem i stand til å bruke kreftene til å føre sivilisasjonen videre fremover. Og med den fordel som et større tilfang av menneskelige ressurser gir, evner stadig flere av dem å uttrykke sin tro gjennom en bølge av økende innsats rettet mot menneskehetens behov på det åndelige så vel som på det materielle område. Slik er det panorama som ligger foran oss når vi ved denne ridván stopper opp for å ta et overblikk over fremgangen i bahá’í-samfunnet verden over.

Ved flere anledninger har vi gitt uttrykk for at målet for rekken av globale planer som vil føre bahá’í-verdenen frem til hundreårsfeiringen av troens formingstid i 2021, vil bli nådd ved markant fremgang i den enkelte troendes, institusjonenes og samfunnets aktivitet og utvikling. Her, ved midtpunktet av det som vil være et kvart århundre av vedholdende fokusert innsats, er tegnene på øket kapasitet synlige alle vegne. Av særlig betydning er den stadig bredere virkningen av den dynamiske fremdrift som skapes ved samhandlingen mellom de tre deltagerne i planen. Fra det nasjonale til det lokale nivå vil institusjoner se stadig klarere hvordan man skaper situasjoner som bidrar til at den åndelige energien bringes til uttrykk hos et voksende antall troende i aksjon for et felles mål. Mer og mer fungerer samfunnet som den type omgivelse der individuell innsats og kollektiv handling, fremmet av instituttet, kan utfylle hverandre for å oppnå fremgang. Den pulserende livsglød samfunnet legger for dagen, og den enhetlige målbevissthet som besjeler dets bestrebelser, øker medlemsmassen ved at det fra alle livsområder tiltrekkes personer som er ivrige etter å vie sin tid og sine krefter til menneskehetens velferd. Det er åpenbart at samfunnets dører er åpnere for enhver mottagelig sjel så den kan tre inn og motta næring fra Bahá’u’lláhs åpenbaring. Det finnes ikke noen sterkere bekreftelse på at samhandlingen mellom planens tre deltagere har vært virkningsfull, enn den dramatiske tempoøkningen i undervisningen som det forløpne år var vitne til. Prosessen med inntreden i skarer opplevde en i sannhet betydelig fremgang.

Innenfor denne økte samhandlingens sfære er det individuelle initiativ i ferd med å bli stadig mer virkningsfullt. I tidligere budskap har vi henvist til det insitament som instituttprosessen tilfører den troendes initiativtaking. I alle verdensdeler studerer vennene skriftene for det uttrykkelige formål å lære å anvende læresetningene på troens vekst. Bemerkelsesverdig mange tar nå ansvar for den åndelige livskraften i sine samfunn; på en energisk måte utfører de slike tjenestehandlinger som er i pakt med et sunt vekstmønster. Samtidig med at de har vært utholdende i tjenesten for Saken og inntatt en ydmyk holdning av læring, har deres mot og klokskap, iver og skarpsindighet, glød og varsomhet, besluttsomhet og tillit til Gud sammen forsterket hverandre desto mer. I fremleggelsen av Bahá’u’lláhs budskap og i utlegningen av dets sannheter har de lagt seg på hjertet Shoghi Effendis ord om at de hverken må “nøle” eller “vakle”, ei heller “overbetone” eller “forringe” den sannhet de er talsmenn for. De er heller ikke ”fanatiske” eller “overdrevent liberale”. Ved sin standhaftige undervisning har de økt sin evne til å avgjøre om tilhørerens mottagelighet krever at de skal være “varsomme” eller “dristige”, “handle raskt” eller “gi seg tid”, være “direkte” eller “indirekte” i de fremgangsmåter de anvender.

Det vi videre finner oppmuntrende, er hvor veldisiplinert dette personlige initiativet er. Overalt tilegner samfunn seg gradvis den lærdom de høster av systematisering, og handlingsrammen definert av den foreliggende serien av planer gjør vennenes innsats enhetlig og smidig. Så langt fra å begrense dem setter denne handlingsrammen dem i stand til å gripe anledninger, bygge relasjoner og omsette en visjon om systematisk vekst til virkelighet. Kort sagt: Den gir deres kollektive krefter form.

Når vi tar et overblikk over det som er blitt gjennomført rundt om i verden, fylles hjertet av særlig beundring for de troende i Iran som under de vanskeligste forhold modig har reist seg for å tjene sitt land og setter kreftene inn for å gjenopplive det, skjønt det er begrenset hvilke handlemåter som er åpne for dem. Og på grunn av de begrensninger som troens administrasjon er underlagt, har de på individuell basis gått i gang med å gjøre sine medborgere kjent med Bahá’u’lláhs lære, idet de samtaler direkte med dem om hans forløsende budskap. Ikke bare har de mottatt en støtte som aldri før fra opplyste sjeler etter hvert som de har begynt å gjøre dette, men de har møtt en mottagelighet som er langt større enn de kunne forestilt seg muligheten av.

Enhver tilhenger av Bahá’u’lláh som er seg bevisst de sammenføyende og nedbrytende krefter som er virksomme i dagens samfunn, ser forbindelsen mellom den økende mottageligheten overfor troen i alle deler av verden og manglene ved verdens systemer. At en slik mottagelighet vil øke etter hvert som menneskehetens kvaler blir dypere, er sikkert og visst. La det være klart: Den kapasitetsbyggingen som er satt i gang som et svar på økende mottagelighet, befinner seg ennå i sin spedeste begynnelse. Omfanget av kravene fra en verden i ulage vil sette denne kapasiteten på prøve helt til dens ytterste grenser i de kommende år. Menneskeheten hamres av undertrykkelsens krefter, om de nå har sitt opphav i de religiøse fordommers dybder eller utgår fra den tøylesløse materialismens tinder. Bahá’íer er i stand til å skjelne årsakene til denne lidelsen. “Hvilken ‘undertrykkelse’, spør Bahá’u’lláh, “er smerteligere enn at en sjel som søker sannheten og ønsker å oppnå kunnskap om Gud, ikke skulle vite hvor han skal henvende seg om den, og hvem han kan søke den hos?” Det er ingen tid å miste. Fortsatt fremgang må bli oppnådd når det gjelder aktivitet og utvikling av de tre deltagerne i planen.

‘Abdu’l-Bahá har berømmet “to appeller” til “fremgang og velstand” som kan høres fra “menneskehetens lykksalighetshøyder”. Den ene er appellen som gjelder “sivilisasjon”, “den materielle verdens fremskritt”. Den omfatter slike “lover”, “bestemmelser“, “kunst og vitenskaper” som menneskeheten utvikler seg ved. Den andre er “Guds sjelsbevegende appell”, som menneskehetens evige lykke avhenger av. “Denne andre appellen,” har Mesteren forklart, “er basert på Herrens anvisninger og tilskyndelser og de formaninger og nestekjærlige følelser som hører moralens rike til, og som lik et strålende lys gjør at menneskehetens indre virkeligheters lampe lyser klarere og skinner. Dens gjennomgripende kraft er Guds ord.” Mens dere fortsetter innsatsen i deres områder, vil dere bli trukket lenger og lenger inn i samfunnslivet rundt dere og vil møte den utfordring å skulle utvide den systematiske læringsprosessen dere gjennomgår til å omfatte et bredere spekter av menneskenes målrettede virksomheter. I de tilnærminger dere velger, de fremgangsmåter dere benytter og de virkemidler dere anvender, vil dere trenge å oppnå samme grad av indre sammenheng som kjennetegner det vekstmønster som nå er på vei.

Å opprettholde veksten i område etter område vil avhenge av de egenskaper som særmerker deres tjeneste for verdens folkeslag. Deres tanker og handlinger må være i den grad fri for ethvert spor av fordom – forbundet med rase, religion, økonomi, nasjonalitet, stamme, klasse eller kultur – at endog den fremmede vil se hengivne venner i dere. Deres mål for utmerkelse må være så høyt og deres liv så rene og ubesmittede at den moralske innflytelsen dere utøver gjennomsyrer bevisstheten i storsamfunnet. Kun hvis dere utviser den rakryggede adferd som troens skrifter kaller enhver sjel til, vil dere være i stand til å kjempe mot de utallige slags fordervelser, åpenbare og subtile, som angriper samfunnets vitale organer. Kun hvis dere fornemmer ære og edelhet i ethvert menneske, uavhengig av rikdom eller fattigdom, vil dere være i stand til å være forkjempere for rettferdighetens sak. Og i den grad deres institusjoners administrative prosesser ledes av prinsippene for bahá’í rådslagning, vil menneskehetens brede lag bli i stand til å finne tilflukt i bahá’í-samfunnet.

Vær forvisset, mens dere stevner videre frem, om at skaren i det høye fylker sine styrker og er rede til å stå dere bi. Våre bønner vil fortsatt omslutte dere.

Det første året i Femårsplanen gir et veltalende vitnesbyrd om at Bahá’u’lláhs tilhengere har gitt sin hengivne tilslutning til handlingsrammen presentert i vårt budskap av 27. desember 2005, og at de står forpliktet til å fremme prosessen med inntreden i skarer. Der denne handlingsrammen i alle dens dimensjoner er blitt anvendt på en gjennomtenkt måte innenfor et område, oppnås det jevn fremgang, både med hensyn til de troendes og deres venners deltagelse i samfunnslivet og når det gjelder tallmessig vekst, der noen områder rapporterer om innmeldinger i hundretall med få måneders mellomrom og andre om snesevis av nye medlemmer. For denne utviklingen har en høynet bevissthet om foretakets åndelige natur vært avgjørende, sammen med en økt forståelse av de beslutningstagende redskaper som angis av planens hovedlinjer.

Før vi satte i gang den nåværende serien av globale planer innsiktet på det ene mål å skulle fremme prosessen med inntreden i skarer, hadde bahá’í-samfunnet gjennomgått et stadium med hurtig, storstilet utvidelse i mange deler av verden – en utvidelse som det til sist var umulig å opprettholde. Utfordringen lå derfor ikke så meget i å utvide Sakens medlemsmasse med nye tilhengere, ihvertfall ikke fra befolkninger som hadde vist seg mottagelige, men i å oppta dem i samfunnets liv og løfte frem fra dem et tilstrekkelig antall viet samfunnets videre vekst. Så avgjørende viktig var det for bahá’í-verdenen å møte denne utfordringen at vi gjorde den til et sentralt punkt i Fireårsplanen og anmodet nasjonale åndelige råd om å bruke brorparten av sin energi til å skape institusjonell kapasitet, gjennom opplæringsinstituttet, til å utvikle menneskelige ressurser. Vi påpekte at stadig økende grupper av troende ville ha behov for å nyte godt av et formelt opplæringsprogram utformet for å gi dem den kunnskap og åndelige innsikt og de ferdigheter og evner som kreves for å utføre de tjenestehandlinger som ville opprettholde utvidelse og befestelse i stor målestokk.

Når vi i dag iakttar virksomheten i områdene med solid vekst, legger vi merke til at i dem alle har vennene fortsatt å styrke instituttprosessen samtidig som de lærer å mobilisere sin voksende kjerne av troens aktive støttespillere, å opprette et virksomt system for samordnet innsats, å veve sine individuelle initiativ og kollektive bestrebelser sammen til et effektivt mønster for forenet handling, og å nyttiggjøre seg analysen av relevant informasjon når de planlegger sine aktivitetssykluser. Midlet til å videreføre utvidelses- og befestelsesarbeidet hånd i hånd – som er nøkkelen til bærekraftig vekst – har de vitterlig funnet. Et slikt vitnesbyrd vil ganske visst inspirere enhver hengiven troende til å stevne besluttsomt frem langs den systematiske opplærings vei som er staket ut.

Det som er oppnådd i disse årene med formidabel innsats, har ikke begrenset seg til områdene der arbeidet med storstilet utvidelse og befestelse tilføres ny kraft på denne måten. Tilnærmingsmåten som ble brukt i Fireårsplanen, fulgt av Tolvmånedersplanen og den forrige Femårsplanen, viste seg å medvirke til å skape omstendigheter der de troende kunne utvide sin innsats til en vid personkrets, idet de trakk dem inn i ulike sider av samfunnets liv. Fordelene ved den tiårige prosessen med ferdighets-bygging hos de tre deltagerne i de globale planer er nå tydelige i store trekk. Overalt var det et behov for å vinne en forståelse av dynamikken i utviklingen av menneskelige ressurser. Overalt måtte vennene lære hva jevn vekst krever – å befordre systematisk handling og unngå å la seg forstyrre, å bringe visse elementer i den kollektive beslutningsprosessen nær til grasrota og skape samfunn som er seg sin oppgave bevisst, å oppmuntre til allmenn deltagelse og innpasse samfunnets ulike grupperinger i sine aktiviteter, spesielt barn og yngre ungdom, som er Guds Saks fremtidige forkjempere og hans sivilisasjons bygningsmenn.

Med et så fast fundament på plass bør undervisning være fremst i tankene hos hver eneste troende. Om de i sin personlige innsats underviser sine venner på fireside-sammenkomster og deretter får dem med på kjerneaktiviteter eller bruker disse aktivitetene som sitt primære undervisningsredskap, om de som samfunn gjør sitt første fremstøt gjennom arbeidet med barn og yngre ungdom i et område eller fokuserer først på de eldre generasjoner, om de i sine kollektive bestrebelser besøker familier i grupper som ledd i en intensiv kampanje eller avlegger periodiske visitter hjemme hos søkere over tid – dette er beslutninger som bare kan tas i henhold til vennenes omstendigheter og muligheter og utfra beskaffenheten av de befolkningsgrupper de har samkvem med. Det alle må erkjenne, uten hensyn til ytre omstendigheter, er både det skrikende behov hos en menneskehet som, berøvet åndelig næring, synker dypere ned i fortvilelse, og hvor presserende det undervisningsansvar er som vi alle er betrodd som medlemmer av Det Største Navns samfunn.

Bahá’u’lláh har befalt sine tilhengere å undervise i Saken. Allerede er tusener og atter tusener energisk beskjeftiget med å anvende planens tiltak for å åpne veier til at de selv kan lede sjeler til hans åpenbarings osean. Vi ser med forventningsfulle øyne frem til den dag da undervisning er den fremherskende lidenskap i hver troendes liv, og da samfunnets enhet er så sterk at den lar denne oppglødde tilstand finne uttrykk i uopphørlig handling på tjenestens område. Dette er således vårt inderlige håp for dere og gjenstand for våre mest inntrengende bønner ved Den Hellige Terskel.

Riḍván 2006 er en stund preget av seiersbevissthet og forventning. Bahá’u’lláhs tilhengere overalt kan med rette være stolte av hvor mye de har prestert i løpet av den Femårsplanen som nå går mot sin avslutning. Og fremtiden kan de imøtese med en tillit som kun skjenkes dem som eier en besluttsomhet stålsatt gjennom erfaring. Hele bahá’í-verdenen blir beveget når den betrakter omfanget av det femårige foretagende som ligger foran den, det dype engasjement det vil kreve og de resultater det er bestemt å skulle nå. Våre bønner slutter seg til deres idet dere vender dere til Bahá’u’lláh i takknemlighet over det privilegium å få være vitne til hvordan hans øyemed for menneskeheten utfolder seg.

I vårt budskap av 27. desember 2005 til rådgiverne samlet i Det hellige land, tilsendt alle nasjonale åndelige råd samme dag, skisserte vi hovedtrekkene i Femårsplanen som vil strekke seg fra 2006 til 2011. Vennene og deres institusjoner ble formant til å studere budskapet grundig, og innholdet er uten tvil velkjent for dere. Vi oppfordrer nå hver og en av dere til å sette kreftene inn på å sikre en vellykket oppnåelse av målet med å igangsette intensive vekstprogram i ikke mindre enn 1500 områder verden over i løpet av de neste fem år. At grunnlaget for igangsettelsen av planen ble lagt så raskt og systematisk i land etter land i månedene etter at rådgiverne hadde reist fra Verdenssenteret, er en pekepinn på hvor ivrig bahá’ísamfunnet tar utfordringen det får seg forelagt. Skjønt det ikke er behov for at vi foretar en videre utdypning av planens krav her, kjenner vi oss tilskyndet til å gi dere et par kommentarer til ettertanke om den globale sammenhengen som deres individuelle og kollektive innsats vil gjøres innenfor.

For over sytti år siden skrev Shoghi Effendi sine “World Order"-brev der han gav en skarpsindig analyse av kreftene som er virksomme i verden. Med en veltalenhet som han var alene om, beskrev han to prosesser som er satt i gang av Bahá’u’lláhs åpenbaring, den ene nedbrytende og den andre sammenføyende, som begge driver menneskeheten mot den verdensordningen han uttenkte. Vi ble advart av Beskytteren om at vi ikke måtte bli “forledet av den smertelige treghet som preger fremveksten av sivilisasjonen” som møysommelig opprettes, eller bli “narret av de forbigående tilfeller av tilbakevendende fremgang som til tider synes å være i stand til å stagge den nedbrytende virkningen av de kroniske onder som rir en forfallstids institusjoner”. Ingen oppsummering av begivenhetenes gang i de senere tiår kan unnlate å bekrefte hvordan de prosessene har skutt fart som han den gang så presist analyserte.

For å skjønne i hvilken grad de oppløsende krefter har sønderrevet samfunnsveven, trenger man bare å tenke på den stadig dypere moralske krise som er i ferd med å oppsluke menneskeheten. Er ikke tegnene på selviskhet, mistenksomhet, frykt og bedrag som Beskytteren oppfattet med slik klarhet, blitt så utbredt at de er lett synlige selv for en tilfeldig iakttager? Ruver ikke trusselen om terrorisme som han talte om, så sterkt på den internasjonale arena at den opptar tankene hos både yngre og eldre i alle verdens avkroker? Har ikke den uslukkelige tørsten etter og den febrilske jakten på jordisk tant, rikdom og fornøyelse i den grad befestet sin makt og innflytelse at de har tilranet seg herredømme over slike menneskelige verdier som lykke, troskap og kjærlighet? Har ikke svekkelsen av familiesamhørighet og den uansvarlige holdningen til ekteskapet nådd slike proporsjoner at eksistensen av denne grunnleggende samfunnsenheten er i fare? “Menneskenaturens fordervelse, forfallet i menneskets vandel, korrumperingen og oppløsningen av menneskenes institusjoner” som Shoghi Effendi på forhånd advarte om, avslører seg beklageligvis “fra sine verste og mest frastøtende sider”.

Beskytteren legger størstedelen av skylden for menneskehetens moralske fall på svekkelsen av religionen som en sosial kraft. Han henleder vår oppmerksomhet på Bahá’u’lláhs ord: “Skulle religionens lampe formørkes, så vil kaos og forvirring følge, og rettsinn, rettferdighet, ro og fred vil ikke lenger gi sitt lys.” Tiårene som fulgte etter at han skrev sine brev, har vært vitne til ikke bare en fortsatt forringelse av religionens evne til å øve moralsk innflytelse, men også til at massene er blitt sveket ved at religiøse institusjoner har opptrådt usømmelig. Forsøk på å gjøre den sterk igjen har kun gitt opphav til en fanatisme som, om den ikke stagges, vil kunne ødelegge grunnlaget for siviliserte forbindelser mellom folk.

Den nylig intensiverte forfølgelsen av bahá’íene i Iran er alene rikelig bevis på at mørkets krefter er fast bestemt på å slukke troens flamme hvor enn den brenner klart. Skjønt vi er forvisset om Sakens endelige seier, våger vi ikke å glemme Beskytterens advarsel om at troen vil måtte kjempe med fiender som er sterkere og lumskere enn dem som har plaget den i fortiden.

Det er ikke nødvendig å gi utdypende kommentarer til statsmannskunstens maktesløshet, et annet tema som behandles så mesterlig av Beskytteren i hans “World Order”-brev. Det økende økonomiske skillet mellom de rike og de fattige, videreføringen av eldgammelt fiendskap nasjoner imellom, det stigende antall fordrevne personer, den usedvanlige økningen av organisert kriminalitet og vold, den gjennomgripende følelsen av utrygghet, sammenbruddet av grunnleggende tjenester i så mange områder, den ukritiske utnyttelsen av naturressurser – dette er bare noen få av tegnene på verdensledernes manglende evne til å uttenke levedyktige tiltak for å lindre menneskehetens lidelser. Det vil ikke si at man har unnlatt å gjøre oppriktige bestrebelser, faktisk ei heller at de ikke er blitt mangedoblet i tiår etter tiår. Hvor kløktige disse bestrebelsene enn har vært, så strekker de likevel slett ikke til for å fjerne “den dypeste årsak til det onde som så ublidt har forstyrret likevekten i dagens samfunn”. “Selv ikke det å utvikle maskineriet som kreves for å forene verden politisk og økonomisk,” hevdet Beskytteren, “ville i seg selv kunne tilveiebringe motgiften mot den gift som uopphørlig svekker livskraften hos organiserte folk og nasjoner.” “Hva annet,” hevdet han med trygg forvissning, “makter i siste instans å holde stand mot de indre oppløsningstendenser som, om de ikke stagges, nødvendigvis må fortsette å ete seg inn til margen av et fortvilet samfunn, enn at man uforbeholdent aksepterer det guddommelige program” fremsatt av Bahá’u’lláh “som i sine hovedtrekk inkorporerer Guds plan for menneskehetens forening i denne tidsalder, forbundet med en urokkelig overbevisning om at alle dens forordninger er usvikelig virkningsfulle.”

I sannhet skarpsindig er Shoghi Effendis beskrivelse av oppløsningsprosessen som skyter fart i verden. Like slående er hvor presist han analyserte kreftene som er forbundet med sammenføyningsprosessen. Han talte om en “gradvis spredning av verdenssolidaritetens ånd som spontant vokser frem av kaoset i et samfunn som er gått i oppløsning” som en indirekte manifestasjon av at Bahá’u’lláh unnfanget prinsippet om menneskehetens enhet. Denne solidaritetsånden har fortsatt å spre seg i tiårenes løp, og i dag er dens virkning åpenbar i en rekke begivenheter, fra at man forkaster dypt inngrodde rasefordommer til den gryende bevisstheten om verdensborgerskap, fra en sterkere miljøbevissthet til felles innsats for bedre folkehelse, fra interessen for menneskerettigheter til den systematiske gjennomføringen av alminnelig skolegang, fra igangsettelsen av aktiviteter mellom trossamfunn til oppblomstringen av hundretusener av lokale, nasjonale og internasjonale organisasjoner som driver en eller annen form for sosial aktivitet.

Men for Bahá’u’lláhs tilhengere er de mest betydningsfulle begivenhetene i sammenføyningsprosessen de som har direkte med troen å gjøre, hvorav mange ble befordret av Beskytteren selv og har gjort veldige fremskritt etter sin beskjedne begynnelse. Fra den lille kjerne av troende som han gav sine første undervisningsplaner til, har det vokst frem et verdensomspennende samfunn representert på tusenvis av steder, der hvert enkelt følger et veldefinert aktivitetsmønster som inkorporerer troens prinsipper og siktemål. På grunnvollen av den administrasjonsordning han så omhyggelig anla i løpet av de første tiår av sin embetstid, er det oppført et stort, tett sammenknyttet nettverk av nasjonale og lokale åndelige råd som flittig administrerer Sakens anliggender i over ett hundre og åtti land. Fra de første gruppene av hjelperådsmedlemmer for troens beskyttelse og utbredelse som han opprettet, har det vokst frem en legion på nesten ett tusen trauste feltarbeidere som rettledes av åttien rådgivere under Det Internasjonale Undervisningssenters dyktige ledelse. Utviklingen av troens verdensadministrasjonssenter, innenfor området for dens åndelige verdenssenter, en prosess som Beskytteren viet så mye energi, krysset en avgjørende terskel da Det Universelle Rettferdighetens Hus inntok sitt sete på Karmelfjellet, og ved den etterfølgende fullføringen av bygget for Det Internasjonale Undervisningssenter og for Senteret for Tekststudier. Ḥuqúqu’lláh-institusjonen har gjort jevn fremgang bestyrt av Guds Saks Hånd dr. ‘Alí-Muḥammad Varqá, utnevnt som tilsynsmann av Shoghi Effendi for femti år siden, og et høydepunkt ble nådd i 2005 ved opprettelsen av et internasjonalt forstanderskap eslet til å fremme den stadig bredere anvendelsen av denne mektige loven, som er en kilde til uvurderlige velsignelser for hele menneskeheten. Beskytterens innsats for å høyne troens profil i internasjonale kretser har utviklet seg til et omfattende system for utadrettet kontakt som er i stand til både å forsvare troens interesser og til å forkynne dens universelle budskap. Respekten som troen nyter i internasjonale fora når dens representanter taler, er et høyst bemerkelsesverdig resultat. Troskapen og hengivenheten overfor Bahá’u’lláhs Pakt hos medlemmene av et samfunn som avspeiler hele menneskeslektens mangfold, utgjør et kraftforråd som ingen annen organisert gruppe kan hevde å oppvise maken til.

Beskytteren forutså at Det Universelle Rettferdighetens Hus, i påfølgende epoker av formingstiden, ville igangsette en serie verdensomspennende foretagender som ville “symbolisere enheten mellom og samordne og forene aktivitetene” til nasjonale åndelige råd. Gjennom tre suksessive epoker har bahá’í-samfunnet nå virket med flid innenfor rammen av de globale planene fra Rettferdighetens Hus og har lykkes i å skape et bahá’í livsmønster som fremmer den enkeltes åndelige utvikling og kanaliserer medlemmenes kollektive krefter henimot den åndelige gjenopplivningen av samfunnet. Det har tilegnet seg evnen til å nå et stort antall mottagelige sjeler med budskapet, til å bestyrke dem og til å fordype deres forståelse av hovedpunktene i den tro de har tilsluttet seg. Det har lært å omsette rådslagningsprinsippet fremsatt av dens grunnlegger til et effektivt redskap for kollektiv beslutningstagen og å undervise sine medlemmer i bruken av det. Det har skapt programmer for åndelig og moralsk fostring av sine yngre medlemmer og tilbudt disse til ikke bare sine egne barn og yngre ungdommer, men også til samfunnet forøvrig. Med det talentreservoar det har til sin disposisjon, har det skapt en rik litteratursamling som omfatter bind på snesevis av språk, og som tar opp både dets egne behov og allmennhetens interesser. Det er blitt sterkere engasjert i storsamfunnets anliggender og har satt i gang en mengde prosjekter innenfor sosial og økonomisk utvikling. Særlig har det, etter den femte epokens begynnelse i 2001, gjort betydelige fremskritt med hensyn til å mangedoble sine menneskelige ressurser gjennom et opplæringsprogram som når grasrota i samfunnet, og har oppdaget metoder og redskaper for å skape et bærekraftig vekstmønster.

Det er i sammenheng med samspillet mellom de her beskrevne krefter at man må se pålegget om å fremme prosessen med inntreden i skarer. Femårsplanen som nå begynner, krever at dere konsentrerer kreftene om denne prosessen og sikrer at de to gjensidig utfyllende bevegelsene i dens kjerne går raskere. Dette bør være deres fremste anliggende. Etter hvert som deres innsats bærer frukt og vekstens dynamikk når et nytt kompleksitetsnivå, vil det komme utfordringer og muligheter som Verdenssenteret selv må ta hånd om i de kommende fem år, på slike områder som utadrettet virksomhet, sosial og økonomisk utvikling, administrasjon og anvendelsen av bahá’í lov. Samfunnets vekst har allerede gjort det nødvendig å iverksette nye ordninger for å fordoble antall pilegrimer til fire hundre i hver gruppe, fra oktober 2007. Det finnes også flere andre prosjekter som vil måtte følges opp. Blant disse er videreutviklingen av hagene rundt Bahá’u’lláhs gravmæle, så vel som Riḍvánhagen og Mazra‘ih; restaureringen av Den Internasjonale Arkivbygningen; bygningsmessige reparasjoner i Bábs gravmæle av et ennå ikke helt avklart omfang; og oppføringen av Tilbedelsens Hus i Chile som imøtesett av Beskytteren – det siste av de kontinentale mashriqu’l-adhkárene. I takt med at disse tiltakene skrider frem, vil vi fra tid til annen rette appeller til dere om bistand, både i form av økonomisk støtte og spesielle talenter, under hensyntagen til at troens ressurser i størst mulig grad bør tilflyte planens behov.

Kjære venner: At de nedbrytende kreftene vokser i omfang og styrke, er ikke til å overse. Det er like klart at Det Største Navns samfunn er blitt ledet av forsynets hånd i sin stadige fremgang og nå må øke i størrelse og utvide sine ressurser. Femårsplanen har trukket opp en rak kurs. De av oss som er klar over menneskehetens problemsituasjon og er oss bevisst i hvilken retning historien utvikler seg, hvordan kan vi unnlate å reise oss i vår fulle høyde og vie oss dens endemål? Er ikke Beskytterens ord om at “forberedelsene er gjort” like sanne for oss i dag som da han skrev dem i løpet av den første Sjuårsplanen? La hans ord klinge i ørene: “Det er ingen tid å miste.” “Noe rom for vankelmodighet finnes ikke.” “En slik anledning er uerstattelig.” “Å forsøke, å holde ut, er å sikre endelig og fullstendig seier.” Vær forvisset om våre fortsatte bønner ved Den Hellige Terskel om ledelse og beskyttelse for dere.

De gjennombrudd som har skjedd i bahá’í-verdenen etter begynnelsen av formingstidens femte epoke, har gitt oss en umåtelig glede. De siste tolv månedene har ikke vært noe unntak. Bahá’í-samfunnet har fortsatt sin systematiske fremrykning og befinner seg nå, ved inngangen til det siste året i Femårsplanen, i en posisjon preget av bemerkelsesverdig styrke – en styrke vunnet ved at vennene overalt har gjort en sterk og bevisst innsats for å fremme prosessen med inntreden i skarer.

Selv om statistikk kommer til kort når det gjelder å uttrykke den fulle betydningen av de utviklingene som er i gang, så gir den en viss antydning om omfanget av det som er oppnådd. Troens menneskelige ressurser har økt jevnt. Alt i alt har over 200.000 i verden som helhet fullført Ruhi-instituttets Bok 1, og mange tusen har nådd det nivå der de i praksis kan virke som veiledere i studiesirkler, som stadig hyppigere holdes rundt om på hele kloden – over 10.000 ved siste telling. Det har vært en fortsatt stigning i tallet på søkende som deltar i kjerneaktiviteter, og 100.000-merket ble passert for flere måneder siden. I mellomtiden har rundt 150 områder utviklet seg til det punkt der intensive vekstprogrammer enten er blitt igangsatt eller er klare til å påbegynnes. Alt tyder på at dette tallet vil være betraktelig overskredet ved planens avslutning.

Når man berømmer disse prestasjonene, bør man i samme grad anerkjenne de fremskritt innenfor kunnskapstilegnelse som har avfødt dem. Intensive instituttkampanjer som vier den fornødne praksis tilbørlig oppmerksomhet, har forblitt virkemidlet for å stimulere vekst på områdenivået. I takt med at de nødvendige forutsetningene på denne måten er blitt skapt, er det så igangsatt systematiske programmer for å utbre og befeste troen. Det bygges opp et verdifullt tilfang av kunnskap om intensive vekstprogrammers natur, og visse sider ved disse bestrebelsene har man nå en god forståelse av. Slike programmer består gjerne av en serie sykluser, hver av flere måneders varighet og viet planlegging, utvidelse og befestelse. Utviklingen av menneskelige ressurser fortsetter uten avbrudd fra en syklus til den neste og sikrer dermed at utvidelsesprosessen ikke bare holdes ved like, men skyter stadig større fart. Mens det uten tvil gjenstår mye mer lærdom å høste, gjør den allerede vunnede erfaring det mulig å gjenta fremgangsmåten i et stadig økende antall områder rundt om i verden.

At de vunnede seire har kvantitative så vel som kvalitative dimensjoner, er virkelig tilfredsstillende. I hjertet av disse oppnåelsene ligger den vedvarende høyningen av det åndelige liv i bahá’í-samfunn alle steder. Denne nye åndelige livskraften forklarer den voksende deltagelsen av mennesker fra ulik bakgrunn i tilbedelsesmøter, barneklasser og studiesirkler, som i mange tilfeller har ført til at de anerkjenner Bahá’u’lláh som Guds manifestasjon for denne dag og erklærer seg som troende.

Nye ting har likeledes skjedd ved Verdenssenteret. Vi har avgjort at tiden er gunstig for å opprette et internasjonalt råd for huqúqu’lláh-ansvarlige til å veilede og overse arbeidet i de regionale og nasjonale råd for huqúqu’lláh-ansvarlige i hele verden. Det vil virke i nært samarbeid med den hovedansvarlige, Guds Saks Hånd dr. ‘Alí-Muhammad Varqá, og vil kunne dra nytte av hans kunnskap og råd i utøvelsen av sine plikter. De tre medlemmene som nå blir utnevnt til det internasjonale huqúqu’lláh-rådet, er Sally Foo, Ramin Khadem og Grant Kvalheim. Deres tjenestetid vil bli fastsatt på et senere tidspunkt. Rådets medlemmer vil ikke flytte til Det Hellige Land, men vil benytte seg av tjenestene ved Verdenssenterets huqúqu’lláh-kontor i utførelsen av sine funksjoner.

På alle nivåer og i enhver retning oppnår Saken tydelig fremgang – fra økning innenfor utvidelse og befestelse på grasrotplanet til institusjonsutvikling av internasjonalt omfang. Slike oppmuntrende tegn på den voksende samhørigheten i vårt fellesskap kommer på en tid da vitnesbyrd om forfallet i samfunnet forøvrig dessverre er så altfor åpenbare. Det er ikke nødvendig å ta for oss her hva som særpreger sammenbruddet som en demoralisert verden er fanget i. Man bør likevel ikke glemme at det er nettopp disse omstendighetene som øker mottageligheten for læren og skaper nye muligheter til å utbre den.

I vårt budskap av 26. november 1999 henviste vi til en serie globale foretagender som var ment å føre bahá’í-samfunnet gjennom de avsluttende år av det første århundre i troens formingstid. Vi pekte på at hver plan ville fokusere på det sentrale mål å skulle fremme prosessen med inntreden i skarer. Den første i serien, den nåværende Femårsplan, vil nå sin avslutning om tolv korte måneder, da vi vil appellere til Bahá’u’lláhs tilhengere om å ta fatt på nok en plan av fem års varighet. Det vi ber vennene om å gjøre i den mellomliggende perioden, er å vie alle sine krefter til en resolutt iverksettelse av den systematiske kunnskapstilegnelsen som støttes så sterkt av Det Internasjonale Undervisningssenter. Ingen bahá’í bør gå glipp av den uvurderlige anledningen som planens gjenstående dager byr på, til på denne måten å forsterke grunnvollen for igangsettelsen av et enda mer ambisiøst foretagende ved neste ridván. Våre inderligste bønner ved de hellige gravmæler vil omslutte dere.

Tre av Femårsplanens år er gått. Prosessene som ble satt i bevegelse i Fireårsplanen, er blitt styrket ved at bahá’í-undervisning av barn ble viet særlig oppmerksomhet i løpet av Tolvmånedersplanen, og har fått vedvarende oppfølging gjennom de senere år, så de innfrir nå de høye forhåpningene som ledsaget igangsettelsen. Planens tre aktører – individet, samfunnet og institusjonene – forsterker hverandres handlinger i alle deler av verden, samtidig som de hver for seg spiller en særegen rolle. Kjerneaktivitetene med studiesirkler, barneklasser og tilbedelsesmøter er blitt vesentlige innslag og gjensidig forsterkende ytelser som tilfører alle øvrige deler av bahá’í-samfunnets sosiale liv større kraft og fremgang. De menneskelige ressurser forøkes, og de lokale åndelige råd reagerer aktivt på denne stigende vitalitetens nye fordringer.

Yteevnen som er opparbeidet for bahá’í-undervisning av barn rundt om i verden, er usedvanlig imponerende. De første bestrebelser på å gjøre yngre ungdom åndelig sterkere krones med hell. Områdenes bevegelse fra ett aktivitetsnivå til et høyere ligger godt an, og i takt med at denne bevegelsen går videre, slutter en stadig større krets av mennesker seg til kjernen av erklærte troende. Selv om disse ennå ikke er bahá’íer, er de entusiastisk engasjert i planens kjerneaktiviteter. I visse fremskredne områder er det allerede i ferd med å dukke opp mekanismer for å administrere en intensiv vekst. Under ivaretagelsen av behovene hos alle områder i sine land har nasjonale råd erfart verdien av å fokusere særlig oppmerksomhet på bestemte prioriterte områder som virker særlig lovende, idet de oppmuntrer dem og utvikler dem helt til de menneskelige ressurser de har fått frem gjennom opplæringsinstituttene, setter dem i stand til å bli sentre for rask, vedvarende vekst.

Som forutsett viser opplæringsinstituttet seg å være et vekstlokomotiv. Det store flertall av nasjonale åndelige råd har, i vurderingen av sine respektive samfunns muligheter og behov, valgt å ta i bruk kursmaterialet utarbeidet av Ruhi-instituttet etter å ha funnet at det føyer seg best etter planens behov. Dette har hatt den ledsagende fordel at samme materiale er blitt oversatt til mange språk, og at hvor bahá’íer enn reiser, så finner de andre venner som følger samme sti og er fortrolige med de samme bøker og metoder.

Et kaotisk internasjonalt samfunn splittet av motstridende oppfatninger og interesser angripes av økende terrorisme, lovløshet og korrupsjon og undermineres av økonomiske feilslag, fattigdom og sykdom. I dets midte blir bahá’í-samfunnet stadig mer synlig, inspirert av en guddommelig åpenbart visjon, fundert på en fast grunnvoll, stadig sterkere ved de prosesser som nå er på plass, og uforferdet av tilsynelatende tilbakeslag. Et eksempel på bahá’í-verdenens evne til å reagere på uventede forhold inntraff for et år siden da flerfoldige farer gjorde det nødvendig å avlyse det internasjonale bahá’í-konventet. Valget av Det Universelle Rettferdighetens Hus ble behørig gjennomført, og planen skred frem uten avbrekk. Samtidig var det, til tross for uroen og kaoset ved livet i Irak, mulig å kontakte bahá’íene i landet og gjenopprette deres lokale åndelige råd. Med stor glede kunngjør vi nå at ved denne ridván vil Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Irak bli valgt, for så å innta sin rettmessige plass i det internasjonale bahá’í-samfunn, gjenopprettet etter over tretti års kvelende undertrykkelse.

Det Den Guddommelige Plan på dette stadium fordrer, er at vi tillitsfullt og dynamisk fortsetter i vår nåværende retning, uten å la oss avskrekke av stormene som hamrer løs på menneskehetens verden. Vær sikre på at Den Velsignede Skjønnhet vil styre deres trinn, og at hærskarene i det høye vil forsterke enhver bestrebelse fra dere på å fremme hans tro.

Samtidig som Femårsplanen går inn i sitt tredje år, øker fremdriften: det nylig forløpne års merittliste overgikk i høy grad det som ble oppnådd i løpet av de tolv foregående månedene. Kraften i denne fremdriften skyldes like meget den økte innbyrdes sammenheng som er oppnådd mellom planens bestanddeler, som den ansporende virkningen av den urolige stemning som gjennomsyrer planeten.

Omstendighetene som ledsager åpningen av dette nye administrative året, er på en og samme tid kritiske, utfordrende og uvanlige i sin betydningsfullhet. Hele fjoråret hadde et urolig forløp under påvirkning av en serie på hverandre følgende kriser, som kulminerte i krigsutbruddet i Midtøsten. Følgene er ikke mindre betydningsfulle for Det Største Navns samfunns fremgang enn de er for utviklingen av et stadig mer globalt samfunn i en stormfull overgangs kvaler. Denne overgangens tidsplassering, omfang og tendenser har nødvendigvis ikke latt seg forutsi. Hvor i sannhet raskt har ikke det nærværende tidevannsskiftet i verdens tilstand vært! I den konflikten som ble resultatet, og som på en så iøynefallende måte berører de land der Sakens tidligste historie tok form, ser vi en ny påminnelse om Bahá’u’lláhs advarsel om at “verdens likevekt er blitt forstyrret gjennom den dirrende påvirkningen av denne aller største, denne nye verdensordning”. At begivenhetene i denne krisen direkte påvirker et landområde med en så rik bahá’í arv som Irak, er det særlig verdt å merke seg.

Forstyrrelsene forårsaket av denne og andre situasjoner i verden har i ett tilfelle gitt en antydning om at det åpner seg et nytt kapittel i historien for et høyt skattet, men sørgelig undertrykt bahá’ísamfunn i et land der Guds manifestasjon for denne dag oppholdt seg i ti samfulle år. I et annet tilfelle har de kullkastet forberedelsene til det niende internasjonale konvent ved vår tros Verdenssenter. Men hvor skuffende dette enn er, så innbyr det ikke til noen forferdelse. Når Guds større plan griper forstyrrende inn i hans mindre plan, bør det ikke herske noen tvil om at det i tidens fylde og ved forsynets styrelse vil åpnes en vei til en anledning med fremragende muligheter til å fremme hans strålende Saks interesser.

Tilfellene av sorg, frykt og rådvillhet vakt av denne seneste konflikten i utviklingen frem mot den mindre fred har forsterket følelsen av forurettelse og opprørthet over de stadig tilbakevendende krisene som oppskaker planeten. Engstelsen hos folk rundt om på kloden utspilles i denne stund offentlig i harmdirrende demonstrasjoner som er for overveldende til å la seg overse. Sakene de protesterer mot og følelsene de vekker, øker ofte kaoset og forvirringen de håper å bringe til opphør ved slike offentlige aksjoner. For Guds venner finnes det en utvetydig forklaring på hva som foregår; de trenger bare å minnes visjonen og prinsippene frembudt av troen om de skal gi et effektivt tilsvar på de utfordringer som utbredelsen av engstelse og forferdelse byr på. La dem bestrebe seg på å komme til en dypere forståelse av de relevante læresetningene ved å gjennomgå brev fra Shoghi Effendi utgitt i The World Order of Bahá’u’lláh, særlig titlene «The Goal of a New World Order», «America and the Most Great Peace» og «The Unfoldment of World Civilization».

Mens verden fortsetter på sin stormfulle ferd, har Femårsplanen nådd den funksjonskapasitet som makter å sette vårt samfunn i stand til å ta kjempeskritt frem mot dets viktige mål: å fremme prosessen med inntreden i skarer. Detaljene i en så oppmuntrende tingenes tilstand for troen i alle fem verdensdeler er allerede blitt meddelt i vårt brev av 17. januar; vi innbyr dere til å studere det nærmere. Kun et par nøkkeldetaljer trenger å understrekes nå: Inndelingen av land i områder er nå fullført i 179 av dem; det eksisterer rundt 17.000 av disse frøsengene med grobunn for videre vekst. Møter på områdenivå viet ettertanke og betraktning er blitt et kraftig middel til å skape enhet i tanke og handling på tvers av institusjoner og lokaliteter; de har sterkt stimulert institusjoners og enkeltpersoners initiativ i en ånd av gjensidig støtte. Instituttprosessen har enda tydeligere enn før vist sin innflytelse som en skapende kraft for utvidelse og befestelse. Planens kjerneaktiviteter har nådd en skala som langt overgår fjorårets. Som et resultat av dette er et økende antall venner nå aktive i undervisnings- og administrasjonsarbeidet rundt om i verden og legger for dagen den smittende fortrøstningsfulle innstillingen som inspirerer deres innsatsglød. Ungdom og barn er blitt mer systematisk trukket inn i samfunnets programmer, og ikke-bahá’íer har i større antall deltatt i studiesirkler, tilbedelsesmøter og barneklasser. Det er virkelig oppmuntrende å legge merke til at mens disse tre kjerneaktivitetene i mange samfunn hadde vært sporadiske, er de i den korte tiden etter planens begynnelse blitt faste innslag og er mangedoblet. Her har vi altså et øyeblikksbilde av et verdenssamfunn som er fokusert og i bevegelse som aldri før.

I takt med at dette vekstmønsteret ble sterkere rotfestet i planens virksomhet det siste året, skjedde det andre viktige ting på utviklingsfronten. Innenfor området eksterne relasjoner drev underavdelinger av Det Internasjonale Bahá’í-samfunn aktiviteter som var for tallrike og varierte til å skulle beskrives her, men som hadde en samlet virkning som var for imponerende til at de kan forbigås uten en viss omtale. Høydepunktet i slike aktiviteter var budskapet vi stilet til verdens religiøse ledere forrige april. Det har gitt en ny impuls til den fremgangsmåten bahá’ísamfunnet benytter for å gjøre samfunnets mest innflytelsesrike elementer oppmerksomme på anliggender av kritisk betydning for å sikre fred i verden. Gjennom koordineringsinnsatsen ved Det Internasjonale Bahá’í-samfunns Offentlige Informasjonskontor og nasjonale åndelige råds ekspeditte effektivitet ble budskapet i løpet av kort tid spredt til de øverste rangklasser og til andre trinn i religionssamfunn over hele kloden. Hensikten med initiativet er å henlede oppmerksomheten hos alle berørte parter på det påtrengende behovet for at det religiøse lederskap tar opp problemet med religiøs intoleranse, som er i ferd med å bli en stadig alvorligere fare for menneskers velvære. De umiddelbare reaksjonene fra mange mottagere peker i retning av at budskapet tas alvorlig, og at det noen steder til og med tilfører aktiviteter trossamfunn imellom nye perspektiver.

Innen området for sosial og økonomisk utvikling er det oppnådd et tempo som gjør at virkningene av institusjoners og enkeltpersoners innsats setter et stadig dypere preg både på samfunnets interne utvikling og på samfunnets samarbeid med andre. Kontoret for Sosial og Økonomisk Utvikling melder at i løpet av planens annet år ble det opprettet åtte nye bahá’íinspirerte utviklingsorganer med virksomhet innenfor så ulike områder som fremhjelp av kvinner, helse, landbruk, barneoppdragelse og kompetanseheving for ungdom.

I Det Hellige Land ble den engelske oversettelsen av Bahá’u’lláhs arabiske brev kjent som Javáhiru’l-Asrár utgitt med tittelen «Gems of Divine Mysteries». Restaureringen av Bahá’u’lláhs celle i fengslet i ‘Akká ble fullført, og arbeidet med resten av den øvre etasjen i fengselscelleområdet ble påbegynt. Fra og med neste pilegrimssesong, som begynner i oktober 2003, vil antall pilegrimer i hver gruppe økes fra 150 til 200.

Enn videre var bestrebelsene på å fremme utviklingen av institusjoner virksomme ved Verdenssenteret særlig tydelige i den vedvarende utviklingen av huqúqu’lláh-institusjonen, bestyrt på en fremragende måte av dens forvalter, Guds Saks Hånd ‘Alí-Muhammad Varqá. Gjennom sitt kloke initiativ og stadige innsats har doktor Varqá gitt inspirasjon til at vennene overalt er blitt undervist i loven om huqúqu’lláh. I løpet av tiåret etter at loven ble gjort allmenngyldig, er det skapt et nettverk av nasjonale og regionale forvalternevnder som sørger for å koordinere og styre tjenesten som et økende antall stedfortredere og representanter utfører. Kunnskapen om denne store loven er spredt viden om, og venner fra alle verdensdeler reagerer på den med et hengivent sinnelag, som forvalteren håper vil berøre dem som ennå ikke har benyttet seg av de lovede velsignelser som strømmer fra etterlevelsen av denne loven.

I løpet av de nesten to årene siden vi kunngjorde at det var spesielt nødvendig med økonomisk støtte for å holde bygningene og hagene ved Verdenssenteret ved like i tilbørlig stand, er Verdenssenterets fond for formuesgaver blitt opprettet. Bidragene har ennå ikke nådd et nivå som tilsvarer det årlige behov. Imidlertid har vi kjent oss nødsaget til å avsette fem millioner dollar av mottatte bidrag som et øremerket fond for å bygge opp en hovedstol som vil tilveiebringe en kilde til investeringsinntekt viet det opprinnelige formål. Dette har vi gjort ved å belaste det internasjonale bahá’í-fondet for å bidra til å dekke de nødvendige utgiftene og har samtidig innstilt aktiviteter på andre områder som det ville vært normalt å videreføre.

Vi fryder oss over å melde at som svar på appellen fra Nasjonalt Åndelig Råd i Chile er det fra arkitekter og designere rundt om i verden mottatt 185 forslag til utformingen av Sør-Amerikas modertempel, som skal oppføres i Santiago. Et endelig valg vil bli kunngjort når tiden er inne til det.

Kjære venner: I glede over solide bevis på fremgangen som gjøres vidt og bredt, setter vi vår lit til de vedvarende bekreftelser fra vår høyeste Herre over de hengivne anstrengelser dere gjør innenfor rammen av Femårsplanen – en plan som er utformet for å passe til disse tiders behov. Måtte deres utholdenhet i gjennomføringen av den utløse de oppsamlede krefter som, ved Abháskjønnhetens nåde og gunst, med kraftige støt kan fremme prosessen med inntreden i skarer i hvert et land.

Skredet av hendelser i og utenfor troen ved begynnelsen av formingstidens femte epoke frembyr et ærefryktinngytende skue. Innenfor Saken ble byggverkene på Karmelfjellet fullført i mai i fjor, markert ved begivenheter av en historisk betydning som overveldet sansene da virkningen av dem umiddelbart ble spredt over hele kloden ved satellittoverføringer og ved den mest omfattende mediedekning som noensinne er blitt en bahá’í-begivenhet til del. Etter hvert som de seneste vitnesbyrd i den påtagelige utviklingen av Karmeltavlen ble avdekket i betagende glans for verdens øyne, rykket Bahá’u’lláhs Sak på nytt i forgrunnen, i sin fortsatte stigning opp fra ukjenthetens mørke. I religionsordningens annaler ble det dermed satt spor som ikke er til å utviske.

Den ytre manifesteringen av vitaliteten som besjeler vår ubetvingelige tro, har hatt sitt motstykke i fremdriften for de interne prosesser som har vært virksomme fra Femårsplanens begynnelse ved siste ridván. Vi beveges derfor til å innby delegatene forsamlet ved de nasjonale årsmøtene og alle andre tilhengere av Bahá’u’lláh verden over til sammen med oss å tenke over et par mektige høydepunkter i det første år av planens virksomhet– høydepunkter som jo må fryde hjertene og inngyte tillit til de talløse muligheter ved kursen som planen følger.

I sin ivrige respons på dens krav deltok nasjonale åndelige råd i en rekke planlegningssesjoner sammen med kontinentale rådgivere før ridván og umiddelbart etterpå. Disse angav marsjtakten for en energisk start, kjennetegnet av de skritt som ble tatt for å gjennomføre en ny side ved prosessen med inntreden i skarer. I hvert nasjonalt samfunn tok bahá’í-institusjoner for seg oppgaven med å gjennomføre en systematisk kartlegging av landet med sikte på å dele det inn i områder med en sammensetning og et omfang tilpasset aktiviteter for vekst og utvikling i håndterlig skala. En slik kartlegging gjør det mulig å virkeliggjøre vekst og konsolidering i et velordnet mønster, som rundt 150 land allerede har gitt tilbakemelding om. Den skaper således et perspektiv for systematisk vekst, eller en visjon, som kan holdes ved like fra område til område i et helt land. I dette perspektivet blir jomfruelige områder mål for hjemmefrontpionerer, på samme måte som jomfruelige territorier angitt i tidligere kampanjer, mens åpnede områder fokuserer på sin interne utvikling, mobilisert av den gjensidig forsterkende virksomheten i planens tre komponenter: individet, institusjonene og samfunnet.

Det er svært oppmuntrende å se at fremgangen i dette arbeidet tilføres kraft gjennom opplæringsinstituttprosessen, som i fjor ble betydelig styrket av kampanjene som i mange land ble gjennomført for å øke tallet på kursutdannede lærere. Hvor et opplæringsinstitutt er kommet godt i gang og er i stadig virksomhet, har tre kjerneaktiviteter spredt seg forholdsvis lett: studiesirkler, tilbedelsesmøter og barneklasser. Faktisk har søkeres økende deltagelse i disse aktivitetene, etter innbydelse fra deres bahá’í-venner, tilført deres siktemål en ny dimensjon og følgelig avstedkommet nye innmeldinger. Her ligger det helt sikkert et veivalg som lover godt for undervisningsarbeidet. Disse kjerneaktivitetene, som i begynnelsen ble dannet først og fremst til gavn for de troende selv, er på en naturlig måte i ferd med å bli innfallsporter for inntreden i skarer. Ved at studiesirkler, tilbedelsesmøter og barneklasser kombineres innenfor de rammer som områdene utgjør, har man fått på plass en handlingsmodell med sammenhengende fremgangsmåter som allerede gir velkomne resultater. Vi kjenner oss sikre på at en verdensomspennende anvendelse av denne modellen byr på kolossale muligheter for Sakens fremgang i de kommende år.

Disse spennende fremtidsutsiktene ble gjort desto mer gjennomførbare ved at Det Internasjonale Undervisningssenter så uhyre energisk beriket verdenssamfunnets forståelse av systematisk vekst. Den nylige begynnelsen på en ny tjenesteperiode for hjelperådsmedlemmer bød på en gunstig anledning som Undervisningssenteret benyttet til å be om at det ble holdt 16 regionale orienteringskonferanser i løpet av årets siste måneder. Til hver av disse ble det utsendt to medlemmer. Konferansene, som med få unntak ble overvært av samtlige hjelperådsmedlemmer i verden, viet temaet “opplæringsinstitutter og systematisk vekst” stor oppmerksomhet og forsynte deltagerne med et vell av opplysninger som ved deres utrettelige innsats vil spres i alle deler av samfunnet.

Et samfunn som er så rikt utstyrt, som har slik erfaring og er så fokusert på en guddommelig inspirert handlingsplan, ser ut på en verden der innbyggerne etter begivenhetene i Det Hellige Land i mai 2001 har sunket dypere ned i et morass av flerfoldige uroligheter. Og dog er det nettopp under disse tilsynelatende ublide omstendigheter at Saken er ment å ha fremgang og vil vokse. “The Summons of the Lord of Hosts”, den nylig utgitte boken med engelske oversettelser av hele teksten i Bahá’u’lláhs tavler til verdens konger og herskere, er kommet som en løfterik påminnelse om de uhellsvangre følgene av å overse hans advarsler mot urettferdighet, tyranni og moralsk fordervelse. De voldsomme sjokk som tilføyes menneskers bevissthet alle vegne, understreker hvor påtrengende viktig hans foreskrevne botemiddel er. Vi, de spredte grupper av hans lojale tjenere, er således igjen kommet til en tid med uimotståelige muligheter – muligheter til å undervise i hans Sak, til å bygge hans vidunderlige system, til ved oppofrelse å sørge for de hastig tiltrengte materielle midler som åndelige aktiviteters fremgang og gjennomføring uvegerlig avhenger av.

Vår ufravikelige oppgave er å utnytte de nåværende uroligheter, uten frykt eller nøling, for å spre det ene budskap som kan sikre fred i verden, og for å vise dets forvandlingskraft. Har ikke Den Velsignede Skjønnhet skjenket oss styrke og forvissning ved kraftfulle ord? «La ikke verdens tildragelser bedrøve dere,» er hans kjærlige råd. «Jeg sverger ved Gud!» fortsetter han. «Gledens hav lengter etter å oppnå deres nærvær, for enhver god ting er blitt skapt for dere og vil bli åpenbart for dere i samsvar med tidens krav.»

Stevn derfor videre frem med planen i hende uten å hemmes av tvil eller bremses av hindringer.

Med stor glede i hjertet og høye forventninger kommer vi til denne ridván-tiden ved et tideverv da en ny sinnstilstand er åpenbar blant oss alle. Rundt om i vårt verdenssamfunn er man mer oppmerksom på verdien av å være i prosess, på nødvendigheten av å legge planer og fordelen ved å gå systematisk til verks for å fremme veksten og utvikle de menneskelige ressurser som kan holde veksten ved like og sikre befestelsen. Den logiske sammenheng i å forstå disse forutsetningene for fremgang kan ikke overvurderes, heller ikke kan man legge for stor vekt på betydningen av å videreføre dem gjennom velordnet opplæring. At vårt samfunn har nådd et slikt erkjennelsesøyeblikk, er derfor en betydningsfull begivenhet for oss. Vi er dypt takknemlige overfor Den Velsignede Skjønnhet for at vi er i stand til å erkjenne og hylle den helt i begynnelsen av det globale foretagende som settes i gang i løpet av disse høytidsdagene.

Viljestyrken frembragt av denne bevisstheten preget konferansen for de kontinentale rådgiverne og medlemmene av deres hjelperåd som samlet seg i Det hellige Land i januar. Begivenheten avfødte en erfaring så opplysende at den markerer troens inntreden i en ny epoke, den femte i dens formingstid. En slik ny livskraft som ble vist ved denne historiske samlingen, kom til å bli forstått som en manifestasjon av den økende kvaliteten i det som gjøres rundt om i samfunnet. Denne iakttagelsen ble bekreftet av at man i året som gikk beskjeftiget seg med grunnelementene i å fremme prosessen med inntreden i skarer. På denne måten ble det banet vei for Femårsplanen, det første foretagende som påbegynnes i den femte epoke.

Tolvmånedersplanen forsterket større satsninger i den forutgående Fireårsplanen, som gav opphav til over 300 opplæringsinstitutter, og oppfylte dermed sin hensikt. Den vant betydning ved at institusjoner og enkeltpersoner reagerte bemerkelsesverdig på appellen om å fokusere mer på åndelig fostring av barn og på å få yngre ungdom med i bahá’í-samfunnets sosiale liv. Å gi opplæring til undervisere i barneklasser og å ta yngre ungdom med i instituttprosessen er blitt en vanlig del av bahá’í-aktiviteten i en rekke land. Selv om Tolvmånedersplanen var av kort varighet, hadde den en betydning ut over selve de mål som ble satt. Planen utgjorde et dynamisk bindeledd mellom en høyst begivenhetsrik epoke i bahá’í-historien og de umåtelig løfterike utsiktene i en ny, som samfunnets prestasjoner har forberedt det så godt på. Planen har sikret seg en plass i vår historie også på grunn av de varige virkningene av troens aktiviteter ved slutten av det tjuende århundre – et århundre som fortjener å bli gjenstand for ettertanke hos enhver bahá’í som ønsker å forstå de turbulente krefter som påvirket livet på kloden og Sakens egne prosesser på en avgjørende tid i menneskehetens sosiale og åndelige utvikling. Til hjelp ved en så verdig innsats ble det på vår anmodning og under vårt overoppsyn utarbeidet et overblikk over det tjuende århundre: «Century of Light».

Ved mange anledninger var troens utadrettede aktiviteter spesielt synlige i løpet av denne ettårige innsatsen. Ta for eksempel de tilfellene der bahá’í-representanter deltok på en godt synlig måte i de millenniumsbegivenhetene som fant sted i mai, august og september etter initiativ fra De Forente Nasjoners generalsekretær. Innebyrden av et så nært og iøynefallende engasjement fra Det Internasjonale Bahá’í-samfunns side i Den Mindre Freds prosesser vil kreve tid for å bli behørig forstått. Blant andre høydepunkter var det kontinentale kollokviet som ble organisert i India av Institute for Studies in Global Prosperity, et nytt organ som fungerer under Det Internasjonale Bahá’í-samfunns auspisier. Under temaet «vitenskap, religion og utvikling» bød konferansen på deltagelse av ledende ikke-statlige organisasjoner i India så vel som av så velrenommerte institusjoner som UNESCO, UNICEF, Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken. I oktober ble BWNS, bahá’í-verdenens nyhetstjeneste, satt i drift på Internet med sikte på å nå et publikum både blant bahá’íer og ikke-bahá’íer med nyhetsstoff om det som skjer rundt om i bahá’í-verdenen.

Det siste års intensive aktiviteter ved Bahá’í Verdenssenter er stort sett gjort kjent for vennene gjennom tidligere rapporter. De innbefattet henvisninger til begivenheter som at Det Internasjonale Undervisningssenter overtok sitt permanente sete på Karmelfjellet, konferansen for kontinentale rådgivere og medlemmene av deres hjelperåd som ble holdt i Det Hellige Land sist januar, og fullførelsen av Karmelfjell-prosjektene, der man nå legger siste hånd på verket som forberedelse til feiringsarrangementene i mai. Sist oktober, for eksempel, ble pilegrimer og gjester mottatt ved det nye Mottakssenteret i Haifa, som ble satt i full drift. Ved Bahjí har forskjønnelsen av det hellige stedet fortsatt uten avbrudd ved utvikling av hagene. Innsatsen der fikk imidlertid et puff fremover ved det nye prosjektet, påbegynt i fjor, med å oppføre et gjestesenter mot nordenden av eiendommen utenfor Collinsporten. Anlegget vil etter planen stå ferdig i løpet av de nærmeste par månedene, og råbygget er på plass i sin helhet. Arbeidet går fremover på alle områder, også når detr gjelder indre og ytre finpuss og jordarbeid. De nye installasjonene vil sette Verdenssenteret bedre i stand til å ta imot økende antall pilegrimer, bahá’íer på kortere besøk og spesielle gjester.

For å avslutte denne oppsummeringen av året: Vi gleder oss over å informere dere om at etter et avbrudd på nesten tretti år ble Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá’íer i Indonesia gjenopprettet på årsmøtet i Jakarta siste ridván. I hele denne tiden er de indonesiske bahá’íers virksomhet blitt sterkt begrenset av et forbud mot bahá’í-aktiviteter gitt i august 1962, men de forble standhaftige og kloke i sin langmodighet helt til endrede forhold i landet førte til at forbudet ble opphevet. Kan vi ikke så våge å håpe at et lignende gledesbudskap om våre hårdt trengte trosfeller i Iran, Egypt og andre land ikke kan være så altfor fjernt?

Kjære venner – om to tiår vil bahá’í-verdenen feire hundreårsdagen for formingsepokens begynnelse. Vi ser tilbake på epokens demringstid med vårt ståsted i prestasjoner man neppe kunne ha forestilt seg i utgangspunktet. Foran oss løfter det seg horisonter som inntrengende kaller samfunnet til sågar større bedrifter i løpet av det korte tidsrommet som skiller det fra denne hundreårsdagen. Disse høydene kan og må bestiges. Den Femårsplan vi henleder vennenes umiddelbart påkrevede og vedholdende oppmerksomhet på verden over, er ment å skulle møte denne utfordringen. Den utgjør den første i en rekke kampanjer som vil bli gjennomført i løpet av disse tjue årene. Denne planen markerer neste fase med sikte på å oppnå et betydelig fremskritt i prosessen med inntreden i skarer. Den krever at denne uhyre viktige prosessen må skyte fart, og fastholder videre at den systematiske innsatsen må fortsettes av dens tre deltagende parter: individet, institusjonene og samfunnet.

En detaljert gjennomgang av hva planen krever, behøves ikke, for det ble fremlagt i vårt budskap til rådgiverne som var samlet i Det Hellige Land, og deretter meddelt alle nasjonale åndelige råd. Kort tid etter konferansen begynte rådgiverne å rådslå med de nasjonale rådene om gjennomføringen av planen innenfor deres respektive ansvarsområder. Planens retning er derfor kjent for vennene overalt, siden det pågår regionale og lokale forberedelser for å nå dens hovedmål. Det hersker nå en alminnelig bevissthet om at man vil bestrebe seg på å oppnå at troen trenger dypere inn i stadig flere regioner innenfor landene. Der forholdene tillater det, vil for eksempel nærliggende lokalsamfunn bli mobilisert for å delta i intensive vekstprogram. Andre fremgangsmåter vil kreve at det systematisk åpnes nye områder som hjemmefrontpionerer må reise seg for, i samme gudhengivne ånd som ansporet dem som i tidligere tider spredte seg utenfor sine hjemland for å åpne jomfruelige områder, på tvers av kontinenter og hav. La det være nok å si at prosessen som besjeler dette guddommelig fremdrevne foretagende, til sist vil bli mer omfattende etter hvert som beslektede innslag gradvis blir innført og systematisk integrert i dens virksomhet.

Et trekk ved den femte epoke vil være berikelsen av samfunnets andaktsliv ved at det oppføres nasjonale gudshus, etter som forholdene i nasjonale samfunn tillater det. Tidsplanen for disse prosjektene vil bli fastsatt av Det Universelle Rettferdighetens Hus i forhold til hvordan prosessen med inntreden i skarer skrider frem i landene. Denne utviklingen vil utfolde seg gjennom suksessive stadier i ‘Abdu’l-Bahás Guddommelige Plan. Da Vestens modertempel var fullført, innledet Beskytteren et program for å oppføre kontinentale templer. De første blant disse var mashriq’ul-adhkárene i Kampala, Sydney og Frankfurt, som ble bygget i samsvar med målene i Tiårsplanen. Det Universelle Rettferdighetens Hus fortsatte denne linjen ved å bygge templene i Panama City, Apia og New Delhi. Men dette kontinentale stadiet er ennå ikke fullført: det gjenstår å reise enda ett byggverk til. Det er med dyp takknemlighet og glede vi i denne løfterike stund kunngjør beslutningen om å gå videre med dette siste prosjektet. I løpet av Femårsplanen vil oppføringen begynne av modertemplet for Sør-Amerika i Santiago, Chile, og dermed oppfylle et ønske som ble klart uttrykt av Shoghi Effendi.

I mellomtiden er tiden gunstig for å ta nye steg ved Verdenssenteret for å utvikle funksjonene ved de institusjoner som holder til i de nye byggverkene på Buen. Det Internasjonale Undervisningssenter har gjort betydelige fremskritt i sitt arbeid, så organiseringen av arbeidet ved Senteret for Tekststudier vil bli viet spesiell oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten vil særlig samle seg om å berike oversettelsene til engelsk av de hellige tekster. Hensikten med institusjonen er å bistå Det Universelle Rettferdighetens Hus med å rådføre seg med de hellige skrifter og utarbeide oversettelser og kommentarer til troens autoritative tekster. Enn videre vil man i Det Hellige Land fortsatt bestrebe seg på å finne frem til tiltak for å muliggjøre en ytterligere økning i antall pilegrimer og besøkende til Bahá’í Verdenssenter.

I vårt ridván-budskap for fem år siden kunngjorde vi at det ville bli arrangert en større begivenhet ved Verdenssenteret for å markere fullførelsen av prosjektene på Karmelfjellet og åpningen av terrassene ved Bábs gravmæle for offentligheten. Stunden er kommet, og vi ser med frydefull forventning frem til å ønske venner velkommen fra så godt som alle land til programmer som vil strekke seg over en femdagersperiode i tiden 21. til 25. mai. Vi er også glade for å si at man er i ferd med å ta skritt for knytte bahá’í-verdenen til det som foregår gjennom direkteoverføringer på verdensveven og via satellitt, noe det ordnes med informasjon om. I takt med at Verdenssenteret fokuserer på forberedelsene, øker spenningen hos offentligheten i Haifa, der de kommunale myndigheter har påtatt seg å utgi en bok med tittelen «Bahá’í Shrine and Gardens on Mount Carmel, Haifa, Israel: A Visual Journey» samtidig med arrangementet. Videre gjennomfører det israelske postverk sin beslutning om på samme tid å sette i sirkulasjon et minnefrimerke med terrassene som motiv. Anledningens betydning ligger hovedsakelig i at den gir pusterom for et overblikk over den bemerkelsesverdige strekningen Saken har tilbakelagt i sin utvikling i løpet av det tjuende århundre. Det vil også bli tid til å overveie den fremtidige innebyrden av de fenomenale prestasjoner som symboliseres av oppføringen av de monumentale byggverkene på Guds hellige fjell – en oppføring som åpner vår tros åndelige og administrative sentre for verdens blikk.

Mens vårt samfunn fryder seg over disse spennende betraktningene, så la hvert medlem huske på at det ikke er noen tid til å hvile på laurbær. Menneskehetens nåværende tilstand er altfor desperat til å tillate endog et øyeblikks nøling med å dele livets brød som er kommet ned fra himmelen i vår tid. La det derfor ikke bli noen forsinkelse i å fremme den prosess som gir de beste løfter om å lykkes i å føre alle sannhetshungrende sjeler til hærskarenes Herres taffel.

Måtte han som våker over sitt guddommelige systems skjebne, lede og styre og bekrefte enhver bestrebelse dere måtte gjøre for å gjennomføre de presserende oppgaver som dere er gitt.

Vi bøyer hodet i takknemlighet mot Hærskarenes Herre med hjertet fylt av glede når vi ser hvilken vidunderlig forskjell fire år har gjort etter iverksettelsen av den globale planen som ble avsluttet nå ved festen glans. Så tydelig var fremgangen som ble oppnådd i løpet av denne perioden, at vårt verdenssamfunn nådde høyder hvorfra man klart kan skjelne nye lyse utsikter for dets fremtidige bedrifter.

Den kvantitative forskjellen var i hovedsak resultatet av en mer kritisk kvalitativ forskjell. Bahá’í-samfunnets kultur gjennomgikk en forandring. Hos de tre deltagende parter i planen — individet, institusjonene og lokalsamfunnet — er denne forandringen merkbar i deres økede dyktighet, i deres metodiske funksjonsmåte og i dybden av den derav følgende tillit. Dette skyldes at vennene mer vedholdende var opptatt av å utdype sine kunnskaper om den guddommelige lære og lærte mye — og det mer systematisk enn før — om hvordan den kan brukes til å fremme Saken, til å bestyre deres individuelle og kollektive aktiviteter og til å arbeide sammen med deres naboer. Kort sagt, de begynte å lære på en måte som munnet ut i målrettet handling. Den viktigste drivkraften bak denne forandringen var systemet med opplæringsinstitutter, som svært raskt ble opprettet rundt om i verden — en prestasjon som på utvidelsens og befestelsens område berettiget fremstår som den største enkeltstående gave gitt oss i arv av Fireårsplanen.

Enkeltpersoner har økt sin evne til å undervise i troen, slik det fremgår av tyngden i deres fremstøt. Åndelige råd, nevnder og komitéer har forbedret sin evne til å rettlede vennenes bestrebelser. Det er innført nye tanke- og handlingsmønstre som har påvirket lokalsamfunnets kollektive adferd. I alle slike henseender har systemet med opplæringsinstitutter vist at det er uunnværlig som en motor i prosessen med inntreden i skarer. Ved å utvide sitt virkefelt gjennom lokale studiesirkler har mange institutter skaffet seg større evne til å dekke store områder med sine programmer. Mongolia har for eksempel igangsatt 106 studiesirkler og som et resultat registrert en betydelig økning i antall nye troende. Parallelt med begivenheter av disse slag viet medlemmene av vårt verdensomspennende samfunn mer oppmerksomhet til å gjøre bruk av bønnens kraft, til å meditere over det hellige Ord og til å høste de åndelige fordeler av å delta i åndelige sammenkomster. Det er grunnet virksomheten i disse elementene av en intensivert individuell og kollektiv forvandling at samfunnets størrelse er i vekst. Selv om tallet på nye troende så langt bare så vidt har passert de senere års antall, er det uhyre tilfredsstillende å se at denne økningen nå har en vid geografisk spredning, omfatter stadig større deler av samfunnet og lykkes i å integrere de nyerklærte i Sakens liv.

Så velgjørende og lovende en tilstand for troen skyldes i stor grad, som ikke er til å måle, rådgiverinstitusjonens veiledende innflytelse, samarbeidsrolle og praktiske arbeidsinnsats, som ble utvidet med hensyn til dannelsen og driften av instituttene — en utvidelse som gjenspeilte den betimelige ansporingen fra et handlekraftig og alltid årvåkent Internasjonalt Undervisningssenter.

Fireårsplanens sentrale tema — å fremme prosessen med inntreden i skarer — avfødte en høy grad av integrering av tanke og handling. Det fokuserte oppmerksomheten på et viktig trinn i bahá’í-samfunnets utvikling som må nås i løpet av formingstiden. Før inntreden i skarer opprettholdes i større utstrekning, vil forholdene nemlig ikke være modne for masseomvendelse, det gjennombruddet som er lovet av Shoghi Effendi i hans skrifter. Planens tematiske fokus medførte konsekvenser for bahá’í-aktiviteter av alle slag. Det krevde en klar forståelse, som muliggjorde systematisk og strategisk planlegning som en forutsetning for individuell og kollektiv handling. Samfunnets medlemmer kom gradvis til å forstå hvordan systematisering ville underlette vekst- og utviklingsprosessene. Denne bevissthetshøyningen var et stort steg som førte til en oppgradering av undervisningsaktivitetene og til en endring i samfunnets kultur.

Temaets integrerende aspekter var klart synlige i innsatsen for å planlegge, for å bygge opp institusjonenes kapasitet og for å utvikle menneskelige ressurser. Trådene som knytter alle disse faktorene sammen, kan man følge fra planens begynnelse og helt til slutten. Begynnelsen ble markert av konferansen for de kontinentale rådgivernevndene i Det Hellige Land i desember 1995. Der tok rådgiverne for seg hovedlinjene i planen. Dette ble etterfulgt av deres rådslagninger med nasjonale åndelige råd i planlegningssesjoner som senere beveget seg over til det regionale plan, med deltagelse av hjelperådsmedlemmer, lokale åndelige råd og komitéer. Dermed deltok elementer av bahá’í-administrasjonen i planlegningsprosessen på alle nivåer og strakte seg forbi dette stadiet til gjennomføringsfasen, der det var nødvendig å gi institusjonene kapasitet til å håndtere inntreden i skarer. I denne henseende ble det gjennomført to tiltak. Det ene var å opprette opplæringsinstitutter. Det andre bestod i den formelle opprettelsen og brede innføringen av regionale bahá’í-råd som et innslag i administrasjonen mellom det lokale og nasjonale nivå for å styrke administrasjonskapasiteten i visse samfunn der denne utviklingen var påkrevet fordi de nasjonale åndelige råd stod overfor stadig mer kompliserte saker. Av tilsvarende betydning for samordningen av grunntrekkene i prosessen var de strategier som ble definert for arbeidet innenfor sosial og økonomisk utvikling, som er en av befestelsens kritiske komponenter, og i forhold vedrørende omverdenen, som er en svært viktig faktor i å sette troen i stand til å hanskes med følgene av at den trer ut av ukjenthetens mørke. Den samlede effekten gav strålende resultater, men å nevne dem enkeltvis ville gå langt utover rammen av disse sidene. Vi kjenner oss likevel beveget til å anføre visse høydepunkter som illustrerer omfanget av det planen har oppnådd.

I Det Hellige Land skred arbeidet på terrassene og bygningene på Buen frem i jevn fart i full forvissning om at den kunngjorte fristen for å fullføre dem ved utgangen av dette gregorianske år ville bli overholdt. Enn videre er den klar til å tas i bruk ved denne ridván, den bygningen vi nevnte i vårt forrige ridván-budskap i forbindelse med utvidelsen av pilegrimsgruppenes størrelse. I samme forbindelse kan nevnes at byggeplanene er godkjent for det sterkt tiltrengte anlegget som skal oppføres i Bahjí for å huse pilegrimer og andre besøkende, bahá’íer som ikke-bahá’íer. Oversettelsen av tekstene til det forventede nye bindet av Bahá’u’lláhs skrifter er fullført, og forberedelsene til utgivelsen er i gang.

Store skritt innen utvidelse og befestelse ble helt tydelig tatt på andre måter enn allerede nevnt, nemlig innenfor pionervirksomhet, forkynnelse, utgivelse av litteratur, bruk av kunst, dannelse av åndelige råd og fremgang for bahá’í studieforbund. Rundt 3300 troende bosatte seg for lengre eller kortere tid som internasjonale pionerer. At mange tradisjonelle mottagerland selv hadde sendt pionerer til utlandet, var et ytterligere tegn på modningen av nasjonale samfunn. Tro mot det mandat som var rettet til medlemmene av deres samfunn, utmerket Canada og De Forente Stater seg i tallet på pionerer som forlot sitt hjemland, og i det langt høyere tallet på reisende undervisere, hvor ungdommen var betydelig representert. Særlig bemerkelsesverdig var også den oppmuntrende responsen fra troende av afrikansk avstamning i De Forente Stater på appellen om at bahá’í-undervisere skulle dra til Afrika.

Forkynnelsen av Saken var forbundet med et mangfold av handling, deriblant arrangementsstøtte til et vidt spekter av begivenheter — årsdager, minnefester, diskusjonsgrupper, utstillinger og lignende — som gjorde det mulig for et stort antall personer å bli kjent med troens lære. Gudshusene var magnetiske sentre for besøkende som trådte inn gjennom deres dører i økende antall, særlig i India, der rundt fem millioner ble mottatt i løpet av forrige år. I tillegg til slike aktiviteter kom de flerfoldige måtene media ble brukt på for å formidle bahá’í-budskapet. I De Forente Stater kom det rundt 60000 henvendelser som reaksjon på en mediekampanje utformet av den nasjonale undervisningskomitéen. I verden som helhet ble kunnskap om troen spredt ved at sympatiske artikler om troen ubedt kom på trykk oftere enn før. En lignende bredere eksponering kom ved at radio- og fjernsynsstasjoner var beredt til å gi plass for regulære bahá’í-program. Dette var tilfelle i slike land som Den Demokratiske Republikk Kongo og Liberia. Slike lykkelige foreteelser ble kronet ved at internasjonale medieselskap på selvstendig grunnlag valgte å bruke Bábs gravmæle og terrassene som sted for fjernsynsoverføringen av Det Hellige Lands innslag i det verdensomspennende medieprogrammet som feiret overgangen til år 2000.

Bruk av kunst ble et viktig innslag i verdenssamfunnets forkynnelse, undervisning, fordypning og åndelige aktiviteter. Kunsten tiltrakk unge mennesker, som anvendte den i sine undervisnings- og fordypningsaktiviteter, hovedsakelig gjennom de tallrike drama- og danseverksteder som var aktive i mange deler av verden. Men kunstens dynamikk gikk langt videre enn sang og dans til å omfatte en rekke fantasirike aktiviteter som befestet folk i Saken. Der folkekunst ble tatt i bruk, særlig i Afrika, ble undervisningsarbeidet i høy grad forbedret. For eksempel lanserte både Ghana og Liberia et «Enhetslys»-prosjekt for å fremme bruken av kunst i undervisningen. I India hadde «Gruppen for felles harmoni» et lignende siktemål.

Oversettelse og utgivelse av bahá’í-litteratur, særlig i Afrika og Asia, ble gitt et puff fremover, for det meste etter tilskyndelse fra rådgiverne og med støtte fra det kontinentale fond. Videre utkom Kitáb-i-Aqdas i en fullstendig arabisk utgave og på andre språk.

Skjønt innskrenkningen i dannelsen av lokale åndelige råd til første dag i ridván, virksom fra 1997, avstedkom den forventede nedgang i tallet på disse institusjoner, så var fallet ikke drastisk. Antallet har siden holdt seg, og en sunn befestelsesprosess er i gang. Det ble reist åtte nye søyler for Det Universelle Rettferdighetens Hus, og dermed vokste det totale antall nasjonale åndelige råd til 181.

Det har vært særlig tilfredsstillende at det i løpet av disse fire årene skjedde en økning i akademisk bahá’í-aktivitet, som holdt stø kurs forover i den svært viktige oppgaven med å styrke den intellektuelle grunnvollen for troens arbeid. To uvurderlige resultater var den imponerende berikelsen av bahá’í-litteratur og utarbeidelsen av et antall avhandlinger som undersøker ulike samtidsproblemer i lys av bahá’í-prinsipper. Nettverket av bahá’í studieforbund, som i år feirer sitt tjuefemårsjubileum, ønsket fem nye tilsluttede avdelinger velkommen i løpet av planen. Det mangfold og den kreativitet som dette tjenestefeltet tiltrekker seg, gjenspeiler seg i at Papua Ny-Guinea holdt sin første konferanse for bahá’ístudier, og i det japanske forbundets banebrytende fokus på den åndelige opprinnelsen av tradisjonell japansk lærdom.

På området sosial og økonomisk utvikling var fremgangen avgjort kvalitativ, skjønt tallene som viser en økning av prosjekter, også var imponerende. De årlig rapporterte aktivitetene vokste fra rundt 1350 ved planens begynnelse til mer enn 1800 mot slutten. Bevegelsen mot en mer systematisk tilnærming forble det fremherskende kjennetegn ved arbeidet i løpet av denne perioden. For å fremme rådslagning og handling knyttet til prinsippene om sosial og økonomisk utvikling arrangerte Verdenssenterets Kontor for Sosial og Økonomisk Utvikling 13 regionsseminarer der anslagsvis 700 representanter fra 60 land deltok. Dette kontoret ivaretok også utviklingen av pilotprosjekter og materialer egnet ved igangsetting av organiserte kampanjer for å fremme dyktiggjøring og lese- og skriveferdighet blant ungdom, opplæring av helsepersonell for lokalsamfunnet, kvinneutvikling og undervisning i etikk. Et eksempel var det programmet i Guyana som gav opplæring til mer enn 1500 alfabetiseringstilretteleggere. Et annet var fullføringen i Malaysia av åtte moduler for kvinneutvikling, som dannet grunnlaget for opplæringssesjoner holdt i Afrika, Asia og Latin- Amerika. En plan for å integrere bahá’í-radiostasjoner i opplæringsinstituttenes arbeid ble igangsatt i Guaymi-regionen i Panama. Siden institutter har potensialet til å gi opplæring i sosial og økonomisk utvikling, berørte en bevegelse i denne retningen et dusin institutter som nå eksperimenterer med slik innsats på områder som innbefatter alfabetisering, opplæring av helsepersonell for lokalsamfunnet og yrkesopplæring. En rekke bahá’í-støttede og bahá’íinspirerte organer har viet sine krefter til prosjekter, lik det som innebar samarbeid med Verdens Helseorganisasjon i kampen mot elveblindhet i Kamerun, der over 30000 personer har fått den nødvendige medisin gjennom dette bahá’í-prosjektet. Et annet eksempel er det private universitetet i Etiopia, Enhetsfakultetet, der studentmassen har økt til 8000. Enda et er Landegg-akademiet i Sveits, som under utvidelsen og befestelsen av sitt akademiske program gav høyst velkommen bistand i det pågående forsøket på å finne på et botemiddel for de grufulle sosiale følgene av konflikten på Balkan. Nok et tilfelle er Núr-universitetet i Bolivia, som i et samarbeidsprosjekt med Ecuador tilbød opplæring til mer enn 1000 skolelærere i sitt program for moralsk lederskap. På dette området for sosial og økonomisk utvikling var slike tegn på kapasitetsoppbygging til stort gavn for planens siktemål.

Til de nasjonale åndelige råd ble det i 1994 formidlet en strategi for anliggender vedrørende omverdenen. Ledet av denne økte samfunnets kapasitet likeledes i et forbløffende tempo på områdene for diplomatisk og offentlig informasjon og plasserte bahá’í-samfunnet i et dynamisk forhold til De Forente Nasjoner, regjeringer, ikke-statlige organisasjoner og media. Strategien fokuserte aktivitetene på det internasjonale og nasjonale plan på to nøkkelmål: å påvirke prosessene i retning av fred i verden og å forsvare troen. Ved tiltakene som ble truffet til forsvar for våre kjære trosfeller i Iran, vant Det Internasjonale Bahá’ísamfunn et nytt mål av respekt og støtte som skapte muligheter til å arbeide for andre målsetninger innenfor strategien. For å hanskes med utfordringen som den kinkige situasjonen i Iran utgjør, utviklet våre institusjoner og organer for saker vedrørende omverdenen nye fremgangsmåter for å aktivisere de virkemidler som regjeringer og De Forente Nasjoner rår over. Saken med forfølgelsene i Iran tiltrakk seg oppmerksomhet hos planetens høyeste myndigheter. Nyheten om at en iransk domstol igjen hadde bekreftet dødsdommen over to av vennene og idømt en tredje en lignende straff, fremkalte faktisk en skarp reaksjon fra presidenten i De Forente Stater, som utstedte en klar advarsel til Iran. Som følge av at verdens ledere og De Forente Nasjoner grep inn, ble det så godt som slutt på henrettelsene av iranske bahá’íer, og det skjedde en drastisk nedgang i tallet på dem som ble dømt til lange fengselsopphold.

Skjønt vi har hilst inngripen av denne art velkommen, hyller vi den selvoppofrende innstillingen, tapperheten og den ukuelige troen hos våre brødre og søstre i Iran som har gitt kraft til slike bestrebelser. Disse åpenbare sjelsegenskapene forbløffer deres landsmenn med hensyn til hvor utholdende de motstår angrepene som så ondskapsfullt og ubønnhørlig er blitt satt i gang mot dem. Hvordan kan man ellers forklare at så få har maktet å motstå så mange i så lang tid? Hvordan kunne de ellers ha vakt verdens aktive bekymring når tilmed en eneste av dem trues med døden? Irans tragedie er at angriperne så langt ikke har sett at de guddommelige prinsippene som disse forfulgte har ofret sine eiendeler og tilmed livet for, inneholder nettopp de løsninger som ville tilfredsstille befolkningens lengsler i misnøyens stund. Men det kan overhodet ikke herske noen tvil om at det systematiske tyranni som våre iranske venner så grusomt er blitt utsatt for, til sist vil vike for den allmektige kraft som styrer begivenhetenes gåtefulle gang frem mot deres visse skjebne i all dens forjettede herlighet.

Med hensyn til det andre siktemålet i strategien for anliggender vedrørende omverdenen ble aktivitetene styrt av fire temaer: menneskerettigheter, kvinners stilling, global velferd og moralsk utvikling. Våre opptegnelser viser et veldig steg fremover i arbeidet med menneskerettigheter og kvinners stilling. Med hensyn til førstnevnte gjennomførte FNkontoret et kreativt opplæringsprogram om menneskerettigheter som så langt har tjent som et middel til å bygge opp evnen til diplomatisk arbeid hos ikke mindre enn 99 nasjonale åndelige råd. Angående kvinners stilling viser eksistensen av 52 nasjonale kontorer for kvinners utvikling, bidragene fra tallrike bahá’í-kvinner og -menn til konferanser og verksteder på alle plan, utvelgelsen av bahá’í-representanter til svært viktige stillinger i nøkkelkomitéer for ikke-statlige organisasjoner, blant dem den som yter tjenester til FNs utviklingsfond for kvinner, hvordan Bahá’u’lláhs tilhengere flittig fremmer hans prinsipp om likestilling av kvinner og menn.

På samme tid sprer en rekke initiativer informasjon om bahá’í-troen til ulike grupper innen offentligheten. Disse innbefatter slike nyskapende tiltak som: etableringen av nettstedet «The Bahá’í World», som allerede får gjennomsnittlig 25000 besøk i måneden; utstedelsen av en erklæring kalt «Hvem skriver fremtiden?», som hjelper vennene overalt til å snakke om aktuelle spørsmål; utsendelsen (fra november i fjor) på verdensveven av «Payam-e-Doost», det persisk-språklige radioprogrammet som kringkastes en time pr. uke i de sentrale bystrøk av Washington, D. C. — et program som er tilgjengelig til enhver tid over hele verden på internett; og gjennomføringen av et høyst originalt fjernsynsprogram der moralske prinsipper anvendes på hverdagsproblemer, som har høstet varmt bifall fra statlige myndigheter i Albania, Bosnia-Herzegovina, Bulgaria, Kroatia, Ungarn , Romania, Slovenia og den tidligere jugoslaviske Republikken Makedonia.

Et fenomen som har vokst i styrke mot slutten av århundret, er at verdens folk har reist seg for å gi uttrykk for sine forhåpninger gjennom det som er blitt kjent som «sivilsamfunnets organisasjoner». Det må være en kilde til stor tilfredsstillelse for bahá’íer alle vegne at Det Internasjonale Bahá’í-samfunn, som ikke-statlig organisasjon og representant for et tverrsnitt av menneskeheten, har vunnet slik tillit som enhetsskapende aktør i viktige diskusjoner som former menneskehetens fremtid. Vår hovedrepresentant ved De Forente Nasjoner ble utpekt til å dele formannsvervet i en komité av ikke-statlige organisasjoner, en stilling som gir Det Internasjonale Bahá’í-samfunn en ledende rolle i organiseringen av Millenniumsforumet. Denne forsamlingen, som er sammenkalt av FNs generalsekretær Kofi Annan og tidfestet til mai, vil gi sivilsamfunnets organisasjoner en anledning til å utforme synspunkter og anbefalinger vedrørende globale spørsmål som vil bli tatt opp ved det påfølgende millenniumstoppmøtet i september i år, der stats- og regjeringsoverhoder vil delta.

At menneskeheten er blitt våken for de åndelige dimensjoner i de forandringer som skjer i verden, er av spesiell betydning for bahá’íer. Dialogen mellom trossamfunn er blitt intensivert, og i løpet av Fireårsplanen ble troen i stigende grad trukket inn som en anerkjent deltager. Religionenes Verdensparlament ble arrangert i Cape Town sist desember og samlet rundt 6000 deltagere, blant dem en sterk bahá’í-delegasjon. Bahá’íer gjorde tjeneste i det sørafrikanske styret så vel som i det internasjonale styret som planla begivenheten. For bahá’íer var anledningen av interesse særlig fordi Bahá’u’lláhs navn for første gang var blitt nevnt i en offentlig forsamling i Vesten da dette parlamentet ble holdt i Chicago i 1893. To interreligiøse begivenheter arrangert i Jordan sist november inkluderte bahá’íer som inviterte deltagere: en konferanse om konflikt og religion i Midtøsten og årsmøtet for Verdenskonferansen om Religion og Fred. Bahá’í-representanter deltok på sammenkomster i Vatikanet og New Delhi arrangert av den romersk-katolske kirke, og ved sistnevnte var rådgiver Zena Sorabjee en av religionsrepresentantene som talte til forsamlingen, i nærvær av pave Johannes Paulus II. I Storbritannia ble troen plassert på den offentlige arena da bahá’írepresentanter sluttet seg til medlemmer av åtte andre store religioner ved en interreligiøs feiring av det nye årtusen i Royal Gallery i Westminster Palace, der det i nærvær av kongehuset, statsministeren, erkebiskopen av Canterbury og andre fremstående personer ble nevnt at «ni store religioner i Storbritannia» var samlet. I Tyskland ble bahá’íer for første gang tatt med i en dialog mellom trossamfunn. Dette var en holdningsendring til det motsatte hos kristne samfunn som hadde unngått kontakt med troen på grunn av en bok skrevet av en paktbryter og utgitt av et luthersk forlag i 1981. Botemidlet ble besørget av en 600-siders vitenskapelig gjendrivelse skrevet av tre bahá’íer og utgitt i 1995 av et ledende ikke-bahá’í firma, noe som utgjorde en slående seier for det tyske bahá’í-samfunn. En oversettelse til engelsk ble utgitt i det siste året av planen. Dialogen mellom trossamfunn antok en uvanlig form ved Lambeth-slottet i 1998 da representanter for Verdensbanken og ni store religioner holdt et møte som førte til dannelsen av Utviklingsdialogen for Verdensreligioner. Dialogens annonserte siktemål er å forsøke å bygge bro mellom trossamfunnene og Verdensbanken for å sette dem i stand til å arbeide sammen på en mer effektiv måte for å råde bot på fattigdommen i verden. At interreligiøse sammenkomster holdes så hyppig og favner så vidt, utgjør et nytt fenomen i forholdet mellom religionene. Det er åpenbart at de ulike religiøse samfunn bestreber seg på å oppnå den vennlighetens og kameratskapets ånd seg imellom som Bahá’u’lláh tilskyndet sine tilhengere å vise overfor tilhengerne av andre religioner.

Bahá’í-samfunnets konsentrerte innsats i disse fire årene ble gjort på en tid da samfunnet forøvrig kjempet med en strøm av motstridende interesser. I dette korte, men intenst dynamiske tidsrommet fant det sted en ubønnhørlig akselerasjon i kreftene som var virksomme i bahá’í-samfunnet og i verden. I deres kjølvann så man mer iøynefallende enn før åpenbart de sosiale fenomener som Shoghi Effendi hadde hentydet til. For mer enn seks tiår siden hadde han gjort oppmerksom på de «samtidige prosesser preget av vekst og tilbakegang, sammenføyning og oppløsning, orden og kaos, med sine fortløpende og gjensidige innvirkninger på hverandre». Disse tvillingprosessene fortsatte ikke atskilt fra de prosessene som er særegne for bahá’í-samfunnet, men forløp til tider slik at de, som allerede vist, innbød til direkte engasjement fra troens side. De syntes å forløpe på motsatte sider av samme tidskorridor. På den ene siden raste det krig på rundt 40 steder, anstiftet av religionskonflikter, politiske konflikter, rasekonflikter eller stammekonflikter. Plutselig, totalt sammenbrudd i den sivile orden lammet en rekke land. Terrorisme som politisk våpen spredte seg som en farsott. En kraftig økning i internasjonale kriminelle nettverk skapte frykt og uro. Men på motsatt side ble det gjort oppriktige forsøk på å gjennomføre og utbygge metodene for kollektiv sikkerhet, noe som bragte tanken hen på en av Bahá’u’lláhs forordninger for å bevare freden. Det ble reist krav om å opprette en internasjonal straffedomstol — nok en handling i samsvar med bahá’íenes forventninger. For å samle oppmerksomheten om det tvingende behovet for et fullgodt system for håndtering av globale anliggender er det planlagt at verdens ledere skal komme sammen til et millenniumstoppmøte. Nye kommunikasjonsmetoder har åpnet for at alle kan kommunisere med hvem som helst på kloden. Den økonomiske oppløsningen i Asia truet med å gjøre verdensøkonomien ustabil, men den gav støtet til anstrengelser både for å rette opp den umiddelbare situasjonen og for å bibringe internasjonal handel og internasjonalt finansvesen sansen for hva som er rett og rimelig. Dette er bare noen få eksempler på de to motsatte, men interaktive tendensene som er virksomme i tiden og bekrefter Shoghi Effendis inspirerte oppsummering av kreftene i Guds større plan som har «menneskeslektens enhet og fred som sitt endelige mål».

Ved utgangen av disse fire begivenhetsrike årene er vi kommet til et skjebnetungt sammenfall av avslutninger og begynnelser målt i gregoriansk tid og bahá’í-æra. I det ene tilfelle innebærer dette sammenfallet at det tjuende århundre føres til ende, og i det annet åpner det et nytt stadium i utfoldelsen av formingstiden. Perspektivet fra disse to tidsrommene får oss til å reflektere over en visjon av verdensformende tendenser som har falt sammen i tid, og til å gjøre det i sammenheng med den innsikten som så slående ble fremsatt av Shoghi Effendi da Buen unnfanget av ham ble påbegynt. I løpet av planen antok denne visjonen en strålende klarhet etter hvert som byggeprosjektene på Karmelfjellet skred frem, etter hvert som verdens ledere tok modige steg hen mot å utforme strukturene for en global politisk fred, og etter hvert som lokale og nasjonale bahá’í-institusjoner beveget seg til nye nivåer i sin utvikling. Vi bærer med oss et hellig og varig minne fra det tjuende århundre som setter våre krefter i sving likesom det bestemmer veien for oss. Minnet gjelder hin fruktbare stund i menneskehetens historie da Midtpunktet for Bahá’u’lláhs Pakt, i løpet av en funksjonstid uten sidestykke, utformet strukturen for en ny verdensordning, og da troens Beskytter deretter, i noen av mest destruktive år, viet sine ytterste krefter til å reise byggverkene i et administrasjonssystem som ved århundrets utgang står for verdens blikk i sin essensielle forms helhet. Vi kommer således til en bro mellom tidsepoker. De evner som ble utviklet gjennom et århundre av kamp og offer av en håndfull personer beruset av kjærlighet til Bahá’u’lláh, må nå anvendes på de uunngåelige oppgaver som gjenstår i formingstiden, hvis mange epoker med vedvarende arbeidsinnsats vil føre til gullalderen i vår tro, da Den Største Fred vil omslutte jorden.

Denne ridván begynner vi med en tolvmånedersplan. Selv om den er kort, må og vil den være nok for å gjennomføre visse oppgaver av stor viktighet og for å berede grunnen for det neste tjueårsfremstøtet i Mesterens Guddommelige Plan. Det som ble så omhyggelig påbegynt for fire år siden — den systematiske tilegnelsen av kunnskap, egenskaper og tjenesteferdigheter — må forøkes. Overalt der nasjonale og regionale institutter finnes, må de aktivere til fulle de programmer og systemer de har innført. Nye institutter må dannes der slike behov er påvist. Det må tas større skritt for å systematisere undervisningsarbeidet som gjøres etter initiativ fra enkeltpersoner og som tiltak fra institusjoner. Det er dels med dette for øye at rådgiverne og de nasjonale råd i flere områder på hvert kontinent har opprettet «vekstområde-programmer». Resultatene vil gi et fond av erfaring til nytte for fremtidige planer. Den enkelte, institusjonene og lokalsamfunnene oppfordres innstendig til å fokusere oppmerksomheten på disse svært viktige oppgavene for å være fullt forberedt på det femårige foretagende som vil begynne ved ridván 2001 — et foretagende som vil føre bahá’í-verdenen til neste fase i å fremme prosessen med inntreden i skarer.

Men utover det å vie disse oppgavene oppmerksomhet, er det en presserende utfordring som må møtes: Våre barn har behov for åndelig næring og for å integreres i Sakens liv. Man bør ikke la dem drive i en verden som er så full av moralske farer. Under de nåværende samfunnsforhold står barn overfor en grusom skjebne. Millioner på millioner i land etter land bringes ut av lage i sosial forstand. Barn finner at de fremmedgjøres av foreldre og andre voksne enten de lever under rike eller fattige forhold. Denne fremmedgjøringen har sine røtter i en selviskhet født av materialismen som danner kjernen i den gudløshet som griper folk om hjertet alle vegne. At samfunnsforholdene for barn i vår tid er ute av lage, er et sikkert tegn på et samfunn i forfall. Denne tilstanden er imidlertid ikke begrenset til noen rase, klasse, nasjon eller økonomisk omstendighet — den skjærer rett gjennom dem alle. Det bedrøver våre hjerter å innse at i så mange deler av verden blir barn brukt som soldater, utnyttet som arbeidskraft, solgt ut i regulært slaveri, tvunget til prostitusjon, brukt i pornografi, forlatt av foreldre som setter sine egne begjær i sentrum, og gjort til offer på andre måter som er altfor tallrike til å nevnes. Mange slike grusomheter er det foreldrene selv som utsetter sine egne barn for. Den åndelige og psykologiske skaden trosser enhver beregning. Vårt samfunn verden over kan ikke unndra seg konsekvensene av disse tilstandene. Denne erkjennelsen bør anspore oss alle til uoppsettelig og vedvarende innsats i barnas og fremtidens interesse.

Selv om aktiviteter for barn har inngått i tidligere planer, har de ikke dekket hele behovet. Åndelig undervisning av barn og yngre ungdom er av største betydning for samfunnets videre fremgang. Det er derfor absolutt nødvendig å råde bot på denne mangelen. Det må være sikkert at instituttene i sine program har opplæring av undervisere for barneklasser, som kan gjøre sine tjenester tilgjengelige for lokale samfunn. Men selv om det er helt nødvendig å sørge for åndelig og akademisk undervisning for barn, så utgjør dette bare en del av det som må inngå i utviklingen av deres karakter og formingen av deres personlighet. Det er også nødvendig at enkeltpersoner og institusjonene på alle plan, hvilket vil si samfunnet som helhet, utviser en riktig holdning overfor barn og nærer en allmenn interesse for deres velferd. En slik holdning bør være fjernt fra den som tilhører en ordning i hurtig forfall.

Barn er den kosteligste skatt et samfunn kan eie, for i dem ligger fremtidens løfte og garanti. De bærer frøene til fremtidssamfunnets karakter, som i stor utstrekning formes av hva de voksne som utgjør samfunnet, gjør eller unnlater å gjøre med hensyn til barn. De er en betrodd sak som intet samfunn ustraffet kan forsømme. En altomfattende kjærlighet til barn, måten de behandles på, kvaliteten av den oppmerksomheten de vises, ånden i voksnes oppførsel overfor dem — alle disse faktorene er blant de vesentlige aspekter av den holdningen som må til. Kjærlighet krever disiplin, mot til å venne barn til påkjenninger, ikke å føye dem i deres nykker eller overlate dem helt til seg selv. Det er nødvendig å bevare en atmosfære der barn føler at de hører til samfunnet og tar del i dets siktemål. Kjærlig, men vedholdende må de ledes til å leve opp til bahá’í-normene, til å studere Saken og undervise i den på måter som passer for deres omstendigheter.

Blant de unge i samfunnet er de som er kjent som yngre ungdom, som kan sies å falle mellom alderstrinnene 12 og 15 år. De utgjør en spesiell gruppe med spesielle behov siden de ligger litt mellom barndom og ungdom, da det skjer mange forandringer hos dem. Det må vies kreativ oppmerksomhet til å få dem med i aktivitetsprogram som vil fange deres interesse, forme deres evner til undervisning og tjeneste og bringe dem i sosial samhandling med eldre ungdom. Bruk av kunst i ulike former kan være av stor verdi i slik aktivitet.

Og nå ønsker vi å rette et par ord til foreldre, som har hovedansvaret for å oppdra sine barn. Vi appellerer til dem om å vie den åndelige oppdragelsen av deres barn stadig oppmerksomhet. Noen foreldre synes å mene at dette er samfunnets eneansvar; andre tror at for å bevare barnas uavhengige undersøkelse av sannheten bør de ikke få undervisning om troen. Atter andre føler at de ikke strekker til for å påta seg en slik oppgave. Intet av dette er riktig. Den elskede Mesteren har sagt at «det er pålagt faren og moren som plikt å bestrebe seg av all makt for å oppdra datteren og sønnen,» og han føyde til at «Skulle de forsømme denne oppgaven, vil de bli holdt ansvarlige og fortjene bebreidelse i den strenge Herres nærvær.» Uavhengig av sitt utdannelsesnivå befinner foreldre seg i en kritisk stilling når det gjelder å forme sine barns åndelige utvikling. De bør aldri undervurdere sin evne til å danne barnas moralske karakter. For de øver en uunnværlig innflytelse gjennom det hjemmemiljø de bevisst skaper ved sin kjærlighet til Gud, ved å bestrebe seg på å følge hans lover, ved sitt tjenende sinnelag overfor hans Sak, ved at de ikke er fanatiske og er kvitt de nedbrytende virkningene av baktalelse. Enhver forelder som tror på Den Velsignede Skjønnhet, har ansvar for å oppføre seg på en slik måte at dette fremkaller den spontane lydighet overfor foreldrene som læren tillegger så stor verdi. I tillegg til den innsatsen som gjøres i hjemmet, bør foreldrene selvfølgelig støtte de bahá’í-undervisningstimene som samfunnet sørger for. Man må også huske at barn lever i en verden som forteller dem om harde realiteter gjennom direkte opplevelse av de allerede beskrevne grusomhetene eller gjennom det som massemedia uunngåelig spyr ut. Mange av dem tvinges derfor til å modnes for tidlig, og blant dem finnes de som ser etter normer og disiplin som de kan styre livet etter. Mot denne dystre bakgrunnen i et dekadent samfunn bør bahá’í-barn skinne som symbolene på en bedre fremtid.

Et mylder av forventninger fyller oss ved tanken på at de kontinentale rådgiverne vil samles i Det Hellige Land i januar 2001 ved en anledning som vil feire at Det Internasjonale Undervisningssenter inntar sitt permanente sete på Guds fjell. Hjelperådsmedlemmer fra hele verden vil delta sammen med dem i noe som uten tvil vil vise seg å bli en av formingstidens historiske begivenheter. At en slik konstellasjon av bahá’í-funksjonærer kommer sammen, må ved selve sin natur lede til goder uten tall for et samfunn som atter en gang vil være like ved å avslutte én plan og gi seg i kast med en ny. Når vi tenker over hva dette innebærer, vender vi våre hjerter i takknemlighet mot de inderlig kjære Guds Saks Hender ‘Alí-Akbar Furútan og ‘Alí Muhammad Varqá, som ved sitt tilhold i Det Hellige Land holder høyt hevet den tjenestens fakkel som den elskede Beskytter tente i deres hjerter.

Med denne tolvmånedersplanen krysser vi en bro som vi aldri kommer tilbake til. Vi begynner denne planen i det jordiske fravær av Amatu’l-Bahá Rúhíyyih Khánum. Hun ble hos oss så godt som til slutten av det tjuende århundre som en lysstråle som hadde skint gjennom denne uforlignelige perioden i menneskeslektens historie. I tavlene for Den Guddommelige Plan beklaget Mesteren at han var ute av stand til å reise omkring i verden for å la den guddommelige appellen lyde, og i sin store skuffelse førte han dette håpet i pennen: «Gud gi at det må lykkes dere.» Amatu’l-Bahá svarte med grenseløs kraft; hun besøkte fjerntliggende steder på jorden i de 185 land som fikk privilegiet av å motta hennes uforlignelige gaver. Hennes eksempel, som for alltid vil bevare sin glans, opplyser hjertene hos tusener på tusener over hele kloden. Siden enhver annen gest ville være utilstrekkelig, kunne ikke vi alle vie vår beskjedne innsats i løpet av denne planen til minnet om en som betraktet undervisning som livets fremste formål og fullkomne glede?

Se hvordan Det største navns samfunn reiser seg! Etter at bare ett år er gått etter at den nye planen begynte, vitner rapporter om skalaen i det som nå forsøkes, og som begynner å oppnås. Å tilføre større intensitet til 5 000 vekstprogrammer krever innsats på et enestående nivå. Et stort antall venner har en klar forståelse av planens grunnprinsipper, handler ut fra dens krav og viser fasthet og offervilje i måten de reagerer på. Som forventet er nå noen av de lenge understøttede intensive vekstprogrammene blitt reservoarer av kunnskap og ressurser, gir støtte til omliggende landområder og gjør det enklere å spre erfaring og innsikt på en rask måte. Sentre med intens aktivitet – de nabolag og landsbyer hvor det samfunnsbyggende arbeid er sterkest konsentrert – viser seg å være fruktbar mark for kollektiv forvandling. En utvidet og styrket skare av hjelperådsmedlemmer og deres assistenter stimulerer vennenes bestrebelser, hjelper dem til å tilegne seg en visjon av hvordan man fremmer vekstprosessen under ulike omstendigheter, og peker på fremgangsmåter som passer forholdene i hvert område. Regionale bahá’í-råd støttes av sine respektive nasjonale åndelige råd og lærer hvordan planens fremdrift kan bygges på tvers av en rekke områder samtidig, mens nye enheter på nasjonalt nivå i noen mindre land uten slike råd begynner å gjøre det samme. Som det er å vente av enhver organisk prosess, gjenstår det fortsatt å se at noen steders raske fremgang viser seg andre steder; likevel begynner det samlede antall intensive vekstprogrammer i verden allerede å stige. Videre gleder vi oss over å se at deltagelsen i planens aktiviteter fikk et kraftig oppsving i løpet av dens fire første sykluser.

Tegnene kunne knapt ha vær mer lovende for hva det kommende år kan bringe. Og hva kunne være mer passende å tilby Den velsignede skjønnhet på tohundreårsdagen for hans fødsel enn hans elskedes målbevisste bestrebelse på å utvide rekkevidden av hans tro? Det første av de to tohundreårsminnene som vil bli feiret av bahá’í- verdenen, er således en anledning med svært spennende utsikter. Hvis man betrakter dette året riktig, utgjør det den største enkeltstående og verdensomspennende anledning noensinne til å knytte hjerter til Bahá’u’lláh. La oss alle i månedene foran oss være oppmerksomme på denne dyrebare sjansen og våkne overfor mulighetene som på ethvert sted kan foreligge til å gjøre andre kjent med hans liv og hans sublime livsoppgave. For at den undervisningsmuligheten som nå ligger foran bahá’í- verdenen, skal bli grepet fullt ut, må kreativ tenkning vies de samtaler som kan utspinne seg med personer av enhver art. I løpet av slike meningsfulle samtaler blir oppfattelsen skjerpet og hjertene åpnet – noen ganger umiddelbart. I denne verdige beskjeftigelsen finner alle et kall, og ingen bør berøve seg selv den gleden som kommer ved å delta i dette arbeidet. Vi bønnfaller den ene elskede om at hele dette tohundreårsminneåret kan bli fylt av denne gleden som er renest og mest sødmefylt: å fortelle en annen sjel at Guds dag har grydd.

Forpliktelsene som må bli oppfylt av de troendes skare, blir desto mer presserende på grunn av forvirringen, mistroen og uklarheten i verden. Faktisk bør vennene benytte enhver anledning til å la skinne et lys som kan opplyse veien for de engstelige, by på forvissning for dem og håp for de fortvilede. Vi bringes til å tenke på det råd som Beskytteren gav til et bahá’í-samfunn, i vendinger som synes å være ment for vår egen tid: “Samtidig med at strukturen i dagens samfunn forskyver seg og slår sprekker under påkjenningen og belastningen av illevarslende hendelser og ulykker, samtidig med at sprekkdannelsen øker og fremhever splittelsen som skiller nasjon fra nasjon, klasse fra klasse, rase fra rase og trosretning fra trosretning, må planens gjennomførere vise enda større samhørighet i sitt åndelige liv og i sine administrative aktiviteter og legge for dagen en høyere standard for felles innsats, gjensidig hjelp og harmonisk utvikling i sine kollektive foretagender.” Shoghi Effendi understreket alltid den åndelige betydning av troens virksomhet og den målbevisste besluttsomhet som de troende må utføre sine hellige plikter med, og han advarte også mot å ta noen som helst del i politiske feider, forviklinger og tretter. “La dem heve seg over alt klikkvesen og partigjengeri,” fremholdt han ved en annen anledning, “over de fruktesløse feidene, de smålige beregningene og de flyktige lidenskapene som skaper uro på overflaten av en omskiftelig verden og legger beslag på dens oppmerksomhet.” Dette er det uunngåelige skummet og fråden som spruter opp etter hvert som bølge etter bølge setter et forvirret og splittet samfunn i opprør. Det er for mye som står på spill til å være opptatt av den slags distraksjoner. Som enhver tilhenger av Bahá’u’lláh godt vet, er menneskehetens endelige velbefinnende avhengig av at dens uoverensstemmelser blir overvunnet, og at dens enhet blir fullt og fast etablert. Ethvert bidrag som bahá’íer yter til livet i sitt samfunn, har til hensikt å fremme enhet; enhver samfunnsbyggende innsats sikter mot samme mål. For dem som er trette av stridigheter, utgjør samfunnene som vokser i ly av Det største navn, et sterkt eksempel på hva enhet kan oppnå.

Vi priser herrenes Herre for å se at så mange av hans kjære på så mange måter gir sitt alt for at banneret for menneskehetens enhet kan bli høyt hevet. Høyt skattede venner: Siden et svært lovende år nå begynner, kunne ikke da hver av oss tenke over hvilke himmelske bragder hans nåde kan hjelpe oss til å gjøre?

Når kongen blant høytider kommer, er tiden over for forberedelser til neste verdensplan: vi kaller nå Guds venner til en femårig forpliktelse av mot, besluttsomhet og ressurser.

Bahá’u’lláhs trofaste skare er beredt. I løpet av de siste par måneder har det vært innkalt til institusjonssammenkomster rundt om i verden, og fra dem er det i rad og rekke kommet signaler om at man er ivrig etter å gå i gang med dette veldige foretagendet. Påleggene i budskapet stilet til rådgiverkonferansen er allerede i ferd med å bli omsatt i faste handlingsplaner. Heltemodig innsats gjennom tiervis av år har formet samfunnet, har innbragt det et monn av dokumentert evne til å fostre vekst og har herdet det for dette øyeblikk. De to siste tiår har i utpreget grad fått denne etterlengtede kompetanseøkningen til å skyte fart.

I denne perioden har innføringen av en utviklingsorientert handlingsramme satt vennene i stand til i økende grad å pleie og raffinere nødvendige kapasiteter, idet den til å begynne med gav opphav til enkle tjenestehandlinger, som ledet til mer omstendelige handlingsmønstre, som igjen krevde at enda mer komplekse kapasiteter ble utviklet. På denne måten er en systematisk prosess for utvikling av menneskelige ressurser og samfunnsbygging igangsatt i tusenvis av områder – og i mange av disse er den kommet svært langt. Det er ikke bare den enkelte troende som har vært i fokus, eller samfunnet eller troens institusjoner; alle tre uadskillelige deltagere i utviklingen av den nye verdensorden stimuleres av de åndelige krefter som utløses når den guddommelige plan utfolder seg. Tegnene på disses fremskritt blir stadig tydeligere: i den tillit som utallige troende har tilegnet seg med hensyn til å berette om Bahá’u’lláhs liv og å diskutere innebyrden av hans åpenbaring og makeløse Pakt; i de økende kull av sjeler som av den grunn er blitt tiltrukket til hans Sak og bidrar til å gjennomføre hans forenende visjon; i den evne bahá’íene og deres venner på selve grasrotplanet i samfunnet har til i veltalende ordelag å beskrive sin erfaring med en prosess som evner å forvandle et menneskes karakter og gi den sosiale tilværelsen form; i de betydelig større antall av et lands innfødte som nå leder det som skjer i deres samfunn, som medlemmer av bahá’í-institusjoner og -organer; i de pålitelige, sjenerøse og oppofrende bidrag til fondet, som er av så avgjørende betydning for å holde troens fremgang ved like; i den enestående oppblomstringen av personlig initiativ og kollektiv handling til støtte for samfunnsbyggende aktiviteter; i entusiasmen hos så mange uselviske sjeler i sine beste ungdomsår som tilfører dette arbeidet svært mye frisk kraft, særlig ved å ta seg av yngre generasjoners åndelige utdannelse; i høyningen av samfunnets gudhengivne karakter gjennom regelmessige sammenkomster viet tilbedelse; i kapasitetsøkningen på alle nivåer i bahá’í-administrasjonen; i institusjoners, organers og individers villighet til å tenke prosess, til å lese sin umiddelbare virkelighet og vurdere sine ressurser der de bor, og til å legge planer på dette grunnlag; i den nå velkjente dynamikken med studium, rådslagning, handling og refleksjon som har fremdyrket en instinktiv læringsholdning; i den økende forståelsen av hva det betyr å sette læresetningene ut i livet gjennom sosial handling; i de stadig flere anledninger som søkes og gripes til å presentere et bahá’í-perspektiv på aktuelle diskurser i samfunnet; i et verdenssamfunns oppmerksomhet på at det i alle sine bestrebelser påskynder fremveksten av en guddommelig sivilisasjon ved å vise den samfunnsbyggende kraft som Saken naturlig besitter; ja, i vennenes økende bevissthet om at deres innsats for å fostre indre forvandling, for å utvide enhetens sirkel, for å samarbeide med andre på tjenestens felt, for å hjelpe befolkninger til å ta ansvar for sin egen åndelige, sosiale og økonomiske utvikling – og, ved all slik innsats, for å gjøre verden bedre – i alt dette kommer selve formålet med religion per se til uttrykk.

Skjønt ingen enkeltmåling alene kan oppfange bahá’í-samfunnets hele fremgang, kan man slutte seg til meget ut fra antall områder på verdensbasis der det er etablert et vekstprogram, som vi – i takknemlighet for de gaver som er skjenket av Abhá-skjønnheten – bekrefter har oversteget 5 000. Et så bredt fundament som dette var en forutsetning for å ta fatt på den oppgaven som bahá’í-verdenen nå står overfor – å styrke vekstprosessen i ethvert område der den er påbegynt, og å ytterligere utvide et berikende mønster for samfunnslivet. Den vedvarende innsatsen som kreves, vil bli anstrengende. Men resultatet har potensialet til å bli dypt betydningsfullt, til og med epokegjørende. Hvis små skritt er regelmessige og raske, utgjør de i sum en lang tilbakelagt strekning. Ved å konsentrere seg om den fremgang som må gjøres i et område i en innledende periode – for eksempel i de seks syklusene som inntreffer før den første av tohundreårsdagene – vil vennene gjøre mye for å bringe sitt mål for de fulle fem årene innen rekkevidde. I hver eneste syklus gis det kortvarige anledninger til et skritt fremover, dyrebare muligheter som ikke vil komme igjen.

I det større samfunn som helhet blir symptomene på et stadig alvorligere sjelelig illebefinnende dessverre flere og verre. Hvor slående er det ikke at samtidig som verdens folk lider under mangelen på det sanne legemiddel og ut fra stadige innfall vender seg fra ett falskt håp til et annet, så er dere i fellesskap i ferd med å raffinere et instrument som forbinder hjerter med den evige Guds ord. Hvor slående er det ikke at midt i den kakofoni av inngrodde oppfatninger og motstridende interesser som overalt blir heftigere, er dere konsentrert om å føre folk sammen for å bygge samfunn som er enhetens fristeder. La verdens fordommer og fiendtligheter langt fra gjøre dere motløse – la dem minne dere på hvor sterkt sjelene rundt dere trenger den legende balsam som dere alene kan by dem.

Dette er den siste i en serie av konsekutive femårsplaner. Ved dens avslutning vil det åpne seg en ny fase i utviklingen av den guddommelige plan, en fase som er rede til å drive Bahá’u’lláhs samfunn frem mot bahá’í-æraens tredje århundre. Måtte Guds venner i alle land verdsette løftet om disse få årene foran oss, som vil bestå i omhyggelig forberedelse til enda veldigere oppgaver som senere vil komme. Den nåværende plans brede omfang gjør det mulig for ethvert individ å støtte dette arbeidet, hvor ringe ens andel enn måtte være. Vi ber dere, skattede medarbeidere, dere som tilber ham som er verdenenes høystelskede, om ikke å sky noen anstrengelser i anvendelsen av alt dere har lært og av enhver gudegitt evne eller ferdighet dere besitter, for å bringe den guddommelige plan videre til dens neste uhyre viktige stadium. Til deres egne inntrengende bønner om himmelsk bistand føyer vi våre, fremført i de hellige gravmæler, på vegne av alle som bestreber seg for denne altomsluttende Sak.

Etter hvert som den største høytid har rykket nærmere, har en følelse av takknemlighet og forventning fylt oss med frydefull glede – takknemlighet for de vidunderlige ting som Bahá’u’lláh har satt sine tilhengere i stand til å prestere, og forventning om det som den umiddelbare fremtid rommer.

Rundt om i verden ga feiringen av tohundreårsdagen for Bahá’u’lláhs fødsel opphav til en fremdrift som bare har økt i tiden etterpå. Den raskere utviklingen av bahá’í-samfunnet, dets økende kapasitet og dets evne til å dra nytte av kreftene hos flere av medlemmene fremgår klart av en opp¬sum¬mering av dets seneste prestasjoner på verdensbasis. Blant disse er det særlig en økning i samfunnsbyggende aktiviteter som skiller seg ut. Inneværende femårsplan etterfølger tjue års bestrebelser fra bahá’í-verdens side på systematisk å raffinere og mangfoldiggjøre disse aktivitet¬ene, men bemerkelsesverdig nok økte antall kjerneaktiviteter alene med over halvparten i løpet av planens første to og et halvt år. I verden som helhet har samfunnet vist sin evne til å engasjere over en million mennesker i slike aktiviteter til enhver tid, idet de gis hjelp til å utforske og gi respons på åndelige virkeligheter. I samme korte periode er antall bønnesammenkomster nesten doblet, noe som er en sterkt tiltrengt respons på menneskehetens økende fremmedgjøring overfor kilden til håp og rike gaver. Denne utviklingen er særlig løfterik, for livet i et samfunn tilføres en ny ånd av andaktsmøter. Ved at de til alle tider veves inn i innsatsen innenfor opplæring og undervisning, styrker de denne inn¬satsens høye siktemål: å fostre samfunn som utmerker seg ved sin gudsdyrkelse og sin tjeneste for menneskeheten. Dette ses aller klarest i områdene der deltagelse i bahá’í-aktiviteter fra et større antalls side holdes ved like, og der vennene har passert den tredje milepælen i sitt samfunns utvikling. Det gleder oss å se at etter planens begynnelse har det skjedd godt og vel en dobling i tallet på områder der vekst¬prosessen er kommet så langt, og disse teller nå rundt fem hundre.

Omfanget av den igangværende forvandlingen kan ikke ytes rettferdighet av denne korte oppsummeringen. For planens to gjenstående år er utsiktene lyse. I løpet av siste år er det oppnådd mye ved en bred spredning av det som er lært av de sterkere vekstprogrammene i områder som er blitt et forråd av kunnskap og ressurser, slik vi håpet. Det inter¬nasjonale undervisningssenter, rådgiverne og deres utrette¬lige medhjelpere har ikke veket tilbake for noe for å sikre at vennene i alle deler av verden kan dra nytte av denne raskere læringen og anvende de innvunne innsiktene på sin egen virkelighet. Vi fryder oss over å se at det i et stigende antall områder, og i nabolag og landsbyer inne i dem, har fremstått en kjerne av venner som ved handling og refleksjon opp¬dager hva som på et gitt punkt skal til for at vekst¬prosessen kan gå fremover i deres omgivelser. De nyttiggjør seg det sterke virkemiddel som utgjøres av instituttet, noe som øker kapasiteten til å bidra til samfunnets åndelige og materielle velstand, og etter hvert som de handler, øker tallet på dem som slutter seg til dem. Forholdene varierer naturligvis mye fra sted til sted, og det gjør også de trekk som kjennetegner veksten. Men ved systematisk innsats kan alle yte et stadig mer effektivt bidrag til det forestående arbeid. I enhver sammenheng er det ren og skjær glede i å engasjere andre sjeler i meningsfylte og oppløftende samtaler som leder til å vekke åndelige følelser, om det nå skjer raskt eller gradvis. Jo klarere flammen tent i den troendes hjerte lyser, desto sterkere vil dens varme la tiltrekningskraften føles av dem som kommer i berøring med den. Og for et hjerte som for¬tæres av kjærlighet til Bahá’u’lláh, hvilken mer passende aktivitet kan tenkes enn å finne frem til beslektede sjeler, å oppmuntre dem idet de setter fot på tjenestens sti, å ledsage dem etter hvert som de vinner erfaring og – kanskje den største av alle gleder – å se sjeler bli bestyrket i sin tro, reise seg selvstendig og bistå andre på samme ferd! Blant alle de øyeblikk som dette flyktige liv byr på, er disse blant dem som skattes aller høyest.

Utsiktene til å fremme dette åndelige foretagende blir desto mer spennende ved at tohundreårsdagen for Bábs fødsel nærmer seg. Som tohundreårsdagen som gikk forut for den, er denne årsdagen et dyrebart øyeblikk av uvurder¬lig verdi. Den gir alle bahá’íer vidunderlige anledninger til å gjøre personer rundt seg oppmerksomme på Guds store dag, på den usedvanlige utgytelsen av himmelsk nåde som ble markert ved at det fremsto to manifestasjoner av det gud¬dommelige vesen – påfølgende himmellys som opplyste verdens horisonter. Omfanget av det som kan være mulig i løpet av de kommende to sykluser, er kjent for alle fra erfaringene ved tohundreårsdagen for to år siden, og alt som ble lært ved den anledningen, må kanaliseres inn i planene for tvillingfødselsdagene i år. Etter hvert som tohundreårs¬minnet nærmer seg, vil vi på deres vegne be ofte i de hellige gravmæler, med bønn om at den innsats som dere gjør for å hedre Báb på behørig vis, vil lykkes i å fremme den Sak han bar bud om.

Avslutningen av formingstidens første århundre ligger bare to og et halvt år fremme i tid. Den vil besegle ett hundre års hengiven innsats for å befeste og utvide den grunn¬voll som på en så oppofrende måte ble lagt i løpet av troens heroiske tidsalder. På den tid vil bahá’í-samfunnet også markere hundreårsdagen for ‘Abdu’l-Bahás bortgang, det øyeblikk da den elskede Mester ble utfridd fra denne verdens stengsler for å slutte seg til sin Fader i den him¬melske herlighets gemakker. Hans begravelse fant sted dagen etterpå og var en begivenhet «som Palestina aldri hadde sett maken til». Ved avslutningen ble hans jordiske levninger stedt til hvile i et gravkammer ved Bábs mauso¬le¬um. Men Shoghi Effendi så for seg at dette ville være en midlertidig ordning. Når tiden er inne, vil det bli reist et gravmæle av en art som anstår ‘Abdu’l-Bahás enestående stilling.

Denne tiden er nå kommet. Bahá’í-verdenen kalles til å oppføre dette byggverk som for evig vil skjerme disse hellige levninger. Det vil bli anlagt i nærheten av Riḍván-hagen, på en grunn som er blitt helliget av Den velsignede skjønnhets fottrinn. ‘Abdu’l-Bahás gravmæle vil dermed ligge på den halvmånebuen som dannes mellom de hellige gravmæler i ‘Akka og Haifa. Arbeidet med bygnings¬tegningene skrider frem, og mer informasjon vil bli gitt i månedene som kommer.

Følelser av enestående glede bruser i oss når vi tenker over året foran oss og alt det gir løfter om. Vi ser frem til at hver og en av dere – dere som er opptatt av å tjene Bahá’u’lláh og i hver nasjon arbeider for å fremme fredens sak – lever opp til deres høye kall.

Et år med forberedelse og ettertanke, og også stor anstrengelse, er avsluttet, og det utmerket seg ved vennenes innsats verden over for å markere hundreårsminnet for ‘Abdu’l-Bahás bortgang, ved blant annet å sende representanter for å delta ved en spesiell begivenhet til hans ære i Det hellige land. Ved denne innsatsen har utallige sjeler, og ikke bare bahá’íer, kjent den inspirasjon som ‘Abdu’l-Bahás liv byr på. Hans omsorg for hvert medlem av menneskenes familie, hans undervisningsarbeid, hans befordring av foretagender viet undervisning og sosialt velbefinnende, hans dype bidrag til diskurser i både Østen og Vesten, hans dyptfølte oppmuntring til prosjekter for oppføring av gudshus, hans utforming av tidlige former for bahá’í-administrasjon, hans fostring av ulike aspekter ved samfunnets liv – alle disse komplementære fasetter av hans liv avspeilte at han vedvarende og fullstendig viet seg til å tjene Gud og menneskeheten. I tillegg til å være en ruvende skikkelse med moralsk autoritet og overlegen åndelig innsikt var ‘Abdu’l-Bahá en ren kanal som kreftene forløst av Bahá’u’lláhs åpenbaring kunne virke på verden gjennom. For å forstå den samfunnsbyggende kraft som troen besitter, behøver man ikke se lengre enn til ‘Abdu’l-Bahás prestasjoner gjennom hans embetstid og til de forvandlende virkninger av den veiledning som uten opphold strømmet fra hans penn. Så mange av de vidunderlige fremskritt som er gjort av dagens bahá’í-samfunn – som ble oppsummert i vårt budskap til dere ved siste riḍván – sporer sin opprinnelse tilbake til ‘Abdu’l-Bahás handlinger, beslutninger og anvisninger.

Hvor passende er det ikke da at bahá’í-samfunnets kollektive hyllest til sitt fullkomne forbilde bør danne forspillet til at det tar fatt på et større fortagende fokusert på å frigjøre troens samfunnsbyggende kraft i stadig større omfang. Innsatsområdene som faller innenfor rammen av Niårsplanen, og innenfor den inneværende serien av planer, er innrettet mot å nå dette generelle mål. Det er også fokus for de mer enn 10 000 konferanser som holdes over hele kloden for å markere oppstarten på dette veldige åndelige foretagende. Disse konferansene ventes å ønske deltagere velkommen i et antall uten tidligere sidestykke, og de fører sammen ikke bare bahá’íer, men mange andre som ønsker det beste for menneskeheten og med dem deler en lengsel etter å fostre enhet og en bedre verden. Deres besluttsomhet og sterke målbevissthet gjenspeiles i den ånd som ble skapt på tidligere gjennomførte sammenkomster, der deltagerne ble ansporet til dåd like meget av de dynamiske rådslagninger som de bidro til, som av den kollektive visjon som ble studert ved disse gledesfylte begivenheter. Med ivrig forventning ser vi frem til hva de kommende måneder og år vil bringe.

Etter at vi stilet vårt budskap av 30. desember 2021 til rådgiver-konferansen, har nasjonale åndelige råd og regionale bahá’í-råd seriøst vurdert mulighetene for å intensivere vekstprosessen i områdene innenfor sine ansvarsfelt i løpet av Niårsplanen. For å måle fremgangen som gjøres over tid, mener vi det ville være til hjelp å betrakte planen som at den utvikler seg i to faser av fire og fem års varighet, og nasjonale råd ble invitert til å vurdere fremskrittene de venter å se i sine respektive samfunn ved riḍván 2026 og deretter ved riḍván 2031. Denne øvelsen innebar også en re-evaluering av områdegrenser, og resultatet av disse justeringer er at det totale antall områder i verden har steget med en fjerdedel og nå er over 22 000. Basert på de mottatte prognoser anslås det at ved slutten av planen vil det eksistere et vekstprogram på et eller annet utviklingsnivå i rundt 14 000 av disse områdene. Det beregnes at antallet blant dem der vekstprogrammet kunne anses å være intensivt, vil stige til 11 000 i løpet av samme tidsrom. Og av disse ventes det at antall områder der den tredje milepælen er passert, vil øke til over 5 000 innen 2031. Å gjøre slike fremskritt vil utvilsomt innebære en voldsom innsats gjennom planens fulle varighet. Vi finner likevel at dette er ambisjoner som det er verdt å etterstrebe, for de representerer en ærgjerrig, men seriøs vurdering av hva som er innen rekkevidde.

Dette forteller meget. Slike mål kunne man ikke realistisk overveie dersom ikke administrative institusjoner og organer hadde gjennomgått en markant utvikling og dermed tilegnet seg en betydelig høynet kapasitet til å forvalte sakene i et samfunn der aktivitene er blitt mangedoblet så raskt og favner et stort og økende antall beslektede sjeler. Det ville ikke være mulig å etterstrebe en slik vekst dersom et ønske om å lære – å handle, reflektere, fange opp innsikter og tilegne seg de innsikter som gir seg andre steder – ikke var blitt pleiet på alle nivåer og hadde nådd grasrota i samfunnet. Og innsatsen som slike forehavender innebærer, kunne neppe være gjennomførbar med mindre en systematisk tilnærming til undervisningsarbeidet og til utviklingen av menneskelige ressurser i økende grad var blitt åpenbar i bahá’í-verdenen. Alt dette har avstedkommet en økning i bahá’í-samfunnets bevissthet om sin egen aktivitet og hensikt. En fast beslutning om å være utadvendt i samfunnsbyggingsprosessen var allerede blitt et etablert aspekt ved kulturen på mange, mange steder. I et økende antall samfunn har den nå blomstret til en følelse av et reelt ansvar for den åndelige og materielle fremgangen for større og større samfunnsgrupper, godt over bahá’í-samfunnets eget medlemskap. Vennenes innsats for å bygge samfunn, beskjeftige seg med sosial handling og bidra til de rådende sosiale diskurser har sammenføyet seg til ett globalt foretagende som er bundet sammen av en felles handingsramme med fokus på hjelpe menneskeheten til å befeste sine anliggender på en grunnvoll av åndelige prinsipper. De utviklinger vi har beskrevet, har nådd dette punkt ett hundre år etter at den administrative orden ble innført, og deres betydning lar seg ikke overse. I den overordentlige kapasitetsøkning som har skjedd i de to seneste tiår – og som har gjort det mulig for bahá’í-verdenen å betrakte sin innsats som et uttrykk for frigjøringen av troens samfunnsbyggende kraft – ser vi uomstøtelige bevis på at Guds Sak er gått inn i den sjette epoken av sin formingstid. Ved siste riḍván kunngjorde vi at den tredje epoken i Mesterens guddommelige plan hadde begynt, markert ved det utbredte fenomen at store antall deltok i bahá’íaktiviteter, oppglødd av tro, og tilegnet seg ferdighetene og evnene til å tjene sine samfunn. Ved sin begynnelse da og ved sin avslutning nå er Ettårsplanen dermed kommet til å markere et sett av historiske fremskritt gjort av de troende som gruppe. Og ved terskelen til et nytt, veldig foretagende står denne forente gruppe av troende rede til å gripe de muligheter som er vidåpne foran den.

Et fremtredende trekk ved den epoke som nå ender, var oppføringen av det siste av de kontinentale gudshus og begynnelsen på prosjekter for å oppføre gudshus på nasjonalt og lokalt nivå. Bahá’íer verden over har lært mye om mashriqu’l-adhkár-begrepet og om den forening av tilbedelse og tjeneste som det innebærer. I løpet av formingstidens sjette epoke vil mye mer bli lært om den sti som fører fra utviklingen innenfor et samfunn av et blomstrende andaktsliv – og den tjeneste som det inspirerer til – frem til at det kommer en mashriqu’l-adhkár der. Det innledes rådslagning med forskjellige nasjonale åndelige råd, og etter hvert som disse går fremover, kommer vi periodisk til å kunngjøre steder der et bahá’í gudshus vil bli oppført i årene som kommer.

Vår glede over å se Det største navns samfunn bli stadig sterkere dempes av vår dype sorg over å se at i verden vedvarer de forhold og konflikter som skaper nød og fortvilt lidelse – og i særdeleshet ved å se nye utbrudd av de ødeleggende krefter som har forstyrret internasjonale anliggender, samtidig som de utsetter mange befolkninger for grusomheter. Vi vet meget vel og er forvisset, slik bahá’í-samfunn gjentagne ganger har vist i mange ulike sammenhenger, om at Bahá’u’lláhs tilhengere vier seg til å tilby lindring og støtte til dem de har rundt seg, uansett hvor trange deres egne kår måtte være. Men før menneskeheten som helhet gir seg i kast med å basere sine anliggender på rettferdighetens og sannhetens grunnvoller, er dens skjebne dessverre å vakle fra den ene krise til den andre. Vår bønn er at dersom det nylige krigsutbruddet i Europa skal avføde noen lærepenge for fremtiden, så vil den tjene som en inntrengende påminnelse om den kurs verden må ta om den skal nå frem til ekte og varig fred. Prinsippene fremsatt av Bahá’u’lláh overfor hans tids monarker og presidenter og de vektige forpliktelser han påla fortidens og nåtidens herskere, er kanskje tilmed mer relevante og nødvendige i dag enn da de først ble nedtegnet av hans penn. For bahá’íer er Guds større plans ubønnhørlige fremmarsj – som fører med seg prøvelser og omveltninger, men i siste instans tvinger menneskeheten til rettferdighet, fred og enhet – den sammenheng som Guds mindre plan, som de troende hovedsakelig beskjeftiger seg med, utspiller seg innenfor. Den dysfunksjonelle tilstanden i dagens samfunn gjør behovet for å frigjøre troens samfunnsbyggende kraft til overmål klart og presserende. Vi kan ikke vente annet enn at foreløpig vil omveltninger og forstyrrelser fortsette å hjemsøke verden. Derfor vil dere uten tvil skjønne hvorfor hver innstendig bønn vi fremfører om at alle Guds barn må bli befridd for forvirring og harde strabaser, ledsages av en like dyptfølt bønn om at dere må lykkes i den sterkt tiltrengte tjeneste dere utfører for fredsfyrstens Sak.

I hvert område der planens aktiviteter er i ferd med å skyte fart, ser vi at det utvikles samfunn med de edle kjennetegn som vi beskrev i vårt budskap av 30. desember 2021. Etter hvert som samfunn opplever belastninger av ulike slag, må Abhá-skjønnhetens tilhengere mer og mer skille seg ut ved sin utholdenhet og fornuft, ved sin adferdsstandard og prinsippfasthet og ved den medidenhet, løsrevne holdning og overbærenhet de viser i sin streben etter enhet. Gang på gang har de karakteristiske trekk og holdninger lagt for dagen av de troende i ytterst vanskelige perioder drevet folk til å vende seg til bahá’íer for å få forklaringer, råd og støtte, særlig når livet i et samfunn er brakt i ulage av fare og uforutsette forstyrrelser. Når vi meddeler disse iakttagelsene, er vi klar over at bahá’ísamfunnet selv også opplever virkningene av de oppløsningskrefter som er virksomme i verden. Vi er oss enn videre bevisst at jo større vennenes innsats for å fremme Guds ord er, desto sterkere vil de motkrefter være som de før eller senere møter fra ulike hold. De må styrke sinn og ånd hos seg selv mot de prøvelser som helt sikkert vil komme, så disse ikke svekker renheten i deres bestrebelser. Men de troende vet godt at uansett hvilke stormer som venter foran dem, så evner Sakens ark å motstå dem alle. Påfølgende stadier av dens ferd har sett den mestre uvær og ri på bølgene. Nå har den kurs mot en ny horisont. Den allmektiges bekreftelser er de vindkast som fyller dens seil og driver den mot reisens mål. Og Pakten er dens ledestjerne som holder den hellige farkost på dens sikre og visse kurs. Måtte himmelens skarer sende velsignelser over alle som seiler i den.

Vi kjenner veldig stor glede ved å henvende oss til et samfunn med et høysinn og en sterk besluttsomhet som anstår dets høye kall. Hvor stor, hvor svært stor er vel ikke vår kjærlighet til dere, og ånden oppildnes når vi ser deres oppriktige og hengivne bestrebelse på å leve et liv formet av Bahá’u’lláhs læresetninger og på å tilby hans åpenbarings livgivende vann til en tørstende verden. Det er tydelig å se deres sterke følelse av hensikt. Utvidelse og befestelse, sosial handling og deltagelse i samfunnets diskurser går raskt fremover, og den naturlige sammenheng mellom disse foretagender på områdenivå er i ferd med å bli stadig tydeligere. Ingen steder er dette klarere enn der økende antall deltar i en rekke bestrebelser, og hver av disse er et middel til å utløse troens samfunnsbyggende kraft.

I de tolv måneder som er gått siden Niårsplanen begynte, har det frydet oss å se hvordan dette globale åndelige foretagende har inspirert og ansporet vennene og stimulert til bestemte handlingslinjer. Et umiddelbart fokus har vært å iverksette planer som sikrer at det i hvert land og hver region fremkommer minst ett område der den tredje milepæl er blitt passert: et sted der store antall mennesker arbeider sammen og bidrar til livet i et pulserende samfunn. Men i bevisstheten om at målet for denne tjuefemårsperiode er å opprette et intensivt vekstprogram i hvert av verdens områder, har de troende også gått i gang med å åpne nye områder for troen så vel som å intensivere sine bestrebelser på steder med et eksisterende vekstprogram. Det foreligger en økt forståelse for anledningen til at pionerer kan reise seg i alle deler av verden – mange hengivne sjeler vurderer hvordan de kunne svare på denne anledningen, og mange andre har allerede fylt poster, og da særlig på hjemmefronten, men i økende grad også på det internasjonale felt. Som vi hadde håpet, er dette en av flere måter der en ånd av gjensidig støtte kommer til uttrykk fra vennene overalt. Samfunn der det er bygget opp styrke, har forpliktet seg til å støtte fremgangen som er gjort på et annet sted – i et annet område, en annen region, et annet land eller til og med et kontinent – og kreative planer er funnet for å tilby hjelp langt bortefra og muliggjøre direkte utveksling av erfaring. Den grunnleggende fremgangsmåte med å fange opp det som læres i et område, slik at det kan benyttes i planer som legges lokalt og andre steder, praktiseres imidlertid i vidt omfang. Det har gledet oss å se at man vier særlig oppmerksomhet til å lære hvordan man øker kvaliteten av den pedagogiske erfaring som instituttet tilbyr. Når instituttprosessen slår rot i et samfunn, er dens virkninger dramatiske. Se for eksempel på de sentre med intens aktivitet der beboerne er kommet til å betrakte opplæringsinstituttet som et kraftig redskap som er deres: et redskap som de har tatt hovedansvaret for den sunne utviklingen av. Idet de troende vet godt at troens dører alltid står vidåpne, lærer de hvordan de oppmuntrer dem som er rede, til å tre inn. Å vandre sammen med slike sjeler og å hjelpe dem til å krysse terskelen, er et privilegium og en spesiell glede. I hver enkelt kulturell sammenheng er det mye å lære om dynamikken i dette ladede øyeblikk preget av erkjennelse og tilhørighet. Og dette er ikke alt. Selv om bestrebelsene på å bidra til sosial forvandling befinner seg på sine tidligste stadier i mange områder, søker nasjonale åndelige råd aktivt, som alltid med dyktig støtte fra rådgiverne, å lære mer om hvordan disse bestrebelsene fremkommer fra den samfunnsbyggende prosessen. Diskusjoner om et folks sosiale og materielle velbefinnende dyrkes i familiegrupper og i samfunn, mens vennene også finner måter å delta på i meningsfylte diskurser som utfolder seg i deres umiddelbare omgivelser.

Midt i alt det vi har beskrevet, stråler ungdommens handlinger skinnende klart. Langt fra å være bare passive mottagere av påvirkning – den være seg god eller av annen art – har de vist seg som uforferdede og forstandige forkjempere for Planen. Der et samfunn har sett dem i dette lys og lagt forholdene til rette for deres fremgang, har ungdommen mer enn rettferdiggjort den tiltro de er blitt vist. De underviser sine venner om troen og gjør tjeneste til grunnlaget for mer meningsfylte vennskap. Ofte får slik tjeneste form av å undervise dem som er yngre enn dem selv, ved å tilby dem ikke bare moralsk og åndelig undervisning, men ofte bistand med deres skolegang også. Betrodd med et hellig ansvar for å styrke instituttprosessen, er bahá’í-ungdom i ferd med å oppfylle de forhåpninger vi nærer.

Alle disse bestrebelser finner sted innenfor rammen av en tid som er dypt urolig. Det innrømmes i vide kretser at dagens samfunnsstrukturer er dårlig forberedt på å håndtere menneskehetens behov i dens nåværende fødselsveer. Mye som jevnt over ble antatt å være sikkert og urokkelig, stilles det nå spørsmål ved, og den resulterende gjæringen fremkaller en lengsel etter en forenende visjon. Det kor av stemmer som lyder til støtte for enhet, likhet og rettferdighet, viser hvor mange som deler disse forhåpningene for sine samfunn. Det er selvsagt ingen overraskelse for en tilhenger av Den velsignede skjønnhet at hjerter skulle lengte etter de åndelige idealer som han fremsatte. Men vi finner det likevel slående at troens lys – i et år da utsiktene for menneskehetens kollektive fremgang sjelden har virket mørkere – skinte med forbløffende klarhet på mer enn ti tusen konferanser, besøkt av nesten halvannen million mennesker, fokusert på måtene for å fremme disse selvsamme idealer. Bahá’u’lláhs visjon og hans formaning til menneskeheten om å virke i enhet for verdens forbedring, var det midtpunkt som ulike samfunnselementer ivrig samlet seg om. Og det var ikke til å undre seg over, for som ‘Abdu’l-Bahá har forklart: «Ethvert samfunn i verden finner sine høyeste forhåpninger virkeliggjort i disse guddommelige læresetninger.» Noen av dem som ønsker det beste for menneskeheten, kunne først bli trukket til bahá’í-samfunnet som et tilfluktssted, et ly fra en verden som er polarisert og paralysert. Men det de finner i tillegg til et ly, er beslektede sjeler som sammen bestreber seg på å bygge verden opp på ny.

Meget kunne skrives om den geografiske spredning av konferansene, den usedvanlige fremdrift de ga den nye Planen, eller de dypt følte uttrykk for glede og entusiasme som de vakte hos dem som deltok. Men i disse få linjer ønsker vi å rette

De siste ord i et høyst minneverdig kapittel i Sakens historie er nå blitt skrevet, og vi blar om til neste side. Denne riḍván markerer slutten på et uvanlig år, på en Femårsplan og på en hel serie av planer som begynte i 1996. En ny serie av planer kaller, med det som tegner til å bli tolv betydningsfulle måneder som tjener som forspillet til en niårig innsats som vil begynne ved neste riḍván. Foran oss ser vi et samfunn som raskt er blitt sterkere og er rede til å ta store skritt fremover. Men det må ikke råde noen illusjoner om hvor store bestrebelser som måtte til for å nå dette punktet, og hvor hardt tilkjempet de innsikter var som ble innvunnet underveis: De lekser som er lært, vil forme samfunnets fremtid, og beretningen om hvordan de ble gjort, kaster lys over det som vil komme.

Tiårene frem til 1996, som var rike på fremskritt og egne innsikter, hadde ikke etterlatt noen tvil om at store antall mennesker i mange samfunn ville være rede til å tre inn under troens banner. Selv så oppmuntrende som tilfeller av innmelding i stor skala var, utgjorde de likevel ikke en bærekraftig vekstprosess som kunne bli dyrket i ulike settinger. Samfunnet sto overfor dype spørsmål, som det på den tid ikke hadde tilstrekkelig erfaring til å kunne gi fyllestgjørende svar på. Hvordan kunne anstrengelser med sikte på utvidelse fortsette hånd i hånd med befestelsesprosessen og løse den langvarige og tilsynelatende uhåndterlige utfordringen med vedvarende vekst? Hvordan kunne man oppreise individer, institusjoner og samfunn som ville være i stand til å omsette Bahá’u’lláhs læresetninger i handling? Og de som ble tiltrukket til læren, hvordan kunne de bli foregangsmenn i et globalt åndelig foretagende?

Slik hadde det seg at et bahá’í-samfunn som fortsatt kunne telle tre Sakens Hender i sine fremste rekker, for et kvart århundre siden ga seg i kast med en Fireårsplan som skilte seg ut fra de tidligere ved sitt fokus på ett eneste mål: en betydelig fremgang i prosessen med inntreden i skarer. Dette mål kom til å definere den serie av planer som fulgte. Samfunnet var allerede kommet til å forstå at denne prosessen ikke bare besto i at anselige grupper tilsluttet seg troen, og at den heller ikke ville dukke opp spontant. Den innebar formålsrettet, systematisk, akselerert utvidelse og befestelse. Dette arbeidet ville kreve informert deltagelse av svært mange sjeler, og i 1996 ble bahá’í-verdenen kalt til å ta imot den veldige pedagogiske utfordringen som dette innebar. Den ble kalt til å opprette et nettverk av oppplæringsinstitutter fokusert på å skape en økende strøm av individer utstyrt med de nødvendige kapasiteter til å holde vekstprosessen ved like.

Vennene gikk i gang med denne oppgaven i bevissthet om at de, sine tidligere seire på undervisningsfeltet til tross, åpenbart hadde mye å lære om hvilke kapasiteter man skulle tilegne seg, og – særdeles viktig – hvordan man skulle tilegne seg dem. På mange måter ville samfunnet lære ved å handle, og de lekser det lærte, ville til sist – når de først var blitt rendyrket og foredlet ved å bli anvendt i ulike settinger over tid – bli innføyd i undervisningsmateriell. Det ble erkjent at visse aktiviteter var en naturlig respons på en befolknings åndelige behov. Studiesirkler, barneklasser, andaktsmøter og senere juniorungdomsgrupper utpekte seg som å være av sentral betydning i denne henseende, og sammenvevet med beslektede aktiviteter kunne de gi opphav til et samfunnsliv med et pulserende mønster. Og etter hvert som antall deltagere i disse kjerneaktivitetene økte, ble en ny dimensjon tilføyet deres opprinnelige hensikt. De kom til å tjene som portaler som ungdom, voksne og hele familier fra det bredere samfunn kunne møte Bahá’u’lláhs åpenbaring gjennom. Det ble også tydelig hvor praktisk det var å vurdere strategier for det samfunnsbyggende arbeid i sammenheng med «området»: en geografisk sektor av håndterlig størrelse med klare sosiale og økonomiske trekk. En kapasitet til å legge enkle planer på områdenivå ble dyrket, og ut fra slike planer fremkom det programmer for troens vekst, organisert i det som ville bli aktivitetssykluser av tre måneders varighet. Et viktig klarhetspunkt avtegnet seg tidlig: Individers bevegelse gjennom en sekvens av kurs gir støtet til, og videreføres av, at områder beveger seg langs et utviklingskontinuum. Dette komplementære forholdet hjalp vennene til å bedømme vekstdynamikken i egne omgivelser og trekke opp en sti mot økt styrke. Etter hvert som tiden gikk, viste det seg fruktbart å betrakte det som foregikk i et område, fra perspektivet for tre pedagogiske imperativer – betjening av barn, juniorungdom og ungdommer og voksne – så vel som fra perspektivet for de aktivitetssykluser som var nødvendige for vekstrytmen. Et stykke på veien til en bestrebelse av tjuefemårs varighet var mange av de mest gjenkjennelige trekk ved den vekstprosessen vi ser i dag, i ferd med å bli godt etablert.

Etter hvert som vennenes innsats økte i styrke, begynte ulike prinsipper, begreper og strategier av allmenn relevans for vekstprosessen å utkrystallisere seg til et rammeverk for handling som kunne utvikles til å gi rom for nye elementer. Dette rammeverket viste seg å være grunnleggende for å frigjøre svært stor vitalitet. Det hjalp vennene til å kanalisere sine krefter på måter som bidro til veksten av sunne samfunn, slik erfaringen hadde vist. Men et rammeverk er ikke en formel. Ved å ta i betraktning rammeverkets ulike elementer i bedømmelsen av virkeligheten i et område, en lokalitet eller helt enkelt et nabolag, kunne det utvikles et aktivitetsmønster som nyttiggjorde seg hva resten av bahá’í-verdenen var i ferd med å lære, samtidig som det fortsatt var en respons på vedkommende steds særegenheter. En dikotomi mellom strenge krav på den ene side og ubegrensede personlige preferanser på den annen ble avløst av en mer nyansert forståelse av mangfoldet av midler som individer kunne støtte en prosess med, en prosess som i sin kjerne var sammenhengende og stadig ble foredlet i takt med at man samlet mer erfaring. La det ikke råde noen tvil om den fremgang som fremveksten av dette rammeverket er et eksempel på: Konsekvensene for å harmonisere og forene hele bahá’í-verdenens bestrebelser og for å drive dens videre fremmarsj var av stor betydning.

Etter hvert som én plan etterfulgte en annen og beskjeftigelsen med samfunnsbyggende arbeid fikk en bredere basis, ble fremskritt på kulturens nivå mer uttalte. For eksempel vant betydningen av å utdanne de yngre generasjoner bredere anerkjennelse, som også det usedvanlige potensial representert av juniorungdom i særdeleshet. At sjeler hjelper og ledsager hverandre langs en felles sti og hele tiden utvider kretsen for gjensidig støtte, ble det mønster som all innsats for å utvikle tjenestekapasitet etterstrebet. Til og med samhandlingene blant vennene selv og med dem rundt omkring dem gjennomgikk en forandring etter hvert som man ble mer klar over meningsfylte samtalers evne til å tenne og anspore åndelige følelser. Bahá’í-samfunn har, betydningsfullt nok, begynt å innta en stadig mer utadrettet holdning. Enhver sjel som reagerer positivt på troens visjon, kunne bli en aktiv deltager i – til og med en fremhjelper for og tilrettelegger av – pedagogiske aktiviteter, andaktsmøter og andre elementer i det samfunnsbyggende arbeid. Blant slike sjeler ville mange også erklære sin tro på Bahá’u’lláh. Dermed fremkom det en forestilling om prosessen med inntreden i skarer som baserte seg mindre på teorier og antagelser og mer på faktisk erfaring med hvordan folk i store antall kunne finne troen, bli kjent med den, kjenne seg ett med dens siktemål, bli med på dens aktiviteter og drøftinger og i mange tilfeller slutte seg til den. Etter hvert som instituttprosessen ble styrket i region etter region, økte faktisk tallet i raskt tempo på individer som deltok i planens arbeid, og det strakte seg endog til dem som nylig var blitt kjent med troen. Men dette ble ikke drevet frem av en interesse bare for antall. En visjon om personlig og kollektiv forvandling som foregikk samtidig og var basert på studiet av Guds Ord og på en anerkjennelse av hver persons kapasitet til å bli en frontfigur i et dypt åndelig drama, hadde gitt opphav til en følelse av å delta i et felles foretagende.

Ett av de mest slående og inspirerende trekk ved denne tjuefemårige perioden har vært tjenesten som bahá’í-ungdom har gjort, som med tro og tapperhet har inntatt sin rettmessige plass i teten for samfunnets innsats. Ved å undervise i og om Saken, som lærere for de unge, som mobile veiledere og hjemmefrontpionerer, som områdekoordinatorer og medlemmer av bahá’í-organer har ungdom i fem verdensdeler reist seg for å tjene sine samfunn med hengivenhet og offer. Den modenhet de har vist i ivaretagelsen av plikter som Den Guddommelige Plans fremgang avhenger av, er et uttrykk for deres åndelige vitalitet og deres faste forsett om å trygge menneskehetens fremtid. I vår anerkjennelse av denne stadig tydeligere modenheten har vi besluttet at umiddelbart etter denne riḍván vil aldersgrensen for en troendes stemmerett ved bahá’í valg bli senket til atten år, mens aldersgrensen for at en troende kan velges til å tjene på et åndelig råd, skal forbli tjueen. Vi nærer ingen tvil om at overalt vil moden bahá’í-ungdom rettferdiggjøre vår tiltro til deres evne til «samvittighetsfullt og omhyggelig» å skjøtte den «hellige plikt» som enhver bahá’ívelger blir kalt til.

*

Vi er oss bevisst at det naturligvis vil være store variasjoner i samfunns virkelighet. Forskjellige nasjonalsamfunn og forskjellige steder i dem begynte på denne serien av planer på ulike utviklingspunkter. Etter den tid har de også utviklet seg i ulikt tempo og nådd ulike nivåer av fremgang. I seg selv er dette ikke noe nytt. Det har alltid vært tilfelle at stedsforhold varierer, som også stedets grad av mottagelighet gjør. Men vi legger også merke til en voksende tidevannsbølge som får de fleste samfunns kapasitet, selvtillit og samlede erfaring til å øke, oppmuntret av at deres nære og fjerne søstersamfunn lykkes. Eksempelvis: Mens sjeler som i 1996 reiste seg for å åpne et nytt sted, ikke manglet noe som helst med hensyn til mot, tro og hengivenhet, er det i dag slik at deres motstykker overalt kombinerer disse samme egenskaper med kunnskap, innsikter og ferdigheter som er summen av hele bahá’í-verdenens tjuefemårige bestrebelse på å systematisere og foredle arbeidet med utvidelse og befestelse.

Uten hensyn til et samfunns utgangspunkt så har det fremmet vekstprosessen når det har kombinert egenskapene tro, utholdenhet og engasjement med villighet til å lære. Faktisk er en verdsatt arv fra denne serien av planer den utbredte erkjennelsen av at enhver bestrebelse på å bevege seg fremover begynner med å innstille seg på å lære. At denne rettesnoren er så enkel, står i motsetning til betydningen av de konsekvenser som følger av den. Vi betviler ikke at ethvert område med tiden vil går fremover langs

utviklingskontinuumet. De samfunn som har gått hurtigst fremover, sett i forhold til dem som hadde like omstendigheter og muligheter, har vist en evne til å fostre enhet i tenkning og til å lære om virksom handling. Og de gjorde det uten å nøle med å handle.

Et forsett om å lære betydde også å være rede til å gjøre feil – og selvfølgelig medførte feiltagelser noen gang ubehag. Ikke overraskende ble nye metoder og tilnærmingsmåter til å begynne med anvendt ukyndig på grunn av manglende erfaring. Av og til gikk en nylig ervervet kapasitet av en art tapt mens samfunnet ble opptatt av å utvikle en annen. Å ha de beste hensikter er ingen garanti mot feiltrinn, og å bevege seg forbi dem krever en holdning som er både ydmyk og løsrevet. Når et samfunn er forblitt innstilt på å vise overbærenhet og lære av feilgrep som naturligvis forekommer, har fremgangen aldri vært utenfor rekkevidde. Halvveis gjennom serien av planer begynte samfunnets deltagelse i samfunnslivet å komme i fokus for mer direkte oppmerksomhet. De troende ble oppmuntret til å tenke på dette som to innbyrdes forbundne innsatsområder – sosial handling og deltagelse i samfunnets diskurser. Disse var selvsagt ikke alternativer til arbeidet med utvidelse og befestelse, langt mindre forstyrrelser av det: De var en naturlig del av det. Jo større menneskelige ressurser et samfunn kunne benytte seg av, desto større ble dets kapasitet til å anvende visdommen forvart i Bahá’u’lláhs åpenbaring på dagens utfordringer – til å omsette hans lære i virkelig praksis. Og menneskehetens problemfylte anliggender gjennom denne perioden syntes å understreke hvor desperate dens behov var for det botemiddel som er foreskrevet av den guddommelige lege. Underforstått i alt dette var et religionsbegrep som er svært forskjellig fra det som er rådende i verden som helhet – et begrep som anerkjente religion som den sterke kraften som driver en stadig fremadskridende sivilisasjon. Det var forstått at en slik sivilisasjon ikke ville fremstå spontant, av seg selv – det var oppgaven for Bahá’u’lláhs tilhengere å arbeide for dens fremkomst. En slik oppgave krevde at man anvendte samme systematiske læringsprosess på arbeidet med sosial handling og på engasjementet i offentlig diskurs.

Betraktet fra perspektivet for de to siste og et halvt tiår har det skjedd en markert stigning i kapasiteten til å utføre sosial handling, noe som har ført til en uvanlig oppblomstring av aktiviteter. Sammenlignet med 1996, da rundt 250 sosiale og økonomiske utviklingsprosjekter ble videreført fra år til år, er antallet nå 1500, og tallet på bahá’íinspirerte organisasjoner er firedoblet til å overstige 160. Mer enn 70 000 sosiale grasrotinitiativer av kort varighet blir gjennomført hvert år og utgjør en femtifoldig økning. Vi ser frem til en fortsatt økning i alle disse bestrebelsene som et resultat av den hengivne støtte og stimulans som nå ytes av bahá’í-samfunnets internasjonale utviklingsorganisasjon. Bahá’í-deltagelsen i samfunnets fremherskende diskurser har imidlertid vokst voldsomt. Ved siden av de mange anledninger da vennene kan tilby et bahá’í-perspektiv i samtaler som foregår i en arbeidsbasert eller personlig sammenheng, har en mer formell deltagelse i diskurser gjort betydelige fremskritt. Vi tenker ikke bare på den sterkt utvidede innsatsen og de stadig mer avanserte bidrag fra Det Internasjonale Bahá’í-samfunns side – som i denne perioden etablerte nye kontorer i Afrika, Asia og Europa – men også på arbeidet ved et svært forøket og kraftig forsterket nettverk av nasjonale kontorer for eksterne saker, som fikk dette innsatsområdet som sitt hovedfokus. I tillegg ble det gitt innsiktsfulle og bemerkelsesverdige bidrag av individuelle troende på spesielle områder. Alt dette forklarer i en viss grad den aktelse, anerkjennelse og beundring som toneangivende tenkere og andre prominente skikkelser på alle samfunnsnivåer gjentatte ganger har gitt uttrykk for angående troen, dens tilhengere og deres aktiviteter.

I gjennomgangen av hele tjuefemårsperioden forbløffes vi av de mange typer fremgang som bahá’í-samfunnet samtidig har gjort. Dets intellektuelle liv har blomstret, slik dette fremgår ikke bare av dets fremskritt innen alle de innsatsområder som allerede er diskutert, men også av omfanget av høykvalitets-litteratur utgitt av bahá’í-forfattere, av utviklingen av rom for å utforske visse disipliner i lys av læresetningene, og av påvirkningen fra seminarer for universitetsstudenter og akademikere som systematisk tilbys av instituttet for studier i global velstand, som i samarbeid med Sakens institusjoner nå tjener bahá’í-ungdom fra godt over 100 land. Anstrengelser for å oppføre gudshus har skutt fart i synlig omfang. Det siste modertempel ble reist i Santiago, Chile, og det ble igangsatt prosjekter for å bygge to nasjonale og fem lokale mashriqu’l-adhkárer. Gudshusene i Battambang, Kambodsja, og Norte del Cauca, Colombia, har allerede åpnet dørene. Bahá’ítempler inntar i økende grad en posisjon i hjertet av samfunnets liv, om de nå nylig er innviet eller har eksistert i lang tid. Den materielle støtte gitt av de vanlige troende til de utallige foretagender som er gjennomført av Guds venner, har vært rundhåndet. Hvis disse bare betraktes som et mål på kollektiv åndelig livskraft, er gavmildheten og oppofrelsen som har holdt den kritiske strømmen av midler ved like – ja, styrket den – i en tid med betraktelig økonomisk kaos, i høy grad opplysende. På bahá’í-administrasjonens område har det skjedd en betraktelig økning i nasjonale åndelige råds kapasitet til å forvalte sine samfunns anliggender, i all deres voksende kompleksitet. De har særlig nytt godt av nye høyder av samarbeid med rådgiverne, som har medvirket til å systematisere innsamlingen av innsikter fra grasrota i verden og til å sikre at de blir spredt vidt og bredt. Dette var også perioden da de regionale bahá’í-råd fremsto som en fullt utviklet institusjon i Saken, og i 230 regioner har råd og opplæringsinstituttene under deres tilsyn vist seg å være uunnværlige for å fremme vekstprosessen. For å videreføre funksjonene for hovedtillitsmannen for ḥuqúqu’lláh, Sakens Hånd ‘Alí-Muḥammad Varqá, ble det internasjonale styre for ḥuqúqu’lláh-tillitsmenn opprettet i 2005. I dag samordner det innsatsen for ikke mindre enn 33 nasjonale og regionale tillitsmann-styrer som nå omslutter kloden, som i sin tur leder arbeidet for over 1 000 representanter. Ved bahá’í verdenssenter foregikk det mange utviklinger i samme periode: fullførelsen av terrassene ved Bábs gravmæle og to bygninger på Buen og begynnelsen på oppføringen av ‘Abdu’l-Bahás gravmæle, for ikke å tale om en mengde prosjekter for å styrke og bevare troens dyrebare hellige steder. Bahá’u’lláhs gravmæle og Bábs gravmæle ble anerkjent som verdensarvsteder, steder som er av uvurderlig betydning for menneskeheten. Publikum flokket seg til disse hellige stedene i hundretusener, nesten en og en halv million i noen år, og

Verdenssenteret ønsker regelmessig hundrevis av pilegrimer velkommen på én gang, av og til mer enn 5 000 på ett år, sammen med et lignende antall bahá’í-gjester. Vi gleder oss like meget over de økede antall som over de snesevis av ulike folkeslag og nasjoner som er representert blant dem som får del i nåden ved en pilegrimsferd. Oversettelsen, publiseringen og spredningen av de hellige tekster har også i høy grad skutt fart, parallelt med utviklingen av Bahá’í Reference Library, et av de mest bemerkelsesverdige medlemmer av en voksende familie av nettsteder forbundet med Bahai.org, som nå selv er tilgjengelig på ti språk. Det er opprettet et mangfold av kontorer og organer, beliggende ved Verdenssenteret og andre steder, gitt oppgaven med å støtte læringsprosessen som utfolder seg på tvers av mange innsatsområder i hele bahá’í-verdenen. Alt dette, våre trossøstre og brødre, er bare en brøkdel av den historien vi kunne fortelle om det som er frembrakt ved deres hengivenhet overfor verdens forurettede. Vi kan bare gjenta de gripende ord som en

gang ble uttalt av den elskede Mester da han, overveldet av følelser, utbrøt: «O Bahá’u’lláh! Hva har du gjort?»

*

Fra panoramautsikten over et nøkkelposisjonert kvart århundre retter vi nå vårt fokus mot den siste Femårsplan, en plan som på et mangfold av måter var ganske annerledes enn noen som har gått forut for den. I denne planen tilskyndet vi verdens bahá’íer til å støtte seg til alt de hadde lært i de foregående tjue år, og å gjøre full bruk av det. Det gleder oss at våre håp i denne henseende ble mer enn oppfylt, men selv om vi naturligvis ville forvente store ting fra Den Velsignede Skjønnhets tilhengere, var karakteren av det som ble oppnådd ved deres herkuliske anstrengelser, virkelig fantastisk. Det var sluttsteinen på en bragd som det tok tjuefem år å gjennomføre.

Planen var særlig minneverdig ved at den ble delt i tre av to hellige tohundreårsmarkeringer, som hver for seg oppildnet lokale samfunn verden over. I en skala som aldri tidligere var sett, og forholdsvis lett, utviste de trofastes forsamling en kapasitet til å engasjere mennesker fra alle deler av samfunnet i å hedre en gudsmanifestasjons liv. Det var en sterk indikasjon på noe bredere: evnen til å kanalisere frigjøringen av veldige åndelige energier for å fremme Saken. Så storslagen var responsen at på mange steder ble troen drevet ut av ukjenthetens mørke på det nasjonale plan. I settinger der det var uventet, kanskje ikke sett etter, ble en markert mottagelighet overfor troen tydelig. Tusener på tusener på tusener ble henrykt av sitt møte med en andektig holdning som i dag er karakteristisk for bahá’í-samfunn overalt. Visjonen om hva som gjøres mulig ved å markere en bahá’í helligdag, ble umåtelig utvidet.

Planens prestasjoner, bare uttrykt i tall, overstrålte raskt det som var oppnådd i alle planer som hadde gått forut for den siden 1996. Ved begynnelsen av denne planen forelå det kapasitet til å gjennomføre like over 100 000 kjerneaktiviteter på en gitt tid, en kapasitet som var frukten av tjue års felles innsats. Nå holdes 300 000 kjerneaktiviteter i gang samtidig. Deltagelsen i disse aktivitetene har steget til over to millioner, som også er nær en trefoldig økning. Det er 329 nasjonale og regionale opplæringsinstitutter i drift, og deres kapasiteter fremgår av det faktum at tre kvart million mennesker er blitt satt i stand til å fullføre minst én bok av sekvensen. Alt i alt er antall kurs fullført av individer nå også to millioner – en stigning på godt over en tredjedel i løpet av fem år.

Det økte tempoet ved gjennomføringen av vekstprogrammer rundt om i verden forteller sin egen imponerende historie. I denne femårsperioden hadde vi bedt om at veksten skulle forseres i hvert av de 5 000 områdene der den hadde begynt. Dette kravet ble kraftstøtet for målbevisst innsats over hele verden. Som et resultat ble antall intensive vekstprogrammer mer enn fordoblet og teller nå omtrent 4 000. Vanskeligheter ved å åpne nye landsbyer og nabolag for troen midt i en global helsekrise, eller ved å utvide aktiviteter som befant seg på et tidlig stadium da pandemien begynte, forhindret at et enda høyere samlet antall ble nådd løpet av planens siste år. Men det er mer å fortelle enn dette. Ved planens begynnelse hadde vi uttrykt håp om at antall områder der vennene hadde passert den tredje milepælen langs et vekstkontinuum, ville øke i hundrevis som en konsekvens av at man lærer hvordan man ønsker større antall velkommen inn i sine aktiviteters favn. Totalsummen var da rundt 200, fordelt på ca. 40 land. Fem år senere har dette tallet steget til forbløffende 1 000 i nesten 10 land – en fjerdedel av alle de intensive vekstprogrammer i verden, og en prestasjon som langt overstiger våre forventninger. Og selv disse tallene avslører ikke de største høyder som samfunnet har svevet til. Det er over 30 områder der antall løpende kjerneaktiviteter overstiger 1 000. Stedvis er totalsummen flere tusen, iberegnet deltagelsen av mer enn 20 000 i ett eneste område. Et økende antall lokale åndelige råd har nå tilsyn med utviklingen av undervisningsprogrammer som ivaretar praktisk talt alle barn og juniorungdommer i en landsby. Den samme virkeligheten begynner å avtegne seg i noen få urbane nabolag. Møtet med Bahá’u’lláhs åpenbaring har i bemerkelsesverdige tilfeller favnet videre enn individer, familier og utvidede slektsforhold – det man er vitne til, er bevegelsen av befolkninger mot et felles midtpunkt. Til tider legger man bak seg eldgamle fiendtligheter mellom motsatte grupper, og visse sosiale strukturer og dynamiske krefter blir forvandlet i lys av de guddommelige læresetninger.

Vi kan ikke annet enn å bli overmåte glade over så imponerende fremskritt. Den samfunnsbyggende kraft i Bahá’u’lláhs tro kommer stadig klarere til syne, og dette er et solid grunnlag som den kommende Niårsplan vil bygge på. Områder med markert styrke har som håpet vist seg å være et forråd av kunnskap og ressurser for sine naboer. Og regioner med mer enn ett slikt område har lettere utviklet midler til å fremskynde veksten i område etter område. Vi kjenner oss imidlertid drevet til nok en gang å understreke at det har vært fremgang nesten overalt. Ulik fremgang mellom ett sted og et annet gjelder gradsforskjeller. Samfunnets kollektive forståelse av prosessen med inntreden i skarer, og dets tillit til sin evne til å stimulere denne prosessen under alle omstendigheter, har steget til høyder som i tidligere tiår var utenkelige. De dype spørsmål som så lenge har truet, og som ble skarpt fokusert i 1996, er blitt overbevisende besvart av bahá’í-samfunnet. Det eksisterer en generasjon av troende der hele livet er preget av samfunnets fremgang. Men det veldige omfanget av det som har skjedd i disse mange områder der læringsgrensene er under utvidelse, har forvandlet et betydningsfullt fremskritt i prosessen med inntreden i skarer til et som er av historiske proporsjoner.

Mange vil være kjent med hvordan Beskytteren delte troens tidsaldre inn i konsekutive epoker. Formingstidens femte epoke begynte i 2001. Mindre kjent er at Beskytteren også spesifikt henviste til at det var epoker i den guddommelige plan, og stadier innenfor disse epokene. Den guddommelige plan uttenkt av ‘Abdu’l-Bahá ble holdt i bero i to tiår mens administrasjonsordningens lokale og nasjonale organer ble oppreist og styrket, men i 1937 ble den formelt innledet ved at den første epokes første stadium begynte: Sjuårsplanen tildelt det nordamerikanske bahá’í-samfunn av Beskytteren. Denne første epoken var omme etter avslutningen av Tiårskorstoget i 1963, som hadde resultert i at troens banner var blitt plantet over hele verden. Det innledende stadium i den annen epoke var den første Niårsplanen, og ikke mindre enn ti planer har fulgt i kjølvannet etter den, med en varighet fra tolv måneder til sju år. Ved demringen av denne annen epoke var bahá’í-verdenen allerede vitne til de tidligste ansatser til denne inntreden i troen av skarer, som var blitt forutsett av den guddommelige plans opphavsmann. I de påfølgende tiår har generasjoner av hengivne troende i Det Største Navns samfunn arbeidet i den guddommelige vingård for å fremdyrke de forhold som kreves for bærekraftig vekst i stor skala. Og hvor rikelige er vel ikke fruktene av denne arbeidsinnsatsen ved denne herlige riḍván-tid! Det forhold at anselige medlemsmengder øker samfunnets aktiviteter, fenges av troens gnist og reiser seg for å tjene i planens fremste rekker, har beveget seg fra å være en forutsigelse båret av tro til å være en virkelighet som stadig gjentar seg. Et slikt uttalt og påviselig fremskritt har krav på å bli anmerket i Sakens annaler. Med oppstemte hjerter kunngjør vi at den tredje epoke i Mesterens guddommelige plan har begynt. Stadium etter stadium, epoke etter epoke vil denne planen bli utfoldet, inntil Rikets lys opplyser ethvert hjerte.

Elskede venner! Ingen gjennomgang av det femårige foretagende som avsluttet den guddommelige plans annen epoke, ville være fullstendig uten en særlig henvisning til det kaos som ledsaget dets siste år og fortsatt vedvarer. Begrensingene for personlig samhandling som tiltok og avtok i de fleste land i løpet av denne perioden, kunne ha tilføyet samfunnets fellesinnsats et alvorlig slag, som det ville ha tatt år å komme seg etter, men det er to grunner til at dette ikke var tilfelle. Den ene var den utbredte bevissthet om bahá’íers plikt til å tjene menneskeheten, og da særlig i tider med farer og motgang. Den andre var den usedvanlige stigningen i bahá’í-verdenens kapasitet til å gi uttrykk for denne bevisstheten. Siden vennene gjennom mange år hadde vennet seg til å ta i bruk systematiske handlingsmønstre, anvendte de sin kreativitet og målbevissthet på en uforutsett krise samtidig som de forvisset seg om at deres nyutviklede fremgangsmåter samsvarte med det rammeverk de gjennom suksessive planer hadde bestrebet seg på å perfeksjonere. Dette vil ikke si å overse de alvorlige vanskeligheter som bahá’íer har gjennomlevd, som sine medborgere i hvert land. Men gjennom alvorlige vanskeligheter har de troende forblitt fokusert. Ressurser er blitt kanalisert til samfunn i nød, valg ble gjennomført overalt der det lot seg gjøre, og under alle forhold har Sakens institusjoner fortsatt å skjøtte sine plikter. Det har til og med vært tatt modige skritt fremover. Det Nasjonale Åndelige Råd for São Tomé og Príncipe vil bli gjendannet ved denne riḍván, og to nye søyler for Det Universelle Rettferdighetens Hus vil bli reist: Det Nasjonale Åndelige Råd for Kroatia, med sete i Zagreb, og Det Nasjonale Åndelige Råd for Timor-Leste, med sete i Dili.

Og så begynner Ettårsplanen. Dens formål og krav er allerede blitt fremlagt i det budskap vi sendte på Paktens dag. Selv om denne planen er kort, vil den strekke til for å forberede bahá’í-verdenen på den Niårsplan som vil følge. En spesielt kraftfylt periode, som begynte ett hundre år etter at den guddommelige plans tavler ble åpenbart, vil snart være over ved hundreårsminnet for ‘Abdu’l-Bahás bortgang, som markerer avslutningen av formingstidens første århundre og begynnelsen på det annet. De trofastes forsamling går inn i denne planen på en tid da menneskeheten, etter å ha blitt tuktet ved å få sin sårbarhet avslørt, synes å være seg mer bevisst behovet for samarbeid for å håndtere globale utfordringer. Men bevegelsen mot enhet hindres fortsatt av gjenblivende vaner forbundet med strid, egeninteresse, fordommer og sneversyn, til tross for at det i samfunnet er økende antall som i ord og handling viser hvordan også de lengter etter større aksept av menneskehetens iboende enhet. Vi ber for at det må lykkes nasjonenes familie å legge sine meningsforskjeller til side til fordel for det felles beste. Til tross for den uvisshet som legger sitt slør over de kommende måneder, bønnfaller vi Bahá’u’lláh om ytterligere å forøke de bekreftelser som så lenge har støttet hans tilhengere, så dere kan bli ført videre i deres oppdrag, med en sinnsro som ikke forstyrres av uroen i en verden som har et stadig mer akutt behov for hans helbredende budskap.

Den guddommelige plan går inn i en ny epoke og over i et nytt stadium. Vi blar om til neste side

Det som nå skjer, gjør at vi kjenner oss nødet til å skrive til dere på denne tiden og ikke vente til riḍván. Som dere bare så altfor godt vil være klar over, har en engstelig verden gjennom de senere uker og måneder måtte forholde seg til en helsekrise som i rask utvikling påvirker folket i mange land, med konsekvenser for samfunnet som ennå ikke lar seg anslå med noen sikkerhet. Vi er sikre på at dere som oss har vært sterkt bekymret for menneskehetens velferd, og da særlig for dem som er mest sårbare. Det har sjelden vært klarere at samfunnets kollektive styrke er avhengig av den enhet det kan manifestere i handling, fra den internasjonale arena til grasrota, og vi vet at dere støtter de viktige bestrebelser som i denne henseende gjøres for å beskytte alles helse og velferd.

Det er ikke til å unngå at den nåværende situasjon mange steder vil påvirke Guds Saks administrasjon, og i hvert tilfelle vil det relevante nasjonale åndelige råd gi tilråding om de hensiktsmessige tiltak som skal gjøres. Dette vil i noen land innbefatte å avlyse det nasjonale årsmøte, ved at det treffes foranstaltninger til at det nasjonale råd kan velges på andre måter. På visse steder kunne det også være nødvendig å lage lignende ordninger for valg av lokale åndelige råd. I tilfeller der selv dette viser seg å være ugjennomførbart, ville det imidlertid i år kunne tillates at det eksisterende medlemskap i et lokalt eller nasjonalt råd fortsetter inn i neste administrasjonsår. Ethvert nasjonalt råd som overveier å godkjenne et slikt skritt, vil naturligvis søke råd hos rådgiverne på et tidlig stadium.

Ved tiden for en annen krise ga ‘Abdu’l-Bahá disse ord som råd: «På en dag som denne, da prøvelsenes og trengslenes stormer har omsluttet verden og frykt og beven har rystet planeten, må dere stige opp over fasthetens og standhaftighetens horisont med et opplyst ansikt og en strålende panne slik at fryktens og bestyrtelsens mørke, om Gud vil, kan bli helt borte og forvissningens lys kan demre over den åpenbare horisont og skinne strålende klart.» Mer og mer har verden behov for det håp og den åndelige styrke som troen inngir. Elskede venner, innen grupper av sjeler har dere selvsagt lenge vært opptatt med arbeidet for å nære nettopp de egenskaper som det på denne tid er behov for: enhet og kameratskapsfølelse, kunnskap og forståelse, et sinnelag preget av kollektiv tilbedelse og felles innsats. Det har faktisk slått oss hvordan bestrebelser på å styrke disse egenskapene har gjort samfunn særlig robuste, selv i møtet med forhold som nødvendigvis har begrenset deres aktiviteter. Selv om de troende har måttet tilpasse seg nye omstendigheter, har de tatt i bruk kreative midler for å styrke vennskapsbånd og fostre åndelig bevissthet og egenskapene sinnsro, trygghet og tillit til Gud både seg imellom og hos dem de kjenner. De verdige samtaler som dette har ledet til, om det nå har skjedd ved fjernkontakt eller personlig kontakt, har vært en kilde til trøst og inspirasjon for mange. Slike bestrebelser fra deres side sørger for en verdifull tjeneste i denne stund da mange sjeler er rådløse og forferdet, usikre på hva som vil skje. Hvor vanskelige forholdene for tiden enn er, og hvor nær sin utholdenhetsgrense noen deler av samfunn enn føres, så vil menneskeheten i siste instans gjennomgå denne ildprøven og vil på den andre siden av den fremstå med større innsikt og en dypere forståelse av sin iboende enhet og gjensidige avhengighet.

Dette er ikke øyeblikket for i noen detalj å beskrive bahá’í-verdenens prestasjoner i løpet av året som gikk, eller den ekstraordinære fremgangen som er gjort i å mangfoldiggjøre samfunnsbyggende aktiviteter verden over og i å styrke vekstprogrammer – et arbeid som fortsetter i fullt omfang der omstendighetene tillater det. La det være nok å si at etter fire års forløp inn i den nåværende plan har Sakens utrettelige støttespillere ført Bahá’u’lláhs tro til den sterkeste stilling den i sin historie noensinne har hatt. Alt dere har gjort og nå er i ferd med å gjøre, gjør det globale bahá’í-samfunn rede til det neste stadium i utviklingen av Den guddommelige plan.

Foreløpig er våre tanker og våre bønner fokusert på helse og velferd for alle Guds venner og for alle dem som dere bor blant. Vi ber også innstendig om at den allmektige skjenker dere forvissning, utholdenhet og en standhaftig ånd. Måtte deres tanker stadig være rettet mot behovene i de samfunn dere tilhører, forholdene for de samfunn dere bor i og velferden for hele menneskehetens familie, som dere alle er brødre og søstre av. Og i deres stille stunder, da ingen annen fremgangsmåte enn bønn synes å være mulig, innbyr vi dere til å føye deres bønnfallelser til våre og innstendig be om at lidelsen lindres. Vi vender oss til disse ord fra ‘Abdu’l-Bahá, som i hele sitt liv var et eksempel på uselvisk engasjement for andres velferd:

O du forsørger! Hjelp du disse edle venner til å vinne ditt velbehag, og gjør dem til slike som ønsker både ukjente og venner vel. Før dem inn i den verden som for evig består; skjenk dem en andel av himmelsk nåde; gjør dem til virkelige bahá’íer som i sannhet er av Gud; frels dem fra ytre forstillelse, og grunnfest dem i sannheten. Gjør dem til rikets merker og tegn – til lysende stjerner over dette nedre livs horisonter. Gjør dem til en trøst og lise for menneskeheten og til tjenere for fred i verden.

Vi hilser dere i aftenrøden som vedvarer etter de minneverdige begivenheter som markerte tohundreårsdagen for Den velsignede skjønnhets fødsel. Når vi tenker over hva som skjedde da og senere, finner vi at det globale bahá’í-samfunn som nå er å se, ikke er det samme som da det ga seg i kast med de første seks syklusene i inneværende plan. Det er seg sin oppgave mer bevisst enn noen gang før. Det har opplevd et oppsving uten like i sin evne til å bringe venner og bekjente i kontakt med sitt samfunnsliv, til å inspirere nabolag og landsbyer til forenet innsats, til å uttrykke hvordan åndelige sannheter kan bli omsatt i vedvarende praktisk handling og, fremfor alt, å føre samtaler ikke bare om læresetningene som vil bygge verden opp på ny, men om læreren bak dem: Bahá’u’lláh. Beretninger om hans liv og hans lidelse fortalt av voksne, ungdommer og barn på et utall tungemål har berørt utallige hjerter. Noen viste seg å være rede til å undersøke hans Sak videre. Andre ga tilsagn om samarbeid. Og mang en mottagelig sjel ble beveget til å erklære sin tro.

En talende indikasjon på fremgangen var de tallrike steder der det ble klart at troen hadde trådt ut av ukjenthetens mørke på det nasjonale plan. Det var lederskikkelser i regjeringskretser og blant toneangivende tenkere som offentlig erklærte – og noen ganger privat understreket – at verden trenger Bahá’u’lláhs visjon, og at bahá’íenes innsats blir beundret og bør utvides. Det gledet oss å se at det ikke bare var bahá’íer som ønsket å hedre Bahá’u’lláh og prise hans liv – av noen utenfor bahá’ísamfunnet ble det holdt spesielle sammenkomster. I områder der det fortsatt er fiendskap mot troen, lot vennene seg ikke skremme; med forbløffende styrke oppmuntret de sine medborgere til å undersøke sannheten selv, og mange deltok med glede i feiringen. Tohundreårsminnet ga også opphav til en tilsynelatende grenseløs blomstring av kunstnerisk utfoldelse – et storslått vitnesbyrd om det vell av kjærlighet som dette utgikk fra. Hele måten som bahá’í-samfunnet nærmet seg denne anledningen på, var en bekreftelse av hvor mye som nå er lært i løpet av over to tiår, etter at den nåværende serien av globale planer begynte. Den enkelte troende tok initiativ, samfunnet reiste seg i kollektiv innsats, og vennene ledet sin kreative energi inn i planene som institusjonene hadde forberedt. En betydningsfull årsdag, som markerte forløpet av to århundrer, ga en kraftig ansporing til arbeidet med å bygge samfunn i det kommende århundre. I perioden frem til den annen tohundreårsmarkering, la hvert frø som så kjærlig ble sådd ved den første, få tålmodig pleie for å bære frukt.

Selv om fremgangen naturlig nok ikke er lik fra land til land to år etter at nåværende plan begynte, nærmer antall intensive vekstprogrammer i verden seg halvparten av de fem tusen som er påtenkt i den nåværende globale innsatsen, og vekstraten for dette antallet har vist en jevn stigning. Ved nærmere ettersyn foreligger det lovende tegn vedrørende måten individers, samfunns og institusjoners evner og muligheter kommer til uttrykk på. Opplevelsen av tohundreårsfeiringen demonstrerte for de troende overalt at et undervisningsrettet sinnelag lar seg innføye i mye av deres daglige samhandling med folk rundt dem. Og etter hvert som arbeidet i tusener av landsbyer og nabolag skyter fart, finner et pulserende samfunnsliv rotfeste på hvert sted. Det har vært en tydelig økning i tallet på områder der systemet for å utvide dette aktivitetsmønsteret til flere og flere steder er i ferd med å bli godt etablert og dermed setter vennene i stand til å passere den tredje milepælen langs et utviklingskontinuum. Og det er her, i grenseområdene for bahá’í-verdenens læring, særlig i befolkningers bevegelse hen mot Bahá’u’lláhs visjon, at det ikke bare er store antall som kommer inn i bahá’í-aktivitetenes brede favn, men at vennene nå lærer hvordan betraktelige grupper etter hvert oppfatter seg som en del av Det største navns samfunn. Vi ser hvordan troens pedagogiske innsats antar en mer formell karakter på slike steder etter hvert som barn sømløst beveger seg gjennom klassetrinnene år etter år, og ett nivå av programmet for åndelig styrking av juniorungdom trofast etterfølger et annet. På disse stedene lærer opplæringsinstituttet å sørge for at det tilveiebringes tilstrekkelige menneskelige ressurser for å forestå den åndelige og moralske fostringen av stadig flere barn og yngre ungdommer. Å delta i disse grunnleggende aktivitetene er i ferd med å bli så rotfestet i befolkningens kultur at dette betraktes som en uunnværlig side ved livet i et samfunn. En ny vitalitet trer frem hos et folk som tar hånd om sin egen utvikling, og de bygger immunitet mot de samfunnskrefter som avler passivitet. Muligheter for materiell og åndelig fremgang tar form. Den sosiale virkelighet begynner å endre seg.

Kjære venner, dette er virkelig en stund for å takke den høystelskede. Det er en god del grunner til å være oppmuntret. Men omfanget av oppgaven som gjenstår, er vi bare så altfor klar over. I grunnen må det, som vi tidligere har påpekt, i mange hundre områder fremstå en voksende gruppe av troende som sammen med dem rundt seg kan holde oppmerksomheten vedvarende rettet mot å nære vekst og bygge kapasitet, og som utmerker seg ved sin disiplin og sin evne til å reflektere over handling og lære av erfaring. Å løfte frem og ledsage en voksende kjerne av individer på hvert sted – ikke bare på områdenivå, men i nabolag og landsbyer – er på én og samme tid en formidabel utfordring og et kritisk behov. Men der dette skjer, taler resultatene for seg selv.

Det beroliger oss å se at troens institusjoner setter dette avgjørende behovet fremst i sin tankegang og uttenker effektive fremgangsmåter slik at innsiktene vunnet ved fremgang kan komme til bred anvendelse. Bredere erfaring gir samtidig både nasjonale, regionale og lokale organer et bredere synsfelt. De engasjerer seg i alle aspekter av samfunnets utvikling og befatter seg med folks velbefinnende utover deres formelle medlemskap. Ut fra bevisstheten om de dyptgripende konsekvenser som instituttprosessen har for folks fremskritt, blir måten å styrke opplæringsinstituttet på viet særlig oppmerksomhet fra deres side. De forblir oppmerksomme på behovet for å holde samfunnet fokusert på det som planen krever, og de kaller den stadig økende kretsen av venner til høyere og høyere nivåer av enhet. Trofast skjøtter de sitt ansvar for å forbedre sine administrative og finansielle systemer, slik at arbeidet med utvidelse og befestelse kan gis tilbørlig støtte. I alt dette er de i siste instans opptatt av å dyrke frem i samfunnet de forhold som bidrar til å frigjøre sterke åndelige krefter.

Etter hvert som det samfunnsbyggende arbeid intensiveres, tar vennene i bruk

de nye kapasiteter de har utviklet for å bedre forholdene i samfunnet rundt seg, med en entusiasme som er tent av deres studium av den guddommelige lære. Kortvarige prosjekter har steget i antall, formelle program har fått større rekkevidde, og det er nå flere bahá’í-inspirerte utviklingsorganisasjoner som er virksomme innen utdannelse, helse, jordbruk og andre områder. Ut fra forvandlingen som følger og er synlig i folks individuelle og kollektive liv, kan man skjelne de umiskjennelige ansatser til den samfunnsbyggende kraften i Bahá’u’lláhs Sak. Det er derfor ikke til å undres over at det er fra slike tilfeller av sosial handling – om de nå er enkle eller komplekse, av fast eller lang varighet – at Det internasjonale bahá’í-samfunns avdelinger i økende grad henter inspirasjon i sine bestrebelser på å delta i samfunnets allmenne diskurser. Dette er et annet viktig innsatsfelt for troen der det er gjort god fremgang. På det nasjonale plan gis det med økende selvtillit, dyktighet og innsikt bidrag til diskurser som er meningsfylte for vedkommende samfunn – blant annet likestilling for menn og kvinner, migrasjon og integrering, ungdommens rolle i sosial forvandling og religiøs sameksistens. Og uansett hvor de bor, arbeider eller studerer, så gir troende av enhver alder og bakgrunn verdsatte bidrag til bestemte diskurser og gjør folk rundt seg oppmerksomme på et prinsippfast perspektiv formet av Bahá’u’lláhs veldige åpenbaring.

Troens stilling i ulike rom der diskurser utspiller seg, er blitt godt styrket av dens offisielle nærvær på internett, et nærvær som er blitt betraktelig bredere ved opprettelsen av tallrike nasjonale nettsteder og ved den videre utviklingen av nettstedfamilien tilknyttet bahai.org. Dette er av svært stor verdi for både Sakens utbredelse og beskyttelse. I løpet av bare noen få dager ble et stort verdenspublikum tiltrukket til det omhyggelig formulerte innholdet om troen som ble presentert på tohundreårsmarkeringens nettsted og simultanoppdatert på ni språk, og som nå er blitt utvidet med sider for individuelle land som en illustrasjon av mangfoldet i feiringene som ble holdt. Det foreligger allerede langt fremskredne planer om å tilføre Bahá’í Reference Library et element som vil la tidligere uoversatte og upubliserte utdrag eller tavler fra de hellige skrifter bli tilgjengelige online over tid. I tillegg til dette ventes nye bind med Bahá’u’lláhs og ‘Abdu’l-Bahás skrifter i engelsk oversettelse å foreligge i de kommende år.

I Santiago, Chile, og Battambang, Kambodsja, er verdens nyligst innviede gudshus i ferd med å bli etablerte attraksjoner – lysende signaler for sine samfunn om alt som troen står for. Og deres antall vil snart øke. Vi gleder oss over å kunngjøre at innvielsesseremonien for tempelet i Norte del Cauca, Colombia, vil finne sted i juli. Videre ligger oppførelsen av flere gudshus like bak horisonten. I Vanuatu er man i ferd med å skaffe seg byggetillatelse. I India og Den demokratiske republikk Kongo har en svært innviklet og krevende prosess omsider ført til en vellykket anskaffelse av landområder. Gleden over å se modelltegningen for det første nasjonale mashríqu’ladhkár avdekket i Papua New Guinea ved naw-rúz hadde knapt avtatt da modelltegningen for det lokale gudshus i Kenya også ble avslørt. I mellomtiden har vi all forventning om at den nylig frigitte uttalelse og sitatsamling om institusjonen mashríqu’l-adhkár, utarbeidet av vår forskningsavdeling, ytterligere vil stimulere vennenes forståelse av tilbedelsens betydning i samfunnets liv. For i sine tjenestegjerninger, særlig i sine regelmessige andaktssamlinger, legger bahá’íer alle vegne den åndelige grunnvoll for fremtidige gudshus.

Det gjenstår bare tre år av en innsats gjennom et kvart århundre som begynte i

1996, med ett eneste mål i fokus: betydelig fremgang i prosessen med inntreden i skarer. Ved riḍván 2021 vil Bahá’u’lláhs tilhengere gi seg i kast med en plan som varer et eneste år. Denne ettårige innsatsen, som er kort, men rik på varsler om betydningsfulle ting, vil innlede en ny bølge av planer som fører Sakens ark inn i bahá’í-æraens tredje århundre. I løpet av denne løfterike tolvmåneders-perioden vil bahá’í-verdenens markering av hundreårsdagen for ‘Abdu’l-Bahás bortgang innbefatte en spesiell sammenkomst ved Bahá’í verdenssenter som representanter for hvert nasjonalt åndelig råd og hvert regionalt bahá’í-råd vil bli invitert til. Dette vil imidlertid bare bli den første av en rekke begivenheter som vil forberede de troende på de kommende tiårs krav. Påfølgende januar vil forløpet av ett hundre år etter den første offentlige opplesning av Mesterens testament bli anledningen til en konferanse i Det hellige land, med samling av rådgivernemndene og alle medlemmer av hjelperådene for beskyttelse og utbredelse. Den åndelige energi som utløses ved disse to historiske sammenkomstene må deretter bli ført ut til alle Guds venner i hvert land som de bor i. Med dette for øye vil det bli sammenkalt til en serie konferanser i månedene som følger, som en katalysator for den mangeårige innsats som skal etterfølge den kommende ettårsplan.

Dermed nærmer det seg en ny fase i utviklingen av Mesterens guddommelige plan. Men et spennende og mer umiddelbart fremtidsperspektiv ligger rett fremfor oss. Tohundreårsdagen for Bábs fødsel er nå bare halvannet år unna. Dette er en periode da man minnes det usedvanlige heltemotet hos vår tros martyriserte forløper, hvis dramatiske embetsperiode støtte menneskeheten inn i en ny æra av historien. Selv om to århundrer skiller vår tid fra det samfunn som Báb fremsto i, ligner sistnevnte dagens verden i følelsen av undertrykkelse og i så manges lengsel etter å finne svar for å slukke sjelens tørst etter å vite. I vår vurdering av hvordan denne tohundreårsdagen kan markeres på behørig vis, innser vi at disse festlighetene vil ha et eget særpreg. Ikke desto mindre venter vi en aktivitetsblomstring som er minst like rik og minst like inkluderende som den som ledsaget tohundreårsdagen som nettopp var over. Det er en anledning som ethvert samfunn, enhver husholdning og ethvert hjerte uten tvil vil se frem til med ivrig forventning.

Månedene foran oss vil også være en tid til å minnes livet som Bábs fryktløse tilhengere levde – heltinner og helter som ga uttrykk for sin tro i uforlignelige offergjerninger som for alltid vil pryde Sakens annaler. Deres egenskaper i form av fryktløshet, gudhengivenhet og løsrivelse fra alt utenom Gud gjør inntrykk på enhver som får vite om deres bragder. Hvor slående er ikke også den unge alder da så mange av disse tapre satte sitt uutslettelige preg på historien. Måtte deres eksempel sette mot i hele skaren av de trofaste i kommende periode, ikke minst ungdommen, som nok en gang kalles til fronten av en bevegelse som sikter mot intet mindre enn å forvandle verden.

Dette er derfor vårt lyse, vårt skinnende håp. I de seks sykluser som ligger mellom denne riḍván og neste tohundreårsdag – ja, gjennom de tre gjenværende år av inneværende plan – la da samme altoppslukende, altoverstrålende kjærlighet som ansporet Bábs disipler til å spre det guddommelige lys, inspirere dere til store gjerninger. At dere må bli mottagere av himmelsk bistand, det er vår bønn ved Den hellige terskel.

Den strålende riḍván-tiden står for døren, og fra de høyder som Det største navns samfunn har nådd, avtegner det seg lyse utsikter i horisonten. Ferden har gått gjennom et vidstrakt terreng: nye vekstprogrammer har dukket opp, og mens det fortsatt må komme nye hundrer i løpet av de neste tolv måneder, er bestrebelsene for å få i gang det nødvendige aktivitetsmønsteret allerede begynt i nesten hvert eneste av de områdene som skal til for å nå de 5000 som Femårsplanen krever. Igangværende programmer vokser i styrke, og mange viser tydeligere hva det innebærer at Guds Sak beveger seg lengre inn i det sosiale landskapet på tvers av et område og innenfor et nabolag eller en landsby. Stiene som fører til vedvarende utvidelse og befestelse i stor skala, vandres med fastere steg, og ofte er det modig ungdom som bestemmer takten. Det blir klarere hvordan troens samfunnsbyggende kraft lar seg utløse i ulike settinger, og gradvis kan man skjelne de særtrekk som må komme til å prege vekstprosessens videre utvikling i et område.

Appellen om å utføre og støtte dette arbeidet går til hver av Bahá’u’lláhs tilhengere, og den vil vekke et svar i ethvert hjerte som har ondt av verdens ynkelige tilstand, de elendige forhold som så mange mennesker er ute av stand til å finne lindring for. For til syvende og sist er det systematisk, målbevisst og uselvisk handling innenfor planens vidtfavnende rammeverk som er enhver engasjert troendes mest konstruktive reaksjon på forfleringen av onder i et samfunn som er ute av lage. I løpet av siste år er det blitt enda klarere at den sosiale konsensus om idealer som tradisjonelt har forenet et folk og knyttet det sammen, blir stadig mer skrøpelig og utbrukt. Den kan ikke lenger tilby et pålitelig forsvar mot et mangfold av egosentriske, intolerante og giftige ideologier som næres av misnøye og bitterhet. I en konfliktfylt verden som for hver dag synes mindre sikker på seg selv, blir talsmennene for disse destruktive doktriner dristige og skamløse. Vi minner om Den ypperste penns utvetydige dom: “De haster frem mot helvetetsilden og forveksler den med lys.” Velmenende nasjonsledere og velvillig innstilte personer er henvist til å streve for å reparere bruddene som viser seg i samfunnet, men makter ikke å hindre dem i å spre seg. Virkningene av alt dette sees ikke bare i direkte konflikt eller i et sammenbrudd av ro og orden. I mistroen som setter nabo opp mot nabo og kutter familiebånd, i den fiendtlige holdningen i så mye av det som går for å være sosial diskurs, i den lettvinte måten appeller til uverdige menneskelige motivasjoner brukes for å vinne makt og samle seg rikdom – i alt dette ligger det umiskjennelige tegn på at det har skjedd en alvorlig svekkelse i den moralske kraft som samfunnet opprettholdes av.

Det er likevel beroligende å vite at midt i oppløsningen tar kollektiv liv av et nytt slag form, som et praktisk uttrykk for alt som er himmelsk hos mennesket. Vi har lagt merke til at vennene – særlig på steder der intensiteten i undervisning og samfunnsbyggende aktiviteter er holdt ved like – har vært i stand til å beskytte seg mot de materialistiske krefter som truer med å svekke deres dyrebare energi. Og ikke bare det, men i gjennomføringen av de mange andre tingene som krever deres tid, taper de aldri av syne de hellige og presserende oppgavene de står overfor. En slik oppmerksomhet overfor troens behov og menneskehetens beste interesser er det behov for i ethvert samfunn. Der et vekstprogram er satt i gang i et tidligere uåpnet område, ser vi hvordan de første aktivitetstendensene springer ut av den kjærlighet til Bahá’u’lláh som en engasjert troende nærer i sitt hjerte. Til tross for de grader av kompleksitet som til slutt må innpasses etter hvert som et samfunn øker i størrelse, er det med dette enkle kjærlighetsbånd all aktivitet begynner. Det er fra denne avgjørende tråd det veves et mønster av tålmodig og konsentrert innsats, i syklus etter syklus, for å gjøre barn, ungdom og voksne kjent med åndelige ideer; for å fostre sansen for tilbedelse gjennom sammenkomster viet bønn og andakt; for å stimulere samtaler som øker forståelsens lys; for å få stadig flere i gang med et livslangt studium av det skapende Ord og av å omsette det i handling; for sammen med andre å utvikle kapasiteten til å tjene; og for å ledsage hverandre i å praktisere det som er lært. Kjære venner, Abhá-skjønnhetens elskede: Hver gang vi fremstiller oss ved hans hellige terskel, ber vi innstendig om at deres kjærlighet til ham må gi dere styrke til å vie livet til hans Sak.

De rike innsikter som kommer fra områder og fra sentre for intens aktivitet innenfor dem, der samfunnslivets dynamikk har favnet et større antall mennesker, fortjener å nevnes spesielt. For oss er det tilfredstillende å se hvordan det helt naturlig har dannet seg en kultur preget av gjensidig støtte, basert på kameratskap og ydmyk tjeneste, som lar flere og flere sjeler bli ført inn på samfunnsaktivitetenes enemerker på en systematisk måte. At en befolkning beveger seg mot Bahá’u’lláhs visjon av et nytt samfunn, synes i stadig flere settinger ikke å være kun et besnærende fremtidsperspektiv lenger, men faktisk en gryende realitet.

Vi ønsker å tilføye noen ord til dem av dere som er i omgivelser der tydelig fremgang ennå gjenstår, og som lengter etter forandring. Vær forhåpningsfulle. Det vil ikke alltid være slik. Er ikke vår tros historie fylt av beretninger om en lite lovende begynnelse, men med forbløffende resultater? Hvor mange ganger har ikke lyktes noen få troende – unge eller gamle – eller av en eneste familie, eller tilmed en enslig sjel, å dyrke frem livskraftige samfunn i tilsynelatende ugjestmilde himmelstrøk ved gjerninger som ble bekreftet av den guddommelige bistands kraft? Tro ikke at deres tilfelle er noe annerledes i sin natur. Et områdes forandring, den være seg rask eller hardt tilkjempet, fremkommer ikke ved en formelpreget tilnærming eller ved planløs aktivitet; den skrider frem til rytmen av handling, refleksjon og rådslagning, og den drives frem av planer basert på erfaring. Å tjene den elskede er videre en kilde til varig glede for ånden, uansett hva de umiddelbare virkningene av tjenesten måtte bli. Fatt også mot ved deres åndelige slektningers eksempel i troens vugge, hvordan deres konstruktive holdning, deres motstandsdyktighet som samfunn og deres standhaftighet i spredningen av det guddommelige Ord leder til forandring på tenkningens og handlingens plan i landet. Gud er med dere, med hver og én. La ethvert samfunn, i de tolv månedene som gjenstår av Planen, bevege seg fra sin nåværende stilling frem til en sterkere posisjon.

Det overordentlig viktige arbeidet med utvidelse og befestelse legger et solid grunnlag for de bestrebelser som bahá’í-verdenen kalles til å gjøre på tallrike andre felt. Ved Bahá’í verdenssenter økes innsatsen for å foreta en metodisk katalogisering og indeksering av innholdet i de tusenvis av tavler som utgjør den uendelig dyrebare arv, vår tros hellige tekster, som holdes i forvaring til beste for hele menneskeheten, og da for å fremskynde publiseringen av skriftene i nye bind, både på originalspråket og i engelsk oversettelse. Anstrengelsene for å opprette åtte mashriqu’l-adhkárer, hellige faner heist til Guds ære, fortsetter i raskt tempo. På nasjonalt plan har arbeidet med utadrettede saker blitt merkbart mer effektivt og stadig mer systematisk, og det er blitt ytterligere stimulert ved utgivelsen av et dokument, tilsendt nasjonale råd for seks måneder siden, som bygger på den anselige erfaring som er vunnet i løpet av de to siste tiår, og presenterer et utvidet rammeverk for den fremtidige utviklingen av disse bestrebelsene. I mellomtiden er det i Addis Abeba og Jakarta åpnet to nye kontorer for Det internasjonale bahá’í-samfunn , som søsteravdelinger for FN-kontorene i New York og Geneve og for kontoret i Brussel, og dette gir flere anledninger til at Sakens perspektiver kan presenteres på det internasjonale plan i Afrika og Sydøst-Asia. Tilskyndet av de krav som veksten stiller, er en rekke nasjonale råd i ferd med å bygge sin administrasjonskapasitet, noe som kommer til syne i deres omtenksomme forvaltning av de ressurser som de har tilgang til, i deres anstrengelser for å bli nøye kjent med forholdene i deres samfunn, og i at de årvåkent forvisser seg om at virksomheten ved deres nasjonale kontorer blir stadig mer robust. Behovet for å systematisere den imponerende kunnskapsmengden som samles på dette området nå, har ført til at Kontoret for utviklingen av administrasjonssystemer er opprettet ved Verdenssenteret. Fortsatt tas det stadig flere initiativer til sosial handling av ulik art i mange land, og det gjør det mulig å lære mye om hvordan visdommen nedfelt i læren kan anvendes for å bedre sosiale og økonomiske forhold. Dette feltet er så lovende at vi har opprettet et internasjonalt veiledningsråd med sju medlemmer for Kontoret for sosial og økonomisk utvikling, og dermed innleder vi neste trinn i utviklingen av dette kontoret. Tre medlemmer av dette rådet vil også tjene som kontorets koordineringsteam med tilhold i Det hellige land.

Mens vi ved denne riḍván ser mye som skal gjøres, så ser vi altså mange som er rede til å gjøre det. I tusenvis av områder, nabolag og landsbyer sprudler det frem nye kilder til tro og forvissning som skaper åndelig glede hos dem som berøres av deres opplivende vann. På noen steder kommer det en jevn strøm, på et par er det allerede en elv. Nå er ikke stunden da noen sjel skal bli værende ved bredden — la alle bidra til bølgen som bruser fremover.

To år av en formidabel niårig innsats er gått svært fort, og dens målsetning har Guds venner lagt seg sterkt på sinne. I hele bahá’í-verdenen er det en dypere forståelse av hva som kreves for å føre samfunnsbyggingsprosessen videre og for å oppnå en dyp sosial forvandling. Men for hver dag som går, ser vi også at verdens tilstand blir mer desperat, og at dens splittelser blir alvorligere. Den eskalerende spenningen innad i nasjoner og mellom dem påvirker folkeslag og steder på utallige måter.

Av enhver samvittighetsfull sjel krever dette en reaksjon. Vi er alle bare så altfor oppmerksomme på at det største navns samfunn ikke kan vente å bli upåvirket av samfunnets fødselsveer. Men skjønt det påvirkes av disse veene, blir det ikke forvirret av dem. Det bedrøves av menneskehetens lidelser, men blir ikke lamslått av dem. Oppriktig bekymring må føre til vedvarende innsats for å bygge samfunn som tilbyr håp istedenfor fortvilelse, enhet istedenfor konflikt.

Shoghi Effendi har klart beskrevet hvordan en prosess «med gradvis forringelse av menneskers anliggender» løper parallelt med en annen prosess, en integreringsprosess, hvorved «den menneskelige frelses ark», samfunnets «endelige fristed», er i ferd med å bygges. Det gleder oss å se at i hvert land og hver region er sanne fredsutøvere i ferd med å bygge dette fristedet. Det ser vi i enhver beretning om et hjerte som oppglødes av kjærlighet til Gud, en familie som åpner sitt hjem for nye venner, samarbeidspartnere som anvender Bahá’u’lláhs læresetninger for å hanskes med et sosialt problem, et samfunn som styrker en kultur preget av gjensidig støtte, et nabolag eller en landsby som lærer å sette i gang og holde ved like de handlinger som er nødvendige for egen åndelig og materiell fremgang, et sted som velsignes ved at et nytt åndelig råd oppstår.

Planens metoder og virkemidler lar enhver sjel bidra med en del av det som menneskeheten i dag har behov for. Så langt fra å tilby et botemiddel for øyeblikkets onder, er gjennomføringen av planen det middel hvorved langsiktige, konstruktive prosesser settes i gang i hvert samfunn og vil utfolde seg gjennom generasjoner. Alt dette peker i retning av en påtrengende, ufrakommelig konklusjon: Det må skje en vedvarende, rask økning i tallet på dem som vier sin tid, sin energi og sin konsentrasjon til den vellykkede gjennomføringen av dette arbeidet.

Hvor kan verden finne en visjon som er bred nok til å forene alle dens ulike elementer, om ikke i Bahá’u’lláhs prinsipp om menneskehetens enhet? Hvordan kan verden lege de sosiale brudd som splitter den, på noen annen måte enn ved å omsette denne visjon i en ordning basert på enhet i mangfoldighet? Hvem kan ellers være den surdeig hvorved verdens folkeslag kan oppdage en ny måte å leve på, en vei til varig fred? Rekk vennskapets hånd frem til enhver – en hånd viet felles innsats, delt tjeneste og kollektiv læring – og skrid frem som én.

Vi er oss bevisst hvor mye pulserende kraft og styrke som skapes i ethvert samfunn ved at dets ungdom gjøres våkne overfor Bahá’u’lláhs visjon og blir forkjempere for planen. Og derfor – med hvilken uhyre stor vennlighet, mot og full tillit til Gud må vel ikke bahá’íungdommen da bestemme seg for å nå ut til sine likemenn og føre dem inn i dette arbeidet! Alle må bevege seg, men ungdommen må sveve av sted.

Stundens presserende alvor må ikke overskygge den spesielle gleden som kommer av å tjene. Oppfordringen til tjeneste er en oppløftende, altfavnende appell. Den tiltrekker enhver trofast sjel, selv dem som tynges av bekymringer og forpliktelser. For ved alle de måter som en trofast sjel er opptatt på, kan det i dem oppdages en dypt rotfestet hengivenhet og en livslang omsorg for andres velferd. Slike egenskaper gir en indre sammenheng til et liv med mangfoldige krav. Og de herligste stunder for ethvert oppglødd hjerte er de som tilbringes sammen med åndelige søstre og brødre i omsorg for et samfunn som trenger åndelig næring.

Av breddfulle hjerter takker vi Bahá’u’lláh i de hellige gravmæler for at han har oppreist dere og oppøvet dere i sine måter å gå frem på og vi bønnfaller ham om å sende dere sin velsignelse.

Siden det gjenstår bare et år før den første fasen av Niårsplanen avsluttes, er vi ivrige etter å rapportere om fremgangen for den – hvordan skinnende eksempler på edel innsats fyller flere og flere hjerter med det håp som troens visjon byr på.

Vekstprosessen fortsetter å gjøre fremskritt. Det har skjedd slående gjennombrudd under forskjellige himmelstrøk der ingen betydelig fremgang er blitt sett tidligere, etter hvert som troens frø har skutt nye grønne spirer og kapasiteten til å arbeide med mange sjeler på én gang har begynt å vokse frem. Disse fremskritt er ofte muliggjort av hengivne pionerer som med hjerter glødende av kjærlighet til sin Herre har skyndet seg i imponerende antall til poster på hjemmefronten og utenlands. I områder der et vekstprogram allerede hadde begynt, er det med kreativitet og oppfinnsomhet blitt viet fornyet oppmerksomhet til å benytte de anerkjente strategier og handlingslinjer som vil sette vennene i stand til å passere den andre og den tredje milepælen. Og i områder som har vist seg å være sterke, ser man at glimt av troens samfunnsbyggende kraft er i ferd med å bli synligere etter hvert som en voksende gruppe av oppildnede sjeler tilslutter seg bahá’i-livets pulserende og forvandlende mønster.

I mellomtiden har grasrotas nære kontakt med det omgivende samfunn gjort bemerkelsesverdige fremskritt. Initiativer til sosial handling fra lokalsamfunnets side med fokus på utdannelse har gjennomgått den raskeste flerdoblingen, men andre initiativer har også hatt fremgang, på felter som jordbruk, helse, miljø, styrking av kvinners stilling, og kunst. Fremskritt av denne typen er tydeligst i de sterkeste områdene, der mang en landsby eller mangt et nabolag – til og med en enkelt gate eller en tettbebodd bygning – er hjem for en befolkning som opplever løftelsen ved å omsette troens prinsipper i håndgripelig virkelighet. Samfunnsledere og personer med ansvar for barns undervisning eller sosiale utvikling på det lokale plan vender seg noen steder til bahá’íene ikke bare for å få perspektiver, men søker å samarbeide i letingen etter praktiske løsninger. Videre gleder det oss å se at på det nasjonale og internasjonale plan tiltrekker bahá’í-tilnærmingen til visse viktige diskurser seg økende overveielse og beundring.

Niårsplanen avhenger av en omfattende global læringsprosess som er like så effektiv i Bolivias høylandsområder som i Sydneys forsteder. Denne læringsprosessen har gitt opphav til strategier og handlinger som kan tilpasses enhver sammenheng. Den er systematisk. Den er organisk. Den er altomsluttende. Den skaper forbindelser, blomstrer til dynamiske forhold – mellom famillier, mellom naboer, mellom ungdom og mellom alle som er rede til å bli forkjempere i dette herlige foretagende. Den løfter samfunn som er breddfulle av potensial. Den gjør det mulig å realisere høye ambisjoner hos mennesker som er blitt holdt adskilt av geografi, språk, kultur eller indoktrinering, men som nå har hørt og svart på Bahá’u’lláhs allmenne appell om «uopphørlig å bestrebe seg på å gjøre livet bedre for hverandre». Og den avhenger fullstendig av den opplivende kraften i Guds ord – denne «forenende kraft» som «beveger sjelene og er den sammenbindende og regulerende kraft i menneskehetens verden» – og av den vedvarende handling som den inspirerer til.

Mot en stormfull himmels dystre mørke – hvor strålende er vel ikke det lys som skinner fra deres hengivne bestrebelser! Selv mens uværet raser i verden, så bygges de steder som vil gi menneskeheten tilflukt, i land, regioner og områder. Men det er mye å gjøre. Hvert nasjonalt samfunn har sine egne forventninger til den fremgang som skal gjøres i løpet av denne fasen i Planen – åpningsfasen. Tiden går. Elskede venner og forkynnere av de guddommelige læresetninger, og Den velsignede skjønnhets forkjempere: deres innsats behøves nå. Ethvert fremskritt som gjøres i de flyktige måneder før neste riḍván, vil gjøre Det største navns samfunn bedre utstyrt for hva det må prestere i Planens annen fase. Måtte dere bli forunt å lykkes. Om dette trygler vi den suverene Herre. Om dette utber vi oss hans ufeilbare hjelp. Om dette bønnfaller vi: at han sender sine begunstigede engler ut for å bistå enhver av dere.